Erik Winter (del 10) Det är december i Göteborg, en fruktansvärt vacker december i början av en fruktansvärt vacker vinter. En polispatrull kallas i den tidiga morgonen till en våning i Vasastan efter ett larm. De finner en man i svår chock. Hans sambo ligger död i dubbelsängen. Sannolikt är det han som gjort det.
Inom några dagar sker ett identiskt en polispatrull i den tidiga morgonen, en kvävd kvinna, hennes man bredvid, en vacker våning i Vasastan. Mot sitt nekande grips också den här mannen. Nu handlar det bara om att förhöra fram sanningen. Men en ung polisassistent har sett något i de båda lägenheterna som inte släpper hennes tankar. Någonting som inte stämmer. Någonting som komplicerar den i förstone svartvita bilden av offer och gärningsmän. Hon går tillbaka, in i den livsfarliga mardrömmen.
Erik Winter arbetar här med sitt sista fall. Och på nytt konfronteras han med människors mörkaste hemligheter. Ingenting är vad det synes vara. Han försöker som alltid förstå meningen med livet, men tvingas som vanligt att först försöka förstå meningen med döden. Den är alltid närvarande, och här, denna sista vinter, närmare honom än någonsin tidigare. Ett manslik flyter in på hans egen strand medan han kastar smörgås med sin lilla dotter. Det finns inte längre någonstans att fly.
Åke Edwardson är unik bland dagens svenska kriminalförfattare. Spänningen i hans romaner rör sig lika mycket i språket som i händelseförloppet. Han har fascinerat både den stora publiken och de kräsna kritikerna med sin exakta dialog, stilistiska skärpa och den brutala skönheten i miljöskildringen. Nu tackar Erik Winter för sig. En epok är slut.
Åke Edwardson is a Swedish author of detective fiction, and a professor at Gothenburg University, the city where many of his Inspector Winter novels are set. Edwardson has had many jobs, including a journalist and press officer for the United Nations, and his crime novels have made him a three-time winner of the Swedish Crime Writers' Award for best crime novel. His first novel to be translated into English, in 2005, was Sun and Shadow. The second, Never End, followed in 2006.
Stoere auteur schreef stoere politieroman over stoere politieman waarvan we ook te weten komen welk merk whiskey, sigaar en pak hij gebruikt. Irritant!
Wer meinen Blog verfolgt, weiß, dass ich skandinavische Krimis sehr mag. Und so landet auch immer wieder ein Krimi aus Schweden auf meinem Bücherstapel - wie eben jetzt Ake Edwardsons "Der letzte Winter". Der letzte Winter ist wie gewohnt beklemmend, kalt und dunkel. Doch diesmal hatte ich das Gefühl, dass Ake Edwardson noch eine Schippe obendrauf gelegt hat. Mir, persönlich, war es stellenweise schon zu viel Dunkelheit, Traurigkeit und Angst. Winter muss Morde an jungen Frauen aufklären. Das Besondere daran ist, dass die Männer während der Morde angeblich geschlafen haben. Oder doch nicht? Und was soll das Video? Welche Verbindungen gibt es zu Spanien und seiner Familie? Die Geschichte kommt nur langsam in Schwung und driftet leider auch phasenweise immer wieder ab. Es waren diesmal sehr viele Gedankeneinschübe und Grübeleien von Winter und seinen Kollegen dabei. Diese Gedankengänge unterbrachen teilweise die gerade in Schwung gekommene Geschichte und so zog sich der Fall diesmal erstaunlich lang. Interessant waren die Lösung und die Gründe für die Morde und vorallem die Verstrickungen der Familien. Auch die Entwicklung von Erik Winter und seiner Familie und die Geschichte rund um die neue Kollegin von Winter fand ich gut. Aber insgsamt hat mich dieser Ake Edwardson Fall nicht 100% überzeugt. Er kann es besser und ich hoffe auf den neusten Fall von Erik Winter.
Inspector Winter #10 (the last one), read in Finnish as my sister gave me her copy a while back. I'd read Sun and Shadows (#3) before; that was good too. Quite a few of the same elements, like the Swedish classes (of society), interesting characters, same a bit claustrophobic feel, and again, the Swedish connection to Costa Del Sol. Two women are found dead, apparently killed by their boyfriends, and a man is found dead in Winter's beach. Something in the dead women's apartments and the similarities of the cases catches the attention of a colleague of Winter, Gerda. Add a bunch of interesting characters, enough action, and supplement it with interesting bits and pieces about Sweden, Swedish culture, habits, foods, classes (of society, especially the old money). Solid good. However, I'd be curious to try this in English (since I don't read Swedish). The dialogs in Finnish were quite odd. I guess I could imagine them in other languages. Languagewise, the translation seemed fine - but can I say that when the dialogs are something I can't imagine anyone saying in that language? Maybe it's again a case of those "how do you say [something] in Finnish?" -> "you just don't say that in Finnish."
Edwarson beschrijft het verhaal wederom in zijn eigen stijl met veel dialogen zodat je geheel kan opgaan in het onderzoek om de moorden te kunnen oplossen. In dit deel (wat in principe het laatste deel in deze seie is maar ondertussen weten we dat er nog een deel is verschenen) grijpt Åke regelmatig terug naar zijn vorige boeken dit heeft niet echt invloed op het verhaal als je ze “nog”niet gelezen heb. De spanning en het plot zijn weer goed opgebouwd en zeker op het einde moet je je hoofd er goed bij houden zodat je niets mist van het verband tussen de moorden. Het verhaal verloopt langzaam maar wel met genoeg vaart dat het niet saai wordt maar precies genoeg om getriggerd te geraken en te blijven doorlezen. Åke heeft ook met de laatste winter weer een prachtig boek neergezet.
Ja, war schon gut. Ich mochte auch die Charaktere, aber andererseits hat es sich schon auch gezogen. Ich hatte nicht das unbedingte Gefühl jetzt weiterlesen zu müssen und deswegen am liebsten im dem Zug sitzen zu bleiben. Vielleicht auch ungünstig mit dem letzten Band der Reihe zu beginnen. Ich denke ich gebe Ake Edwardson und Erik WWinter noch eine Chance, aber davor lieber einen Jussi Adler-Olsen.
Godt skrevet, psykologisk krim. Spenningen holder seg gjennom hele romanen, men slutten er en stor skuffelse. Løsningen henger ikke på greip etter min mening. En annen svakhet er forfatterens hang til å la og andre snakke rundt grøten i det uendelige, det hindrer fremdriften i historien, og kjeder leseren.
Met vasthoudendheid en vertrouwend op zijn intuïtie lost Hoofdinspecteur Winter een aantal geheimzinnige moorden op. Maar of hij gezond en wel weer uit dat zwembad komt? Of is het inderdaad de laatste "Winter"?
Leider leider ist die Luft raus aus Winter, und vielleicht sollten sich dieLeser freuen, dass es der letzte Winter war. Es wird immer konsturierte und möchtegern jazzig, aber der Leser verliert dabei. Schade!
OPLÆSER (Torben Thune) døjer med for meget mundvand som han ofte synker. Dette er pænt irriterende og bogens handling fangede ikke godt nok til at kunne se ud over det. Det er den første bog jeg hører/læser af Edwardson, men har hørt meget godt om ham, så han skal da have en chance til senere.