Homo falsus

by Jan Kjærstad

Vi møter en ung kvinne som kaller seg Greta. Hun sover om dagen. Om natten går hun omkring i bygatene. Vi vet ikke hvem hun er. Hun er et hån mot alle med for raske konklusjoner. Og de mennene hun tar kontakt med, forsvinner sporløst. Romanen tar pulsen på 80-årene. Hovedtemaet er løgn og forføring. Sentralt står språket som maktmiddel. Forfatteren reiser dessuten spørsmålet om samfunnet har utviklet en kultur-mutant - unge mennesker med en ny og kynisk tankegang, mennesker som har vokst opp mellom overflatebilder, i et strålingsfelt av falsk informasjon.

Genres: Fiction

438 pages, Paperback

First published January 1, 1984

About the author

Jan Kjærstad is a Norwegian author. Kjærstad is a theology graduate from MF Norwegian School of Theology and the University of Oslo.
He has written a string of novels, short stories and essays and was editor of the literary magazine Vinduet ("The Window"). He has received a number of prizes, the most important being the Nordic Council Literature Prize, which he received for the perspectivist trilogy about the TV personality Jonas Wergeland (The Seducer, The Conqueror and The Discoverer).
Kjærstad's books are complex and humorous, showing an outstanding ability to visualize modern life and its many interdependencies, reminiscent of a less computer-focused Neal Stephenson. His books have been translated to English, French, German, Danish, Swedish, and Hungarian, among others.

Reviews

[Kirsten]

Part of the curriculum at my Literature studies at university, I can’t possibly rate it. I remember finding it pretentious, contrived, but I understood why it had to be obligatory reading, postmodern as it is and therefore a natural guest on the scene in the early to mid-80s.What really puzzled me was the revelation that the author was a Theologist, I couldn’t, at the time, imagine how someone designated for the Church could write such a novel.

[Bjørn Skjæveland]

Etter rundt 20 sider begynte jeg å tenke "herregud, hvor mye kokain har Kjærstad egentlig stappet i seg mens han skrev dette..?" Ante ingenting om denne boka på forhånd, men det ble fort klart at Homo Falsus er en postmodernistisk og eksperimentell metaroman - fullstappet av fragmentariske setninger og språklige bilder, og med en helt vanvittig bruk av (pop)kulturelle referanser. Den er med andre ord ekstremt kronglete og tunglest, og det var en kamp å komme seg gjennom boka. Jeg hadde seriøst lyst til å DNF'e etter ca. annenhver side. Allikevel var det noe her som gjorde at jeg bare måtte fullføre, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Språket og deler av tematikken var tross alt uhyre interessant, selv om jeg knapt forstod halvparten av det, haha. Aner ikke om boka er hinsides genial eller bare et pretensiøst makkverk. Terningkast "hæ?"

[Ole Peder · Rating 2 out of 5]

So Kjærstad obviously knows a lot about everything from Schönberg and Picasso to Mao, tantrism and Nechayev. The problem is that he seems more interested in showing off his gigantic pool of knowledge than, you know, actually writing a decent novel. But then again maybe that's partly his point? I really don't know. Anyhow, reading it was (to paraphrase VW for #pretpoints) such a drag.

[marileftonread · Rating 4 out of 5]

Ble utfordra av norsklæreren min å prøve meg på denne, og gosh for et virvar av hendelser, karakterer og digresjoner!
.
Vi møter Greta (eller gjør vi egentlig det?) som lurer menn til å tro de skal møte en dame og ha sex, for å så drepe de. Eller gjør hun egentlig det? Underveis i fortellingen kommer forfatteren (eller er det virkelig forfatteren?) inn i boka og gir sine inntrykk og tanker. Tilslutt møter vi og en tredjeperson, som også spiller en rolle. Eller, gjør h*n egentlig det?
.
Som du skjønner er denne boka noe inni granskauen vanskelig å henge med på, men jammen var det verdt det😅 Underveis tipper en alt fra psykisk sykdom til sci-fi, en stiller spørsmål ved alt, og det er ikke dumt å ta notater mens en leser🤣 Alt I alt, jeg kosa meg:) Kjærstad ass👏👏👏
.
.
.
.
.
.
.
.
#jankjærstad #homofalsusellerdetperfektedrap #lesmer #metafiksjon #breakingthethirdwall #krim #påskekrim #janeihvorforikke #bokklubben @bokklubben_no

[Anne Marte Jordet Stensrud · Rating 2 out of 5]

To og en halv stjerne - hvis vurderingen var mer gradert. Boka er postmodernistisk på flere måter: metafiksjon, sjangerlek, fragmentarisk, sampling, identitet, språkdiskurser, blanding av høyt og lavt. Det var også derfor jeg leste den - for å se et eksempel på postmodernisme i norsk litteratur. Den er godt skrevet, intellektuell i innhold og med bevissthet om forholdet mellom form og innhold. Men den er slitsom, masete, ubehagelig, krevende - ingen god leseopplevelse. Jeg kjenner derfor kanskje på noe av ubehaget forfatteren ønsker formidle i verden og mennesket. Å involvere leseren er noe av postmodernismens kjennetegn, men jeg opplevde ikke å bli engasjert i handlingen eller karakterene. Språket er distansert og intellektuelt, pompøst. Kjedelig. Ekkel (sexskildringene).

[Katrine · Rating 5 out of 5]

Jeg tror faktisk jeg må gi denne 5 stjerner altså, jeg likte den så godt på slutten!
Dette er en bok jeg leser i pensum, og jeg slet litt i begynnelsen. Boka er fra 1984 og har drøssevis av referanser jeg ikke tar. Det hendte jeg hoppet over avsnitt fordi det gav meg ingenting å lese det. Så om jeg hadde plukket opp denne boka av meg selv er det stor sjans jeg ville lagt den fra meg igjen ganske fort. Men, jeg er veldig glad jeg holdt ut. For når du begynner å skjønne ting så begynner det å bli ganske så interessant.
Boka er en god mindfuck. Det er mange små detaljer man kan legge merke til og more seg over, og jeg ble overrasket over plottet flere ganger.
Jeg har aldri likt å merke med penn eller brette ned sidene i bøker, selv ikke i pensum, men denne boka har jeg merket flere plasser kun fordi jeg ble så gira over alle detaljene jeg fant.
Anbefales om du liker bøker som forvirrer deg og får deg til å lete etter løsninger! Veldig gøy å lese om du liker forfattere som gjør ting på en annerledes måte?

[Frieda Valentina · Rating 2 out of 5]

det er sjelden jeg må tvinge meg selv til å fullføre en bok, men denne ble rett og slett ganske kjedelig i lengden. Boken ga meg ingenting å leve meg inn i, karakterene virker lite troverdige og den samtiden som blir skildret finnes egentlig ikke lenger. Det er synd, for boken er også full av språklig lek og mer eller mindre interessante anekdoter som jeg satte pris på selv om det ble litt mye akademisk brifing av og til.