Harry

by Are Kalvø

Genres: Nonfiction, Humor, Comedy

207 pages, Paperback

First published January 1, 1999

About the author

Are Kalvø, norsk satiriker og forfatter. Han debuterte i 1994 med boken Absolutt Oslo. Senere har han blant annet gitt ut «håndboken» Kunsten å vere neger (1996), mediesatiren Men fjernkontrollen min får du aldri (1997) og Harry (1999), som gir oss den fullstendige beskrivelsen av Harry-Norge. Dessuten han han utgitt satirebøkene Bibelen 2 (2002, laget sammen med Steffen Kverneland), Syden (2002) og Våre venner kinesarane (2007).

Reviews

[Hildy · Rating 3 out of 5]

Har lest en del av Are Kalvø, og dette var en av de svakere. Er tidvis vittig, men mangler litt en klar retning og rød tråd. Har heller ikke holdt seg så godt med årene.

[Marianne Barron · Rating 2 out of 5]

Denne var ikke så morsom, rett og slett litt ... harry :-)

[Johnham · Rating 4 out of 5]

Are Kalvø, sammen med Erlend Loe, Bård Tufte Johansen og Harald Eia, har lagd noe av jeg forbinder aller mest med kultur/popkultur fra 1990-tallet. Det er forøvrig også disses fortjeneste at jeg ikke klarte å tilnærme meg noe som helst med noe annet enn ironisk avstand før jeg var godt oppe i tenårene. Jeg leste nylig Harry av Are Kalvø igjen for å se om den har stått seg, og om den appellerer til en annen meg enn den 14-åringen som trengte en rollemodell for nynorske stiloppgaver på ungdomsskolen.

Har den stått seg? Vel, Are Kalvø har begått kneppet mer tidløse verker både før og etter Harry, men Harry selv er og blir et 90-tallsprodukt. Dette gir seg utslag i at Valgerd Svarstad Haugland og Per Ståle Lønning er punchliner i flere enn et par av vitsene. Men dette er egentlig bare litt sjarmerende sett nå i ettertid.

Appellerer den til meg nå? Jo, satiren er stort sett god. Det aller meste treffer aldri noe dårligere enn brukbart, men det varierer litt. Et eksempel er kapittelet om folk som er "viljeharry" (altså de som vil utgi seg for å være harry av ymse årsaker). Det som står i starten om viljeharry musikk er greit nok, så kommer det et svakere og ganske unødvendig parti med litt parodiering av den samme musikken, før det rett etterpå smeller skikkelig skarpt til om dobbeltmoral rundt hva politikere og journalister legger i utrykket "folk flest". Dette partiet er en innertier, godt hjulpet av at det ikke er bittert eller surmulende, men snarere lunt og som besatt godt skrevet.

Det er viktig å ikke ta denne boken altfor seriøst, men ta den for det den er. Den er ikke en Statement, men heller en liten, godlynt raljering rundt et tema som det er tydelig at forfatteren synes Norge ville hatt en fattigere kultur foruten. Jeg får også inntrykk av at han har gjort god research.