Fiolinane

by Jan Roar Leikvoll

Romanen er ein dystopi, og handlar om ein ung mann sin kamp for å overleve. Saman med familien sin bur han i eit samfunn der den sterkastes rett gjeld. Familien er svært prega av brutaliteten rundt han. Bestefaren, ein gamal fiolinist, er det faste punktet i tilveret.

Genres: Fiction, Dystopia, Science Fiction, Roman

175 pages, Paperback

First published January 1, 2010

About the author

Jan Roar Leikvoll var en norsk forfatter.

Han var fra Frekhaug i Nordhordland. Leikvoll var i 2002/2003 elev ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Han debuterte på Det Norske Samlaget i 2008 med romanen Eit vintereventyr. I 2010 ble hans andre roman, Fiolinane, utgitt. Denne ble nominert til Kritikerprisen og tildelt Nynorsk litteraturpris. Forfatteren har dessuten mottatt Bjørnsonstipendet og Sigmund Skard-stipendet.

Bøkene er kjennetegnet av et brutalt, rått, men samtidig vakkert og følsomt språk, der yttergrensene av menneskelig erfaring blir portrettert med nådeløs realisme. Begge bøkene har fått svært gode kritikker i dagsavisene.

Reviews

[Max]

Det begynner mørkt, og går raka vegen ned, og ned og ned, derfra.

[Rebecka]

This wasn't exactly uplifting reading.

I really appreciate authors of dystopian books who don't feel the need to spell out things to the reader in order to explain why things are the way they are. Leikvoll hardly explains anything. You have no idea why there are people in this story living on what seems to be something akin to a metal scrap yard, behaving more like monkeys or apes (although I'm not an expert on the behavior of either), than like people. He drops some very small hints, and an uncanny episode lets you know that there's more to the picture than these primitive people, but that's really it.

Just like this isn't uplifting reading, for me, it isn't very pleasant reading either. I'm not very fond of reading about "simple" people, and that's what this is. The people inhabiting this seemingly rather small cohabitation (I can't call it society, because they have no social interactions and only refer to others in terms of threats and protection) only live for the day, and not in a carpe diem kind of way. They don't seem to have much perception of anything but today (even though old age is considered) and there doesn't seem to be any real future. Everyone is starving, the children in the family are dying slowly, rotting away, and the last child, the son who is also the narrator, lives long enough to demonstrate what happens to the weak in such a world.

Dystopias are very popular today, but it's always those "cool" ones that get all the attention. The world has gone to shit but people are still people, only with new challenges. In Leikvoll's version, the people are no longer people, and that's what makes this so creepy. They have left behind the social taboos of civilization (incest, necrophilia, rape within the family, you name it) and replaced whatever it was they had before with superstition and brute force. (Hint: the females are no winners here.)

What makes this even more striking is that it's written in nynorsk. I've read almost all my Norwegian literature in bokmål (not by choice, by coincidence) so for me, it has a much stronger effect to read this in what to me feels like a much more oral language. It gives it a feeling of story telling. I'm oddly biased though, since I'm not a Norwegian native speaker and my relation to nynorsk is "neat idea! Now why are all you lame folks always complaining about this?"

[Bjørn Skjæveland]

Romaner blir vel strengt tatt ikke særlig mørkere og jævligere enn dette. Språket er lyrisk og vakkert, men handlingen er lagt til et postapokalyptisk ørkenlandskap, hvor vi følger en ung gutts miserable hverdag på søppelfyllinga der han og familien bor sammen med resten "stammen" deres. Dagene er preget av sykdom, nød, brutalitet, voldtekt, nekrofili og incest. Det eneste som mangler her er kannibalisme (neida, bare tuller - selvfølgelig er det kannibalisme her også). Det eneste lysglimtet i guttens liv er forholdet han har til sin fiolinspillende bestefar. Sterk og tankevekkende roman om kropp, sinn og samfunn i oppløsning, men absolutt ikke en bok for alle. 8/10.

[Inger Lise]

Denne boka er vemmelig, den er rystende, naken, brutal, vakker, poetisk og dyp. Den er vanskelig å si noe om, og den er vanskelig å rangere i form av stjerner. Analyse og rangering overlater jeg til en eller ei med mastergrad innen litteratur, for dette...dette ble uhåndgripelig. Men den fanger, og jeg anbefaler den på det sterkeste! Jeg begynner å få et par dystopiske bøker på listen, som skildrer menneskets (sanne??) natur, men ingen som denne. Virkelig ikke! Leikvoll ligger an til å bli en ny favoritt.

[Eva Kristin]

Ekstremt brutal lesnad.

Frå ein antropologisk ståstad er det interessant å sjå eit samfunn der nesten alt som vi knyt til etikk og moral er vekk, frå ein human ståstad er det hjarteskjerande.

Hovudpersonens filosofiske tankar og det poetiske språket til Leikvoll minner meg om Ørjan Dranges Under Steinbølgene.

Begge bøkene sit i ein lenge.

[Tiril Rennan]

Lowkey aner ikke hva som skjer her, men jeg likte den av en eller annen grunn

[Pål]

Dystert og rart. Men ikke nok!

[Ida Jackson]

Dette er en av de rareste bøkene jeg har lest i år. Det er en parabel/dystopi om kropp, død og samfunn i oppløsning. Det er ekstremt lite troverdig science fiction, men det gjør ingenting når den er så velskrevet, poetisk og ubehagelig som den er.

[Kay]

Det er ingen tvil om at Leikvoll skriver særdeles godt, bare synd at historia er så utrolig kjedelig og uinteressant; den er faktisk ganske tåpelig.

[Kirsten Lucie]

For en jævlig (og) bra bok. Måtte lese den i korte intervaller, for her var det mye fælt. Men det er skildra med et vakkert språk som framhever skjønnheten i det vonde og såre. Så mye håpløshet. Så mye varme. Så rått og grusomt. Så mye liv. Så mye død.

Utdrag:
Noko av det første ein verkeleg lærer, sa bestefar, er at alt er her for å gå tapt. [...] Bestefar stakk noko i handa mi, eg kjende litt på det, glatt og utan skarpe kantar, det var ein knok, men då eg førte han mot munnen, harka bestefar og sa at ein slik knok var det nok ikkje, han var ikkje for munnen, men for handa og minnet, sa han, og då eg kjende betre etter, kom formene til knoken tydelegare fram. Glatt og rein etter tallause stryk mellom trevlete hender, og eg lét mine eigne hender gli varsamt over det finslipte beinet.
Det er bestemora di, sa bestefar, og då eg mista henne, mista eg alt, enda så mykje eg har. Han la seg nærere meg, vi strauk knoken samtidig, frå kvar vår ende.

[Thomas Løge]

Jeg både likte og mislikte denne boka. Ikke det at det er en dårlig bok, men det var kanskje ikke riktig tidspunkt for å lese den. Eller kanskje det var det? Det var slitsomt å lese denne boka, men hva kan man forvente av en slik dystopi? Jeg vil likevel påpeke at det var en interessant lesing, spesielt liker jeg det filosofiske preget boken har (mange setninger er blitt understreket mens jeg har lest).

[Kristian]

En av de mest groteske bøkene jeg har lest, når jeg først leste den satt skildringene med meg i en lang stund, og spesielt måten forfatteren presenterer verdenen på. Den dystopiske atmosfæren, og spesielt hvordan karakterene blir introdusert som desperate, men fortsatt full av håp i den forstand at de har drømmer, begjær, ambisjoner og interesser, løfter dette fra en generisk bok til en hvor man konstant er investert i karakterene og hvordan de rasjonaliserer sine (fryktelige) valg.

Les!

[Guro]

Sjukt rart og sjukt mørkt.

[Ida]

Interessant og godt skrevet, men litt for grotesk for min smak.

[Silje]

Vakkert språk om groteske handlinger. En opplevelse.

[Line Buan]

Det er noe med beskrivelser av bestialske forhold som får meg til å føle meg bra.

[Anthoni Giskegjerde]

Mørk, vakker, grotesk og fin, på sin måte.

[Runa Leistad]

Mytti pung.

[Siriann]

Skildring av eit samfunn som blir for brutalt og dyrisk til at eg klarer å like boka.

[Hulda]

Jeg orket ikke egentlig å lese ferdig denne boka. Den lå i nesten to år før jeg tok den opp igjen. Det er noe av det mest brutale jeg har vært borti (og nå har jeg lest ganske mange dystopier), og jeg fullførte den mest på trass. Det er umulig å gi den et terningkast. Er det godt litterært håndverk? Unektelig. Gjør romanen noe med meg? Så absolutt. Men vær forberedt: dette er vondt og krevende å lese, og jeg er er ikke sikker på om jeg er blitt rikere av anstrengelsen.

[Bjørnar Løseth]

This is one of the best and most hideous books I have ever read. Take 'The Road' and multiply it by 1000 in grossness. Remains in my mind like an open pus-weeping sore. Not for the faint of heart.

[Abira]

Now what am I supposed to say... It's just a shock and the word used the most is "scrotum". This is either very genious or very mad. Either!

[Kim Atle Svendsen]

Mørkt, vakkert og avskyelig.

[Ole- Asbjørn]

Black, beautiful and poetic!