Omtale Gjennom Kjetil S. Østlis kontakt og etterhvert vennskap med den tidligere spaneren Johnny Brenna og den tidligere kriminelle Petter R. Hansen, fortelles historien om hvordan et miljø som oppsto på Tveitasenteret på 70-tallet, endte med ranet av Nokas og et politidrap i 2004.
Boken retter et kritisk blikk på politiets ressurser og prioriteringer og gir et unikt innblikk i mentaliteten som preger både de kriminelle og politiet.
5.0: Kapittelet «Den perfekte vei» var pensum i litterær journalistikk, det gjorde at jeg ønsket å lese hele boken og anbefales!
Synes juryens begrunnelse for hvorfor Østli ble vinner av Brage-prisen 2009 oppsummerer boken meget godt:
«Med sikker dramaturgi og et levende språk som kler stoffet og sjangeren, forteller Østli historien om hvordan både politi og røvere har mistet uskylden de siste tjue årene.»
Forfatteren snakker mye om seg selv, noe som er helt irrelevant for boka og det gjør at jeg mister lysten på å lese videre. Forfatteren skriver om ting han ikke kan noe om, sånn som at «teorien om den vonde barndommen» ikke stemmer med de kriminelle i boken. Forfatteren er ingen psykolog og kan dermed ikke svare som han skulle vært en psykolog som kan temaet traumer. Han beviser klart at han ikke kan menneske psykologi når han refererer til Philip Zimbardo sine teorier om menneske som gjør onde handlinger. De som kan dette, vet at Zimbardo manipulerte Stanford experiementet og det kan dermed ikke brukes som bevis på menneskets natur.
Forfatteren har lite kunnskap om menneske psykologi og burde holde seg til å fortelle historien til Johnny Brenna og Petter R. Hansen da resten av boka er bare fylt med forfatterens feilslåtte teorier og av å heve seg selv over de kriminelle ved selvskryting av han selv som en «bebrillet akademiker». Til slutt vil jeg nevne at det er helt unødvendig at han skal ramse opp «quotes» fra alle bøkene han har lest.