Obamas slagord om change we can believe in ga gjenlyd langt utover USAs grenser. I en liten småby på Østlandet tenkte Terese at en forandring måtte skje. Men når hun nå, noen måneder senere, vagger høygravid rundt, er hun ikke sikker på om hun valgte riktig change. Vi møter Kevin som har hatt kjærlighetssorg i 12 år, Lydia med fantasivenninnen Dronning Sonja og Jessica som kommer hjem for å feire bryllup ... med en mann hun ikke lenger er sikker på at hun burde gifte seg med. Nu, jävlar! er en roman om hjemmebakst, Metallica, svangerskapskvalme og fotball-VM ? men først og fremst om mennesker det er umulig ikke å bli glad i.
Heidi Linde er født i Asker i 1973. Hun har gått på forfatterstudiet i Bø og er utdannet manusforfatter fra den Norske Filmskolen på Lillehammer. Hun debuterte med barneboka Myggstikk i 1998, og i 2002 kom den første romanen Under bordet. Hun har også skrevet radiodramatikk, og gikk av med seieren i den nordiske hørespillkåringen i Helsinki i 2008 for hørespillet Schmokk.
Disse bøkene med flere fortellinger som løper mer eller mindre parallelt har alltid fascinert og fenget meg. Denne ble ikke noe unntak, men det ble såpass mange navn at den ble noe komplisert som lydbok.
(Lydbok) Egentlig 3,5. Flere parallelle historier og karakterer fra Kongsvinger. Jeg var en del irritert og frustrert underveis her over de tafatte karakterene, men sånn sett lykkes jo forfatteren med å få fram noe... Litt ujevnt, men kom seg på slutten.
A good read, but not that profound. We follow the exhausted and very pregnant Terese, Kevin at the gas station (with a former football career and morbid heartbreak), Lydia drinking with the queen (...) and a few more. Good storytelling, happy.
Jo da. I begynnelsen slukte jeg de første åtti sidene på rappen, for språket var så levende og hadde slik et driv som gjorde at sidene fløy. Egentlig er ikke handlingen så veldig spennende, det er bare ett døgn i fire karakterers liv, i en søvnig småby på Østlandet, men det var noe med spennet i tankene, følelsene, fortiden, forventningene til noe som kanskje skulle skje... en slags forandring.
Men der ble jeg ganske skuffa gitt. Midtdelen av boka bestod av mye "fyll" og stod absolutt ikke til de høye forventningene jeg fikk i starten av boka. Heidi Linde kan absolutt å skrive, hun har en sylskarp penn og språket flyter jo utrolig fint – men det var noe med de tafatte karakterene som 90 % av tiden var litt irriterende, og 10 % av tiden fascinerende. For det skjer jo virkelig ingenting i handlinga. Det er nok derfor jeg ble ganske skuffa, fordi starten og det drivene språket som dro meg inn i historien, ga meg forhåpninger om en big reveal, liksom. (Som aldri kom)
Så en bok midt på treet. Kanskje var jo litt av poenget til forfatterene at vi lesere nettopp skulle bli irriterte av karakterenes intetsigende tankestrøm og hverdagsliv, hvem vet.. og da har hun oppnådd noe!
En Kongsvinger-roman dreier seg ikke overraskende i aller høyeste grad om hverdagsligheten – om folk som ikke liker å reise, om å være høygravid med barn nummer tre og lure på hvorfor, om barndomsminner fra åttitallet. Men som tittelen også antyder, er det også en bok om vendepunkter, ikke sånn å forstå at de forskjellige personene i myldrestrukturen nødvendigvis kommer til å leve noe mindre hverdagslige liv etterpå, men det er håp om at de vil være mer seg sjøl. Særlig ønsker jeg stakkars Kevin lykke på veien.
Personbeskrivelsene er gode, og hun tegner bra stemningsbilder. Men de ulike historiene blir ikke en sammenhengende helhet, og jeg er ikke helt sikker på hva jeg sitter igjen med etter å ha lukket boken. Alt i alt, en 3er på terningen. Men jeg er glad jeg leste den.
Morsomt med ei Kongsvinger-bok med steds- og navnegjenkjennelse for den som kommer derfra. Bra story, troverdige personer, men mangler litt for å få full pott.