Redan under utgrävningarna i Sarnath 1835 hade Alexander Cunningham äcklats nästan till vansinne av vissa ruvande dunkla ordlösa aningar i sitt inre, och av dagligen förekommande oförklarligt slippriga antydningar från de kroniskt sjuka krymplingar som utan giltiga skäl svärmade kring stuporna och gravarna med en utmanande och uppfordrande pervers undergivenhet i kroppsspråk och minspel. Och därefter inträffade sepoyernas onanisession och konfrontationen med det visdomsstinna missfostret, som gjorde Cunningham sängbunden med hög feber i två månader...
Teratologens språk har jag inget att anmärka på - det är imponerande. Men innehållet är bara gammalt nihilistiskt muttrande. Inga aha under den här läsningen, det är mer fokus på usch.
Jeg synes det er vanskelig å hate alt menneskelig liv. Men i likhet med andre forfattere som befatter seg med det mørke, det dystre, det brutale, det ondskapsfulle, det groteske, det ekle, det vonde (og så videre) gjør det likevel underlig godt å lese Nikanor Teratologens spesielle bok. Jeg har før lest bøker av Jens Bjørneboe, Stig Sæterbakken, Jan Roar Leikvoll, Louis-Ferdinand Céline og Gabrielle Wittkop. Disse forfatterne har på ulike måter et rystende språk og handling i tekstene sine. Men selv om perversjonene og bestialiteten råder i disse forfatternes verker, skriver de samtidig vakkert, poetisk, sært, originalt og ikke minst kaldtglødende misantropisk. De etterlater meg alltid i en tilstand av fullstendig nummenhet og jeg må porsjonere ut slike tekster gjennom året, spre dem jevnt slik at jeg ikke overdoserer. For mye på en gang gjør bare vondt. «Å hate alt menneskelig liv» handler om en filosofisk samtale mellom den britiske arkeologen Alexander Cunningham og en indisk gud som heter Bhairava. Reint overfladisk kan man si at bokas motiv er kulturkollisjonen mellom øst og vest. Den er et flammende angrep på den vestlige verdens fordommer, hykleri og fanatisme. Like mye filosofi som litteratur. Og jeg lar meg forføre og fascinere, men referansene går til tider over hodet på meg og derfor klarer ikke boka å bergta meg på samme måte som bøker av de tidligere, ovennevnte forfatterne har gjort før.
I bokens selvbevisste orientalisme vil jeg sammenligne den med et anfall tropefeber, der man blir dratt gjennom poetiske utbasuneringer om menneskets brutalitet og (dobbelt)moral. Jeg får assosiasjoner til Bjørneboes Bestialitetens Historie, her komprimert til 100 sider.
"Boken er en pompøs høysang, eller lavsang, burde man kanskje si, som besynger og bejubler verdens ondskap og dårskap som det ene reelle, det ene man sitter igjen med når man river vekk maya, sløret, og ser verden slik den virkelig er, en evig slagmark og slakteplass, der menneskets gode hensikter ikke er annet en fagre ord i maktens tjeneste" (Stig Sæterbakken i etterordet)
Selv synes jeg det ble litt vel pompøst og svulstig ("i betydningen full av svulster, kanskje" (ibid))
"...tiden som daskar sin slappa pung mot eftersläntrarnas sladdriga skinkor..." den va sjuk Bra introduktion till existentialismen och nihilismen innehållande många hinduisk-filosofiska referenser. Döden behandlat på ett absolut absurt men sanningsenligt och fint sätt. Andra verkar tycka att vulgariteten är överväldigande negativt, vilken jag anser är förgyllande och den fjärde ståndpelaren som står bredvid nihilismen, anti-kolonialismen och dödslugnet.
Filosofisk bok som jo absolutt var spennende. Denne måtte jeg lese sakte. Og noen navn måtte Googles. Åpenbart er denne boken skrevet fordi Teratologen ønsket det selv, ikke for å vinne et publikum - og det var deilig å lese. Den er pompøs og svevende, brukte halve boken på å komme inn i boken. Det er overdrevent mye adjektiv og setningene er lange. Men jeg koste meg veldig med filosofien, det anekdotiske var mer forvirrende. Liker konseptet og tema skikkelig godt!
Unfortunately my first impression is that the book is not written in a captivating way, and drives no more context than story and development. In a poetic fashion it explores the (grim)nature of humanity, the sad part is that the over colored explanations have a tendency to derail the line of thought and leaves the reader at one point jumping to another without any real connection.
The topic being explored is done so in a beautiful way, but there is no red string being followed and every part seems detached from the other. Due to this the descriptive and fantastic language used falls short of a more amazing experience because there is a lack of proper conclusion and execution of the topic being explored in the book.
The book feels like it is missing content and does seem to end before it has any conclusion. It uses descriptive language in a fantastic way, but it is hard to get engaged due to the poor flow execution.