What do you think?
Rate this book
Hellemyrsfolket #4
Afkom
I romansyklusen Hellemyrsfolket følger Skram en slekts historie gjennom flere generasjoner. Dette er fjerde og siste bind, og forteller om Severin, Siverts sønn, som velger en mørk avslutning på sitt liv. Severins søster Fie har en sentral plass i boken, og får en helt annen skjebne enn broren. Felles for de to søsknene er at livet deres domineres av en ufattelig kjærlighetsløs mor. Den rike og lykkelige konsulfamilien Smith danner en skarp kontrast til Myre-familien. Likevel er de to familienes liv vevet sammen på avgjørende områder. De tre første bøkene i syklusen er Sjur Gabriel, To venner og S.G. Myre.
384 pages, Hardcover
First published January 1, 1898
4 people are currently reading
133 people want to read
About the author
Amalie Skram
73 books82 followersFrom Wikipedia.
Amalie Skram (22 August 1846 – 15 March 1905) was a Norwegian author and feminist who gave voice to a woman's point of view with her naturalist writing. She moved to Denmark in 1894 where she settled in Copenhagen with her husband, the Danish writer Erik Skram. She is considered the most important female writer of the Modern Breakthrough.
Amalie Skram (22 August 1846 – 15 March 1905) was a Norwegian author and feminist who gave voice to a woman's point of view with her naturalist writing. She moved to Denmark in 1894 where she settled in Copenhagen with her husband, the Danish writer Erik Skram. She is considered the most important female writer of the Modern Breakthrough.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 11 of 11 reviews
July 17, 2024
In der nun letzten Generation der Familie Sivert/Myre, Munthe/Smith wird von den Problemen der nun Eltern (Schulden) und ihrer Kinder (Prügel, Hunger) erzählt. Einige Familienmitglieder sterben und der Roman endet abrupt und überraschend. Der geplante fünfte Band wurde leider nicht geschrieben. Naturalistische, ergreifende Erzählweise, sehr lesenswert.
August 1, 2018
Boka fortsetter litt etter hvor forrige bok slapp, men persongalleriet er langt på vei det samme, bare med barna (avkommet) som har kommet i mellomtiden. Skram sitt prosjekt er enda likt: "Han skulde ha sagt dem, at slit og slep og elendighets kval og rispenes pine var den lodd de kunde vente i verden."
Igjen liker jeg godt den Bergen Skram har skapt, men ikke alle valgene hun har gjort i historien. Flere ganger virker det som om hun har skrevet seg inn i et hjørne, og at noe plutselig skjer for at historien skal kunne fortsette. Noen av bikarakterene (særlig Fredrik) kunne gjerne vært forklart litt mer, men jeg forstår at hun måtte begrense hvor bredt hun kunne gå. Selv om jeg likte slutten, var den kanskje noe lettvint.
Igjen liker jeg godt den Bergen Skram har skapt, men ikke alle valgene hun har gjort i historien. Flere ganger virker det som om hun har skrevet seg inn i et hjørne, og at noe plutselig skjer for at historien skal kunne fortsette. Noen av bikarakterene (særlig Fredrik) kunne gjerne vært forklart litt mer, men jeg forstår at hun måtte begrense hvor bredt hun kunne gå. Selv om jeg likte slutten, var den kanskje noe lettvint.
September 18, 2020
Uff, dette er triste greier. Fjerde og siste bind i serien om Hellemyrsfolket er også den desidert mørkeste. Som tittelen antyder, følger vi «avkommet» til Sivert og Petra – i hovedsak de to eldste barna Fie og Severin. Heller ikke Fie og Severin er spart for arvesynden som stammer tilbake til Sjur Gabriel og Oline tre generasjonsledd før dem.
Som i forrige bind er handlingen og persongalleriet dynamisk – vi beveger oss mellom hodene til Sivert, Petra, Severin og Fie, i tillegg til de nye karakterene Henrik og Lina Smith, barna til Lydia Munthe (du vet, hun som Sivert forgrep seg på under bibelstudiene i forrige bind) og skjørtejegeren konsul Smith (som var elskeren til Petra i forrige bind). Jeg liker dette grepet veldig godt – det bidrar til at boken går ned på høykant, fordi jeg «bare må» vite hva neste karakter tenker før jeg legger fra meg boken.
Det er direkte vondt å lese om prosessen som driver en av hovedkarakterene til selvmord, og generelt er måten familien Myhre rakner på absolutt alle måter trist lesning. En kan kanskje diskutere om Amalie Skram tar i overkant i når det kommer til tristesse, men hun får om ikke annet frem poenget sitt om arvesynd. Dessuten er avslutningen nokså åpen – kanskje det kan snu for en av karakterene?
Oppsummert er Hellemyrsfolket en helt sykt bra serie som holder seg veldig bra nesten 200 år etter at den ble skrevet. Mye av gleden jeg hadde med å lese serien ligger i den ufrivillige komikken som ligger både i språklige bilder og generelt horribelt menneskesyn som ikke har tålt tidens tann, men det er også gøy å lese et romanverk med så komplekse og mangefasetterte karakterer. Alle karakterene har gode og onde sider, og Skram får godt frem at man kan handle ondt uten å nødvendigvis ha onde hensikter. Og sånn er vel også sjølve livet?
Som i forrige bind er handlingen og persongalleriet dynamisk – vi beveger oss mellom hodene til Sivert, Petra, Severin og Fie, i tillegg til de nye karakterene Henrik og Lina Smith, barna til Lydia Munthe (du vet, hun som Sivert forgrep seg på under bibelstudiene i forrige bind) og skjørtejegeren konsul Smith (som var elskeren til Petra i forrige bind). Jeg liker dette grepet veldig godt – det bidrar til at boken går ned på høykant, fordi jeg «bare må» vite hva neste karakter tenker før jeg legger fra meg boken.
Det er direkte vondt å lese om prosessen som driver en av hovedkarakterene til selvmord, og generelt er måten familien Myhre rakner på absolutt alle måter trist lesning. En kan kanskje diskutere om Amalie Skram tar i overkant i når det kommer til tristesse, men hun får om ikke annet frem poenget sitt om arvesynd. Dessuten er avslutningen nokså åpen – kanskje det kan snu for en av karakterene?
Oppsummert er Hellemyrsfolket en helt sykt bra serie som holder seg veldig bra nesten 200 år etter at den ble skrevet. Mye av gleden jeg hadde med å lese serien ligger i den ufrivillige komikken som ligger både i språklige bilder og generelt horribelt menneskesyn som ikke har tålt tidens tann, men det er også gøy å lese et romanverk med så komplekse og mangefasetterte karakterer. Alle karakterene har gode og onde sider, og Skram får godt frem at man kan handle ondt uten å nødvendigvis ha onde hensikter. Og sånn er vel også sjølve livet?
September 27, 2017
Noe av det beste jeg har lest i år. Fem? Nesten like sterk som Sjur Gabriel og minst like velskrevet. Ny (gammel) favorittforfatter.
October 26, 2024
Søren også at Amalie Skram aldri fekk skrive ferdig ei femte bok. Ho jobba på ei, men det finst visst berre fragment. No følger vi Sivert Myre sin familie og deira næraste vener og familie. Her er det i sanning naturalisme og sosialrealisme. Skilnad på fattig og rik og ynsket om sosial mobilitet og det å gjera det betre enn dei før seg får ho godt fram. Om det å stå med lua i handa. Går det bra eller går det dårleg. Vel, så svart kvit er vel ikkje verda og nett det er noko av det AS alltid får så godt fram. Skilnaden på ukjærlege og kjærlege foreldre - som du sår skal du også hauste. Og også korleis den same kan vera kjærleg og gavmild mot sine søskens barn og ukjærleg og valdeleg mot sine eigne. Dette er i sanning ein klassikar som står seg no snart 150 år seinare.
May 14, 2023
Min personlige favoritt av hellemyrsfolket-bøkene. Meget fornøyd.
February 27, 2023
Massevis av spoilers:
Jeg er glad at jeg ikke åpnet Goodreads og så at slutten på boka er i andre setningen(!) av beskrivelsen. Kanskje ikke så uvanlig med en så gammel bok, men fortsatt unødvendig.
Med det sagt, er dette mørkt så inn i helvete. Men på en annen måte enn Sjur Gabriel. Første boka er en minimal bonde-tragedie. Bok 2 og 3 bygger opp till denne siste med sine mange og komplekse karakterer, der vi ser konsekvensene av kjønn, klasse og det som alltid måtte vært målet til Skram - hvordan "arvesynden" bølger ned till avkom, vi følger samme mønster som våre forfedre, og klarer vi ikke å bryte spiralen så lager vi vår egen tragedie. Jeg kom riktig tett inn på karakterene, de følte mer levende enn i To venner og S G Myre. Skram har virkelig en talent for å kaste leseren mellom sympati og avsmak for karakterene, ingen er noen engel. Med så mye tid å komme nær karakterene kan vi også som lesere forstå hvordan de endte opp der de gjorde.
Noe virkelig deprimerende generelt gjennom bok 3 og 4 er hvor mye smerte og skam kvinner må leve med bare fordi de aldri har en sjanse å utforske sin seksualitet på en sund måte, i denne tid av oppbyggelser, borgerlig seksualmoral og sosial press i små samfunn. Viser du litt av din seksualitet finnes det massevis med gutter redo å begå overgrep mot deg, og så får du lære at det tydeligvis var din skyld. Du må leve med denne skam hele livet. Og Gud nåde deg om du liker sex! Da er du helt fortapt, og må fortsatt gråte etterpå. Det hele er så mørkt og sorglig og unødvendig, spesielt som jeg er sikker på at dette var hverdagen for miljontal av kvinner i denne tid.
Det mest irriterende i boka er et par punkter der det virkelig er på vei å gå til helvete med noen karakterer, men Skram angrer seg og lar karakteren komme unna med en deus ex machina. Det er rart, fordi i hennes andre bøker bakker hun sjelden for tragedie. Jeg nekter å tro at det er rent latskap - kanskje vil hun si at det alltid finnes håp, kanskje vil hun gi oss falsk tro at alt kommer til å gå bra før hun kommer med en direkt høyre i slutten av boka - eller kanskje hun bare hadde medlidelse med sine karakterer. Men spesielt på et tidspunkt følte jeg at jeg helt falt ut av narrativet.
Men til tross for sine brister så er det en gripende historie der de siste 50 sidene bare er slag etter slag rett i magen. Det går også litt for fort på slutten, fra at vi tror at Severin kommet vekk, til at alt faller i stykker - men herregud hva boka påvirket meg. Jeg er glad at jeg leste den.
Jeg er glad at jeg ikke åpnet Goodreads og så at slutten på boka er i andre setningen(!) av beskrivelsen. Kanskje ikke så uvanlig med en så gammel bok, men fortsatt unødvendig.
Med det sagt, er dette mørkt så inn i helvete. Men på en annen måte enn Sjur Gabriel. Første boka er en minimal bonde-tragedie. Bok 2 og 3 bygger opp till denne siste med sine mange og komplekse karakterer, der vi ser konsekvensene av kjønn, klasse og det som alltid måtte vært målet til Skram - hvordan "arvesynden" bølger ned till avkom, vi følger samme mønster som våre forfedre, og klarer vi ikke å bryte spiralen så lager vi vår egen tragedie. Jeg kom riktig tett inn på karakterene, de følte mer levende enn i To venner og S G Myre. Skram har virkelig en talent for å kaste leseren mellom sympati og avsmak for karakterene, ingen er noen engel. Med så mye tid å komme nær karakterene kan vi også som lesere forstå hvordan de endte opp der de gjorde.
Noe virkelig deprimerende generelt gjennom bok 3 og 4 er hvor mye smerte og skam kvinner må leve med bare fordi de aldri har en sjanse å utforske sin seksualitet på en sund måte, i denne tid av oppbyggelser, borgerlig seksualmoral og sosial press i små samfunn. Viser du litt av din seksualitet finnes det massevis med gutter redo å begå overgrep mot deg, og så får du lære at det tydeligvis var din skyld. Du må leve med denne skam hele livet. Og Gud nåde deg om du liker sex! Da er du helt fortapt, og må fortsatt gråte etterpå. Det hele er så mørkt og sorglig og unødvendig, spesielt som jeg er sikker på at dette var hverdagen for miljontal av kvinner i denne tid.
Det mest irriterende i boka er et par punkter der det virkelig er på vei å gå til helvete med noen karakterer, men Skram angrer seg og lar karakteren komme unna med en deus ex machina. Det er rart, fordi i hennes andre bøker bakker hun sjelden for tragedie. Jeg nekter å tro at det er rent latskap - kanskje vil hun si at det alltid finnes håp, kanskje vil hun gi oss falsk tro at alt kommer til å gå bra før hun kommer med en direkt høyre i slutten av boka - eller kanskje hun bare hadde medlidelse med sine karakterer. Men spesielt på et tidspunkt følte jeg at jeg helt falt ut av narrativet.
Men til tross for sine brister så er det en gripende historie der de siste 50 sidene bare er slag etter slag rett i magen. Det går også litt for fort på slutten, fra at vi tror at Severin kommet vekk, til at alt faller i stykker - men herregud hva boka påvirket meg. Jeg er glad at jeg leste den.
March 14, 2025
[3.25/5.0]
Lydbok, Operasjon Hjernerystelse.
Nok et romantisk kostymedrama, men også med store doser naturalistisk død og tenners gnissel.
Den siste boka i serien likner S. G. Myre, i den forstand at det også i Afkom er unødvendig mye av det ungdommelige elsker-meg-elsker-meg-ikke-maset. Heldigvis er det langt mindre av dette enn i forrige bok, og den er også herlig fri for ungdomsfester og spontane musikalnumre.
Jeg liker Skram best når hun er på sitt mørkeste. Og mørke er det så absolutt både i denne boka og i resten av serien. F.eks. blir ordet død brukt 222 ganger i de fire bøkene, bare slått av gråt som klokker inn på 227 ganger. Den overdrevne bruken gjør dessverre at orda mister litt betydning. Jeg føler ikke lenger like sterkt med en karakter som brister i gråt for 10. gang på like mange sider.
Konklusjonen på hele serien er vel at verden er en jammerdal og det er fint lite vi kan gjøre annet enn å håpe på et bedre liv etter døden. Det viktigste er at man framstår som et gudfryktig menneske utad, hedrer sin far og sin mor, og ikke er opptatt av jordisk gods og gull. Det fantastiske
Innleser er igjen Eilif Armand, fra 1967. Han leser med innlevelse, og han leser tydelig. Så tydelig at jeg skrudde opp til 1.6 ganger hastighet i perioder.
Lydbok, Operasjon Hjernerystelse.
Nok et romantisk kostymedrama, men også med store doser naturalistisk død og tenners gnissel.
Den siste boka i serien likner S. G. Myre, i den forstand at det også i Afkom er unødvendig mye av det ungdommelige elsker-meg-elsker-meg-ikke-maset. Heldigvis er det langt mindre av dette enn i forrige bok, og den er også herlig fri for ungdomsfester og spontane musikalnumre.
Jeg liker Skram best når hun er på sitt mørkeste. Og mørke er det så absolutt både i denne boka og i resten av serien. F.eks. blir ordet død brukt 222 ganger i de fire bøkene, bare slått av gråt som klokker inn på 227 ganger. Den overdrevne bruken gjør dessverre at orda mister litt betydning. Jeg føler ikke lenger like sterkt med en karakter som brister i gråt for 10. gang på like mange sider.
Konklusjonen på hele serien er vel at verden er en jammerdal og det er fint lite vi kan gjøre annet enn å håpe på et bedre liv etter døden. Det viktigste er at man framstår som et gudfryktig menneske utad, hedrer sin far og sin mor, og ikke er opptatt av jordisk gods og gull. Det fantastiske
Innleser er igjen Eilif Armand, fra 1967. Han leser med innlevelse, og han leser tydelig. Så tydelig at jeg skrudde opp til 1.6 ganger hastighet i perioder.
October 15, 2020
ANITINATALISME FOR FAEN!
November 27, 2023
Kan relatere til å fryse i Trondheimsveien, liker slutten.
February 29, 2024
Det tok tre år før jeg fikk lest alle. Synes Avkom var på linje med S.G Myre. Siste hundre sidene var kanskje det beste jeg har lest i hele serien.
Displaying 1 - 11 of 11 reviews