What do you think?
Rate this book


270 pages, Paperback
First published January 1, 1983
Skulle jeg fortelle alt det til den silkeinnhyllede Lore som stadig tydeligere viste at hun virkelig var en kvinne, innrømme overfor henne at det hadde vært mitt trauma at jeg aldri hadde greid det liggende, bare stående, jeg kunne bare proletarenes kjellertrappnummer. Tålmodig, kjærlig, noen ganger med tårer i øynene hadde Eva lært meg å elske liggende. Hvor deilig det var å ligge, og fremfor alt å kunne bli liggende. Hjem-me hadde vi ikke hatt noe sted å legge oss ned. Min kloke Eva som rødmer ved den minste tvetydighet, hun lærte meg det. Ikke bare i sengen, men også på sletter i skogen, om sommeren, liggende. Og tidligere hadde jeg ikke engang greid det i parken hvor vi jo kunne ha lagt oss ned, men alltid bare mot et tre eller mot ryggstøet på en benk. Det var en tid da jeg regnet dem som la seg ned, for å være perverse. Og vi pisset på helgen-bildene, men gikk allikevel med til den første hellige kommunion, fikk klær som velgjørende damer spanderte, de kom også med hjemmebakte kaker, blomster-buketter og kaldt kjøttpålegg, men aldri kontanter fordi vi "ikke kunne omgås" penger. Nei, det kunne vi ikke fordi vi ikke hadde noen.
Vi kan ikke leve uten å ta avgjørelser! Hvert stykke brød jeg spiser tar jeg fra noen, noen jeg ikke kjenner. Melken jeg drikker kan jeg takke formidler for som kunne blitt brød, grøt eller flatbrød et annet sted. Ikke engang vinen vi drikker, tilhører oss med gjødningen som trengs til den, kunne det ha vokst korn andre steder. Og når jeg løfter av telefonrøret -ett av fire og slår et nummer for å gi noen en velfor-tjent overhaling, vet jeg ikke om han slår sin kone eller sine barn om kvelden på grunn av det eller kanskje drikker seg full eller setter seg rasende i bilen og forår-saker en bilulykke. Vi er dømt til å handle: jeg vet hva jeg gjør, men jeg vet ikke hva jeg steller i stand.