Boka handler om Yngve. Yngve er homofil i Oslo på slutten av 60-tallet, og vi følger ham fra hans første forelskelse som 15-åring til han ender opp hos Øystein på Nesodden.
Gudmund Vindland (f. 1949) debuterte med Villskudd i 1979, og romanen ble også utgitt i Tyskland. I 1980 kom romanen Tigerpuddelen Tilla Tidtrøyte og hennes bestialske bibeltolkninger, og i 1989 kom den frittstående fortsettelsen av Villskudd, romanen Stjerneskudd.
Ein Roman, der sich bemüht, von James Baldwin zu sein, dabei aber kläglich scheitert. Ich weiß nicht, ob es an der deutschen Übersetzung liegt, aber einige äußerst interessante Themen (Homosexualität, Prostitution, Repressionen, Subkultur der 50er und 60er, Kommunismus) werden absolut oberflächlich und belangslos abgeklappert. Inflationäre Sexszenen ersetzen auch keine Handlung.
Eins der besten Bücher, die ich jemals gelesen habe. Vindland beschreibt hier die harte Geschichte des schwulen Yngve im Norwegen der 60er / 70er Jahre. Dieses Buch ist vor geraumer Zeit erschienen und behandelt Themen, welche trotzdem noch hoch aktuell sind. Die Misshandlungen welche queere Menschen noch immer in unserer Gesellschaft erfahren müssen, das veraltete Geschlechterbild, ein Kapitalismus welcher von den Leidenden profitiert sind nur ein paar Beispiele, welche der Autor aufbringt. Zum Schluss ist Yngve wie viele Queere Menschen und mich eingeschlossen nur auf der Suche nach Menschen, die ihn verstehen und Liebe entgegenbringen was ihn als Erzähler emphatisch macht. Auch wenn seine Handlungen teilweise Unverständlich sind, ist dies kein Eingriff in den Lesespaß sondern Teil seiner Reise. Der Charakter des Jonas ist einer der schlimmsten und unsympathischsten der Literaturgeschichte und ich habe mitgefiebert, dass sich Yngve endlich gegen ihn stellt. Generell hat dieses Buch einen Haufen an unsympathischen Charakteren und stellt aber auch so die Härte des queeren Lebens gut da, denn selbst in der eigenen Community ist man Ausgrenzung und teilweise Gewalt (physisch oder psychisch) ausgesetzt. All diese Punkte machen dieses Buch zu einem einzigartigen Werk der queeren Literatur, was ich so noch nie gelesen habe. Deshalb 5/5 Sternen
Villskudd by Gudmund Vindland was a true eye-opener for me, a book that made a deep and lasting impression during my formative years. It pulls the reader straight into taboo territory, into situations that feel reckless, exposed, and emotionally dangerous, yet utterly necessary to confront. I read it many years ago and and now reread it again.
This is a Norwegian classic about being gay in a society that desperately needs help learning how to understand. Vindland writes without cushioning the experience: shame, desire, fear, and courage exist side by side, and the honesty is what gives the novel its force. It doesn’t ask for sympathy; it demands recognition.
Reading Villskudd also marked the first time I encountered Karin Boye’s poem «Yes, of course it hurts when buds burst», a line that felt inseparable from the book’s emotional core. That moment stayed with me. Few novels manage to open a door like this and leave it open. Villskudd does, and its impact still resonates.
Problemet mitt med denne boka var at den første halvparten var HELT fantastisk. En tragisk men ekstremt morsom historie (jeg lo godt av oslo katedralskole hatet) om en ung gutt som lever i en undertrykkende verden. Men etterhvert som historien beveger seg, og Yngve vokser opp, faller jeg som leseren helt av. Dette var nok et bevisst stilistisk valg, livet til Ynvge faller sakte men sikkert fra hverandre, men det ble rett og slett for vanskelig å lese om. Jeg kan erkjenne den som en banebrytene roman, men i en verden med så mye annen god representasjon holder den seg kanskje ikke på toppen. Usikker på om jeg kommer til å lese oppfølgeren.
Av en eller annen grunn trodde jeg at det første store homofile bidraget i norsk litteratur kom til å bli en utfordring å komme seg gjennom, men til tross for en viss episodisk tilnærming (som semi-autobiografiske tekster ofte har) opplevde jeg den som spennende, rørende og velskrevet.
Jeg elsker hver del som beskriver kaos og galskap, med tragikomisk farse som bygger seg opp til crescendo etter crescendo. I andre seksjoner slo det meg at Vindland skriver i en slags ur-bloggestil, hvor hendelser til tider virker mer som et springbrett for å kåsere over et tema. Noen ganger funker det utrolig bra, andre ganger får jeg litt ettersmak av smålige Facebook-innlegg.
Det som endte opp som min lille kjepphest er undertittelen "Sangen til Jens", som slår meg som et billig forlags-gimmick. For det første har Bjørneboe fått pseudonymet Jonas Løvehjerte i romanen, så en leser med lavere interesse for offentlige hemmeligheter i norsk litteraturhistorie kan lese hele boka og aldri finne ut hvem Jens i undertittelen er; For det andre er ikke "Jonas" på langt nær en så sentral figur i narrativet som Magnus, hovedpersonens første store kjærlighet. "Sangen til Magnus" er undertittelen som hadde gitt mening i forhold til bokas faktiske innhold! Så det så.
Sjeldent jeg sier at bokmål som målform er et språklig fyrverkeri, men det er denne. Mista litt oversikten over hvem som var hvem av Yngve sine relasjoner. Men en fantastisk bok!
Bin gerade mit dem Hörbuch vertig geworden. Puh. Exzellenter Sprecher, exzellenter Autor. Das Buch ist 83 in Norwegen erschienen und beschreibt das Leben eines Jungen, der mit 13 begreift, dass er schwul ist, im sehr konservativ-christlichen Milleu im Norwegen der ausgehenden 50er Jahre. Das Buch begleitet ihn bis in die 70er bei seinem Versuch, endlich bei sich anzukommen. Das Buch ist witzig und herzzerreißend, beschreibt wie wichtig Freundschaft ist und wie Vergebung sich auf der Messerschneide zwischen Essenzialität und Unmöglichkeit bewegt. Unbedingt hörenswert!
Å lese boka som sekstenåring i 1980 var skjellsettende. De seksuelle skildringene er noen av de beste jeg har lest. Om ikke de beste, en sårhet, råhet, nakent, ærlig og totalt utleverende.