Debutanten Gunvor Hofmo er tilsynelatende en ganske alminnelig Oslopike, 25 år gammel. Hun har ettermiddagsjobb på en av byens kinematografer, og om formiddagen går hun på Universitetet og hører forelesninger i litteraturhistorie.
— Og så skriver hun dikt, og de overbeviser om at hun slett ikke er alminnelig. De taler sitt eget språk.
Gunvor Hofmo vokste opp blant sosialister og motstandsfolk i Iladalen i Oslo, og hun mistet mange av sine nærmeste under annen verdenskrig. Den unge jødinnen Ruth Maier var en av dem, og dette tapet kom til å prege livet og diktningen hennes. Hennes poetiske følsomhet gjenskaper både den indre og den ytre verden i sterke, slående bilder.
Hun debuterte i 1946 med Jeg vil hjem til menneskene, og deretter kom det fire samlinger tett på hverandre før en sykdomsperiode satte en stopper for produksjonen. Hun kom tilbake av egen kraft og gav deretter ut femten samlinger i perioden 1971 - 1994.
Hun fikk Kritikerprisen 1971, Doblougprisen 1982 og Riksmålsprisen i 1989.
Helt forelsket i måten Hofmo skildrer følelsen av sjelens kremering og de svidde broene til omverden i forhold til andre verdenskrig. Descartes forklarte tross alt sjelen som et grunnlag for sannheten, det ekte, det vakre. Hva gjør man når denne sviktes av så umenneskelige, onde vesener? Da vil man jo bare vende tilbake til det trygge, hjem til menneskene.