Jeg velger å ikke gi stjernerate til denne boken nå i første omgang, fordi jeg vet rett å slett ikke helt hva jeg synes. Man føler seg som et fælt menneske hvis man skal gi lav rating når noen skriver bok om noe så sårt, personlig og viktig.
Boken berørte meg ikke slik jeg hadde trodd den skulle gjøre. Vet ikke helt hvorfor det ble sånn. Det var lite som «drev meg fremover» i lesingen. Men når vi kommer til siste stykke i boken, hvor forfatteren beskriver egne reaksjoner etter hennes mors dødsfall, synes jeg hun er eksepsjonelt god.
Jeg kan i noe, men absolutt ikke alt, kjenne meg igjen i det forfatteren skriver om relasjonen til sin mor. Spesielt dette finner jeg slående: «Etter at moren min døde, begynte det å demre for meg hva jeg hadde vært med på i alle de årene. Jeg var i beredskap hele tiden, jeg prøvde å slåss meg fri og prøvde å holde henne fast, i èn og samme bevegelse».
Jeg tenker nok en gang over at uansett hvor syke våre foreldre er, uansett hvem de er og hva de gjør med oss, vil vi alltid lengte, håpe, ønske. Det er vel iboende, tror jeg.