"The Werewolf is a novel of the tyranny of love over men and women and the unending trials of strength between good and evil in human nature. Its main characters are of heroic stature yet deeply flawed, moving against the backdrop of Norwegian society from World War I to the 1960s." Over the novel broods the symbol of the Werewolf, which for Sandemose represents all the forces hostile to a full, free life - the thirst for power over others' lives, the lust to destroy what cannot be possessed or controlled. In their private encounters with the Werewolf, few can claim total victory. Sandemose's characters all bear the scars of lost battles.
Aksel Sandemose var en dansk-norsk forfatter som skrev et personlig preget norsk som ligger nærmest det som kalles bokmål. Han skrev altså ikke riksmål, som er det norske skriftspråk som ligger nærmest offisiell dansk, selv om han var født og oppvokst i Danmark. Han er mest kjent for romanen En flyktning krysser sitt spor, som introduserer begrepet Janteloven.
Aksel Sandemoses fødenavn var Axel Nielsen, men i 1921 endret han navn til Aksel Sandemose. Et navn med tilknytning til hans norske mors slekt. Oppveksten i byen Nykøbing på øya Mors i Limfjorden i Nord-Jylland ga stoff til en stor del av hans forfatterskap. Også hans tid som sjømann i unge år er biografisk stoff i hans bøker. Sandemoses mor som var fra Skedsmo utenfor Oslo, har gitt forfatteren noe han selv har beskrevet som "fedrelandsdrift" mot hennes hjemland, og etter forslag fra Sigurd Hoel bosatte han seg i Norge i 1930. Han ble norsk statsborger, og etablerte seg straks som norsk forfatter gjennom å oversette deler av sitt danske forfatterskap til norsk, f.eks. "En sjømann går i land" 1931. Hans norskdom i denne første tiden kommer blant annet til uttrykk i det Vinje-inspirerte enmannstidsskriftet "Fesjå" fra 1935. En forløper for det langt mer omfattende enmannstidsskriftet "Årstidene – Brev fra Kjørkelvik" som kom i mange nummer fra midten av femtiårene og inn i neste tiår. Til å begynne med bosatte han seg med sin første familie på halvøya Nesoddlandet i fjorden rett sør for Oslo. Da han var tilknyttet et miljø som arbeidet aktivt mot den tyske okkupasjonsmakten valgte han i 1941 å flykte til Sverige. Tiden i Sverige var en vanskelig men fruktbar tid for forfatteren. Hans andre hovedverk, "Det svundne er en drøm" ble skrevet her, og utgitt i Sverige med tittelen "Det gångna är en dröm" 1944. En tittel som ikke er en oversettelse av den norske tittelen da den er en strofe hentet fra den svenske poeten Dan Andersons verk. Etter krigen flyttet han sammen med sin nye hustru Eva Borgen tilbake til Norge. Sandemose hadde lenge drømt om å flytte utenfor hovedstaden, og tenkte først på Trysil, men paret kom over et nedlagt småbruk i Søndeled i Aust Agder sør i landet, som de bestemte seg for å kjøpe. Noe de kunne da Eva på dette tidspunktet disponerte over en arv som muliggjorde kjøpet. Han fikk "ti lykkelige år" her, til ulykkene innhentet dem. Først mistet Sandemose sin hustru, deretter den ene tvillingsønnen. Han har beskrevet hendelsene i "Murene rundt Jeriko", en bok som han kaller en minnebok om disse som sto ham nær. Han flyttet så tilbake til Oslo. Her giftet han seg en tredje gang. Han døde under et opphold i København i 1965.
Aksel Sandemoses tredje hovedverk "Varulven" 1958, var på slutten av femtitallet en av de fremste kandidatene til Nobelprisen i litteratur. Hovedverkene "En flyktning krysser sitt spor", "Det svundne er en drøm" og "Varulven" plasserer forfatterskapet i verdenslitteraturen.
The novel unravels like a mind itself - with lots of turns, curves and seemingly irrelevant stops. Somebody might find this chaotic, but I found it fascinating. The relationship between one woman and two men, and stories of people "carried off by the werewolf" are told subtly, leaving a lot for a reader to imagine and to think about. Under it lays the all-connecting and all-dividing theme of war, leaving scares in people's lives long after its end. (Read in old and kinda clumsy translation to my native language, I bet the original is much better.)
Read this back when I first came from Boston to Minneapolis. A gal in the rooming house I lived in recommended it. It's about the continued hostilities between the pro-nazi and anti-nazi people in Norway after the end of WWII.
Jag har en hatkärlek till denna Aksel Sandemoses Varulven. Efter snart ett år av sporadiskt läsande är jag nu klar. Anledningen till att det tog sån tid var inte en fullsmockad handling utan allt runt omkring. Här analyseras människan på djupet. Jag har markerat många favoritstycken och har stundoms skrattat mig lycklig över vilket mästerverk denna bok är. Men bitterljuvt får jag nu konstatera att det kommer krävas ett par omläsningar för att uppleva hela vidden av Varulven.
"Ska man fiffa upp sig, så är det inte absolut nödvändigt att ta på sig en blyhatt. Vi är alla så illa tvungna att leva som opportunister, och våra så kallade livsåskådningar är bara skansar för ynkryggarna. " (s. 310)
"... en olycklig upplevelse som blev ställd i skamvrån och kvarglömd där, naturligt inte avdunstade för att den höll till i en vrå, utan tvärtom hela tiden växte med sin ägare och bibehöll samma förhållande till honom. " (s. 228)
" Jag ska inte säga mera, jag kunde nämna oändligt mycket för det är naturligtvis mig själv jag talar om när jag angriper en annan, och vem vill blotta sig mer än nödvändigt - " (s. 355)
Boken er både et tidsbilde om krigen og krigsoppgjøret , en kjærlighetshistorie spesielt rundt Erling og Felisias menn, samt om erlings fabuleringer rundt egen oppvekst, første forelskelsen, selvfølelse ( evt mangel på), samt moralske dilemmaer og klasseforskjeller, identitet og forskjeller i livs anskuelse. Boken tar også for seg erlings rusbruk. Ikke helt lett å holde trådene i alle fortellingene som går parallelt med innpust av litt hverdags filosofi. Frodig og lesverdig.
5 minus. Aksel Sandemose er etter min mening Norges beste etterkrigstids-forfatter. Sandemose ble nominert til Nobelprisen i litteratur for dette verket.
Den här boken gav mig inga starka intryck egentligen åt några håll. Jag har ltie svårt att förstå den fascination som den verkar ha väckt i Cornelis Vreeswijk som lät Felicia ge namn åt en av han allra mest kände sånger. På omslaget stod det att den handlar om den makt människor har över varandra, men jag tycker inte att det kommer fram på ett speciellt insiktsfullt sätt. Vad jag vet blev även det religiösa etablissemanget upprörda över Sandemoses ateistiska och antireligiösa ståndpunkt i boken. Men Sandemose är väl lika kritisk mot t.ex. politiker. Det retar mig något att han upphöjer konstnärs så.