Ragna Svae får jobben som kommunikasjonsansvarleg ved Norsk villreinsenter på Hjerkinn. Ho flyttar frå Trondheim til eit knøttlite samfunn på Dovrefjell. Her vil ho starte eit nytt liv.
Snart får Ragna i oppgåve å skrive ein NOU-rapport om villreinen og om fjellet si etiske stemme. Kollegaene meiner rapporten er nok eit papir for skrivebordsskuffa, men Ragna ser for seg eit modig dokument med politisk sprengkraft. Kven er fjellet sine heltar og skurkar? spør ho og lanserer eit upopulært svar. Arbeidet hennar utløyser sterke reaksjonar. Ei anonym trusselmelding dukkar opp - er ho trygg på kontoret, er ho trygg i sin eigen heim? Om fiendane er utspekulerte, er ikkje Ragna heilt framand for dristige arbeidsmetodar sjølv heller.
Ragna håpar at kjærasten Lars vil flytta etter ho på sikt. Men arbeidet med rapporten kvervlar opp hendingar i fortida. Eit djupt sakn tek tak i ho og dyttar ho i ei drastisk retning.
"Høgfjellsmeldinga" er ein poetisk pageturner om kontorliv, naturrestaurering og radikale meiningar, om forelsking, hemn og usynlege drivkrefter.
Høgfjellsmeldinga er en ambisiøs fortelling med mange ulike elementer og tråder: det er delvis en gøyal arbeidsplassroman og delvis en tankevekkende bok om naturødeleggelser, naturvern og aksjonisme, men også en bok om kjærlighet og savn. Den var både poetisk, spennende, sår og morsom, og jeg koste meg fra start til slutt.
Lydboka var for det meste fint og behagelig opplest av søstera til forfatteren, (som også er forfatter) men jeg syns imidlertid ikke at dialogen var lest opp så bra, nettopp fordi den ble veldig "lest opp", og ikke spilt ut, slik en stemmeskuespiller kanskje kunne ha fått til bedre? Det gjorde at dialogen i blant opplevdes veldig kunstig, men det var mest et problem i starten, før jeg hadde kommet meg skikkelig inn i fortellinga. Jeg er imidlertid usikker på om det hadde vært verdt det å ha en annen innleser, for da hadde det nok vært vanskelig å finne en innleser med en passende dialekt. Boka er skrevet på nynorsk, men lest opp på Lesja-dialekt, en dialekt som ligger veldig tett opp til hovedpersonens dialekt. Boka er satt til dette området, og det at for eksempel stedsnavnene ble uttalt slik de lokale gjør, var på mange måter en viktig del av lydboka. Hjerkinn uttales visst ikke "Jerkinn", slik jeg alltid har gjort. Det uttales mer som "Kjerkjinn". Gleder meg til å brife lokalkunnskapen min neste gang jeg kjører forbi, haha.
Noen siste tanker om boka: Kan man savne en bok? "Høgfjellsmeldinga" var nemlig slik et godt sted å være:) I fjellene, i det lune, fine språket; i det så smått humoristiske lynnet, og i dryppene av spenning. Det var et eller annet med den boka her, som gjorde at jeg falt litt pladask<3
Likte denne veldig godt! Godt skrevet, skarpt og ambisiøst, med store tema som naturødeleggelser, klima, utbygging og aksonisme, men samtidig veldig nedpå og «gjenkjennelig» mef kaffedrikking, kopimaskin og kollegaprat. Og en tilstedeværende og sjukt spennende undertone som får meg til å bla neste side.. og neste .. og neste..! Det står «poetisk pageturner» på baksida, og det er egentlig helt korrekt. Og nynorsk såklart! Fra Dovre! Yes yes yes!
Tidvis utrolig morsom, av og til skikkelig sår, selv om fortellingen og tap og kjærlighet ikke er så interessant som de politiske komponentene. Blanding av satirisk og ektefølt. Spenningsdrevet, velskrevet, med masse interessante problemstillinger.
Spesielt å lese en roman hvor en organisasjon jeg har vært såpass aktiv i som DNT får et såpass kritisk søkelys mot seg. Samtidig godt skrevet, vanskelig å legge fra seg, og åpner for mange spennende refleksjoner
Hvordan kan vi faktisk ta vare på naturen, på fjellene og villreinen? Høgfjellsmeldinga er en "NOU" du kan kose deg med. Mye kjærlighet, både i nåtid og fortid og til naturen får du med, samt herlig aksjonisme på ulike måter, skjult og åpenlyst.
Tar opp vanskelige tema på ein tankevekkande måte. Korleis verne naturen? Korleis komme seg i balanse etter å ha mista kjærasten sin. Hovudpersonen Ragna flyttar frå Trondheim når ho får jobb som kommunikasjonsansvarleg ved Norsk villreinsenter på Hjerkinn. Ho har eit spesielt forhold til fjellet og har tidlegare vore kjærast med Gaute, som var naturvernaktivist. Det blir trøbbel når ho skal skrive ein NOU-rapport om fjellet sin etiske stemme. Ho vil verne villrein og bruke dramatiske verkemiddel. Stenge Dovrefjell for turisme og ha ein besøksenter utan besøk. I romanen møter vi henne i arbeidet med rapporten, i eit krysningspunkt mellom naturvern, økonomiske interesser og byrakrati. Ho er kompromisslaus. Ho er ikkje ung lenger, men klarer ikkje å etablere seg med kjærasten Lars, for ho heng igjen i gammal sorg. I romanen møter ho situasjoner og folk som gjer at ho kan finne ein slags fred. Men ho er av ein type som er langsynt og langsint. Språket er lett å lese. Det er eit godt driv og spenning, på ein lavmælt måte. Ein treng ikkje å vere einig i dei val som Ragna tar, men ein får lett sympati med ho. Boka reiser mange viktige spørsmål om naturvern og utvikling, korleis dette kolliderar. Boka set ord på dilemma vi ser i media rett som det er. Flott med ei bok som skriv om samfunnsspørsmål.
Høgfjellsmeldinga er en roman med et forlokkende språk. Sørumgård Botheim skriver på nynorsk. Forfatteren har en tilnærming til målforma som byr på positivt ladd grubling for en språkentusiast som meg. Handlingen i romanen fortoner seg som spenningsfylt. Hvordan går en fram for å skrive en NOU? Hvordan kan en nærme seg fjellet? Fra første side merker jeg en forventning om at det skal komme en avsløring, og den forventninga holder seg gjennom hele romanen.
Nydelig bok. Vakkert skrevet på nynorsk. Ble bare bedre og bedre. Natur, dramatikk, etikk, romantikk, krim, religion og politikk vevet sammen på en fabelaktig måte!