Jeg blir alltid litt skeptisk når en kriminalroman skrytes opp i skyene av alt og alle. Jeg tror jeg har lest et titalls anmeldelser, og alle sier det samme. Helstøpt, veldreid, strøken krim. Slowcrime, men skrevet med en litterær penn som gir både karakterer og miljø den dybden som kreves av denne subsjangeren. Derfor er den en lettelse å kunne si at jeg mer enn gjerne skriver under på oppropet. «Hitra» er kanskje den dølleste krimtittelen og det kjipeste omslaget i 2023, men er utvilsomt den beste norske krimromanen jeg har lest (så langt) i år.
Hvorfor? Jo, her kunne jeg skrevet mye, men jeg skal nøye meg med tre sentrale punkter.
1. Snartness
Å klekke ut et krimplott som får leseren til å gruble seg grønn uten å være i nærheten av å løse den. Engasjerende, irriterende og altoppslukende underveis. Helt opplagt når løsningen først avsløres på siste side. Det er det absolutt vanskeligste å få til i dette faget. Nå snakker jeg ikke om drapet på ungjenta Jessica, det skjønner vi omtrent det meste av underveis, men den tre år gamle gåten om lille Johannes som forsvant, den er så lekkert plottet og løst. Imponerende krimhåndverk!
2. Den litterære fortellerstemmen
Som sagt en nødvendighet i slike «slowcrimes». Det skal være plass til mange særegne karakterer, mye fargerik og levende lokalkoloritt, mystikk, skjulte hemmeligheter og skildringer som tar pusten fra deg. Alt dette har «Hitra». Dette er som å lese en norsk versjon av Anders de la Mottes bøker i årstidskvartetten, og et større kompliment får ingen av meg.
3. Kontrastfulle og troverdige karakterer
Enda en gang en nødvendighet dersom slike romaner skal fungere. Karakterene må ha flere sider, og det må for all del ikke være påklistret og konstruert. Leder av menighetsrådet, Dorothea er ett eksempel på dette. Dypt kristen, men med en fri sjel, et stort hjerte og smittende humor. Rikmannssønnen Alexander et annet. Selvsagt bortskjemt og privilegert, men med ektefølt empati, en varm inderlighet, respekt og ærlighet vi sjelden ser slike karakterer bli tegnet med i krimbøker. Og da har jeg ikke en gang nevnt Mia Krüger …
Dette er en opplagt kandidat til Rivertonprisen 2023, og kanskje har vi for første gang på 10 år en reell sjanse til å ta hjem Glassnøkkelen også? Merk mine ord.