Fire venner er på Roskilde. De har festivalbånd om håndleddet. De har ølbrett i teltet. De har planlagt dansing, nattbad og avstandsforelskelser. De skal se Robyn, MGMT og Radiohead.
Men årets festival blir ikke helt som de foregående. For en i gjengen mangler. Jonas. Og en i gjengen klarer ikke la være å savne ham.
Pocketutgaven av Roskilde inneholder også den utsolgte boksingelen Øya, samt forfatterens festival-kræsjkurs.
––
Tre minutter på Roskilde, du våkner, sola står opp ved fire-tida, det er da det er kaldest, du må på do, så du går mellom alle teltene, du ser utover jordet som er dekket med telt, camper, flagg, campingstoler, to vakter går langs det ene teltfeltet, ved servicesenteret sitter det tre gutter og hører på festivalradio, de spiller Tina Dickow akkurat idet du går forbi, og i stedet for å fortsette mot doene, setter du deg ned ved siden av guttene og spør om det er greit at du sitter der litt, og de finner fram et glass og gir deg en Jägershot, skåler og sier god morgen, og det er den korte, siste sangen fra Notes, «So long hearts», og du drikker opp shoten, trekker pusten dypt for ikke å hoste, og så reiser du deg når sangen er ferdig, sier god festival og hadet til guttene før du går videre oppover veien, sola i øynene, ingen i kø framfor doene.
Leste denne for fem år siden, og selv om jeg kjenner forfatteren må jeg si at allerede da visste jeg at jeg kommer til å lese alle bøkene hennes. Har alle unntatt den siste.
Søt liten bok, som er en tydelig kjærlighetserklæring til Roskilde. Kjente meg igjen i mange av Roskilde-opplevelsene som gjorde den ekstra koselig å lese, for mimringens del. Jeg fikk ikke så mye mer ut av det enn det, så den får derfor en 2.5.
Roskilde er en sang. Vent, stryk det: Roskilde er Sangen. Sangen som gir gjenklang i hele deg, Sangen som får deg til å smile hver gang du hører den, Sangen som får deg til å hoppe rundt, danse, kanskje gråte litt fordi den tekstlinja, den stemmeknekken, den basslinja treffer deg akkurat der. Roskilde er full av slike tekstlinjer, og selv om min utgave ikke er en lydbok, får Linn Strømsborg meg til å høre musikken uansett, langt borte fra, gjennom tynne teltvegger, gjennom noen mål med campingplasser og fulle, glade mennesker. Og musikken hennes er så jævla nydelig.