Boka er på sitt beste når den påpeker at mange grunnleggende strukturer og antagelser vi bygger skolen vår på kan vise seg å være årsaken til at skolen for en del elever kommer veldig skjevt ut.
For eksempel er det tydelig fra politisk hold at mer teori, vurdering og tid på skolen er ønskelig, selv om nettopp disse faktorene er med på å gjøre skolen uoverkommelig for noen. At barn av i dag tilbringer så mye tid på skolen at omsorgsbehovene som oppstår i en skolehverdag blir betydelige.
Moen snakker varmt om at en skole som i så stor grad har blitt en omsorgsyter i elevenes hverdag vil ha veldig godt av flere fag perspektiver inne i og til stede på skolen. Det er noe jeg også har veldig stor tro på!
Han tar til orde for nødvendigheten av en drastisk omstrukturering av skolen, og jeg er egentlig med på det også! Barn skal ha det trygt og godt på skolen og så alt for mange har ikke det i dag. Det er vi mange som ser - både lærere, foreldre, rektorer og barn selv.
Denne innsikten er det imidlertid viktig at vi står sammen om å handle på. At vi ikke ender i nok en runddans der barnas interesser blir offer for voksnes spill om politiske prestisje, behov for ansvarsfraskrivelse eller profesjonsmessige såre tær…
Så er det punkter der Moen etter min mening drar det for langt. Tittelen og måten han bruker omsorgssvikt-begrepet blir egentlig innmari tabloid og provoserende. Han forklarer begrepsbruken i boka videre, men fortsatt opplever jeg tittelen som unødvendig.
Når han begynner å snakke om å melde skolen til barnevernet, tenker jeg også at det blir et eksempel på tabloide løsninger som heller ender med å koste det offentlige dyrt i form av skolelederes dyrebare arbeidstimer som heller burde anvendes til skoleutvikling og å støtte lærere og elever på egen skole.
Å sammenligne kortere arbeidsdager for arbeidere med lengre dager for elever fremstår som sprøyt, all den tid elever har mye kortere dager enn en arbeidstaker som jobber fullt.
Men systemkritikken og det at han så tydelig peker på et behov for gjennomgripende endringer har jeg veldig, veldig sansen for.