Jarle Klepp er en snart 38 år gammel lærer, lykkelig gift og med tre barn i huset. Han fører en avklart og anstendig tilværelse, et langt på vei harmonisk middelklasseliv i en større norsk by. Han er en voksen mann med levende interesser; han har bøkene og musikken, filmene og tv-seriene, og han er svært knyttet til moren sin. Faren døde for mange år siden. Men et besynderlig møte nyttårsaften 2010, da Jarle er ute for å kjøpe stjerneskudd til ungene, vekker fortiden til live. Tilværelsen åpner seg for Jarle på en svimlende måte.
Jarle Klepp bøkene er en fantastisk bra serie. Den er (relativt) troverdig, meget velskrevet og velkomponert. Karakterene er realistiske og interessante. Og forfatteren skriver på en måte som gjør at det er lett å engasjere seg i historien og i karakterene. MEN, det er én ting som er ekstremt irriterende med denne serien; problemet med å lese Jarle Klepp bøkene som en serie og ikke som alenestående bøker (slik de også kunne blitt lest) er at forfatteren stadig går tilbake på ting som tidligere har blitt fortalt. Hendelser fortalt i tidligere bøker blir gjenfortalt men med signifikante endringer. Personer som aldri har blitt nevnt i tidligere bøker blir plutselig veldig viktig for hele Jarle Klepp historien. Dette er spesielt synlig i denne boken. Stig? STIG? Hvem i alle dager er Stig og hvor faen kom han fra? Flere ganger i de tidligere bøkene blir det nevnt at Jarle er enebarn. Aldri, aldri, aldri har broren hans blitt nevnt. Og hardangervidda scenen fra Kompani Orheim?? Dårlig resirkulering.
33 i 2025: 5. boka om Jarle Klepp (aka Tore Renberg). Jeg synes han skriver lett og ledig, og det er fortsatt luft igjen i "oppgjør med alkoholisert far - ballongen". Men dette er jo ganske så selvbiografisk; tankene går fort til Knausgård her.
Vet ikke helt hva jeg skal si, på en måte en god bok, men den er også tidvis navlebeskuende og forvirrende. Er det Tore eller Jarle den handler om. Også er det flere ting som ikke passer med Jarles historie i tidligere bøker; er han ikke for eksempel enebarn?
Rart at Jarle Klepp-universet forandre seg litt i denne boken (ein eldre bror blir plutselig introdusert, tidligere hendelser fra andre bøker blir gjenfortalt annerledes). Sett bort ifra det så likte eg denne også! Jarle e blitt voksen og har familie og to barn. Boken handler mye om at han blir påminna sin traumatiske barndom og oppvekst med den alkoholiserte faren sin, og refleksjoner over dette i lys av sitt eget liv som far nå.
Jarle Klepp, som mange kjenner fra blant annet "Mannen som elsket Yngve" og "kompani Orheim", har blitt voksen. Han er 38 år og gift med Iselin som han har to barn med, Åshild som er seks år og Sven på to. I tillegg har han selvfølgelig også Charlotte Isabel Hansen fra et tidligere forhold som vi kjenner fra boka ved samme navn (og filmen som fikk tittelen "Jeg reiser alene"). "Dette er mine gamle dager" er Renbergs femte bok om Jarle Klepp, men den kan fint leses frittstående.
Dette er en vakker og stillferdig bok. Ofte litt vemodig, men også med fin humor og optimisme. En virkelig god blanding av tilbakeblikk og skildring av Jarles nåværende liv som familiefar. Renbergs kjernetemaer er sterkt representert gjennom boka, oppvekst, alkoholisme, identitet og kjærlighet. Hele veien kommentert ved Jarles stadige tankesprang og barnas direkte vinkling på, og spørsmål om, ting de voksne har vanskelig for å sette ord på.
Det hele starter med at Jarle ser tilbake på en oppvekst som er sterkt preget av en far som drikker altfor mye. Dette er en del av livet som Jarle i stor grad har lykkes med å fortrenge. Faren er død for en tid tilbake og Jarle har fokusert på sitt eget voksenliv, småbarn, ekteskap, jobb og venner. Men en nyttårsaften skal han ut og kjøpe stjerneskudd sammen med sønnen Sven, og i fyrverkeriutsalget møter han tilfeldigvis på Jenta fra fortiden, datteren til farens drikkekompis, og Jarle blir tvunget til å tenke gjennom oppveksten på ny.
Om du liker å høre på lydbøker kan det virkelig anbefales her. Det er forfatteren sjøl som leser, og han leser godt. Stavangerdialekta gir det et autentisk preg og gjør at leseren/lytteren, ihvertfall for min egen del, lett kommer inn i stemninga fra filmene. God lesning!
Fin avslutning på Jarle Klepp-serien som beskriver livet slik det kan være med kognitiv dissonans, gråsjatteringer, et bankende hjerte og utallige feilsteg. Bok fire har ikke landet bak øynene enda. Kverner fortsatt på den. Men språkmesteren Renberg glimter tidvis til i denne siste boken:
"Det er vanskelig å gi et rikt bilde av hva som hendte i meg i disse sekundene, blant annet fordi jeg selv ikke er rik nok til å betale med ord for det jeg opplevde."
Språket er betagende; innrammingen av livet og grublingen til Klepp fra Madla treffer; men hvor i alle dager kom Stig slentrende fra?!
Åh, Jarle Klepp. Snart vet jeg mer om din oppvekst enn min egen. Men siden Tore Renberg klokker inn nok en glimrende avslutning så er det egentlig greit for meg.
Elsker de andre bøkene i serien, men denne ble desverre litt for langtekkelig og selvsentrert. Jeg likte godt scenene med barna, spesielt med Åshild mot slutten av boka, men ellers føltes det egentlig ut som Kompani Orheim 2.0 bare mindre engasjerende.
Det er flere år siden jeg leste min forrige Jarle Klepp-bok, men jeg gikk likevel inn i den med en viss forventning: jeg kom til å bli irritert over noe dumt Jarle Klepp gjør, en eller annen impuls. Og ja, jo, boka innfridde forventninga.
Men dette er også en eldre Jarle Klepp, og mye av boka er dveling. Han dveler over fortiden, nåtiden og (bitte) litt over fremtiden. Av og til ble det litt mye, men boka kom seg alltid tilbake på sporet. Og avslutninga er veldig fin.
Alle de fem bøkene i serien om Jarle Klepp er gode, de har et godt språk og karakterene er troverdige. Som serie er derimot bøkene forvirrende og tilsynelatende selvmotsigende og usammenhengende. Jarle går fra kompleks og interessant ungdom i de fantastiske bok 1 og 2, via surrete og grunn 25-årig student i den enkle og lette bok 3, til Erlend Loe-absurd middelaldrende 35-åring i den snodige og drømmeaktige bok 4, til igjen å bli et reflektert individ i bok 5, der den 38-år gamle Jarle minner mest om en bakoverskuende 60-åring. Skrivestilen til Renberg er like springende og inkonsekvent. «Dette er mine gamle dager» har kanskje mest til felles med seriøsiteten til de to første bøkene, selv om Lars Saabye Christensen-pastisjen blir i overkant påtrengende. Det mest forvirrende med denne boka er avsløringene av hendelser fra Jarles ungdom, som virker lite sannsynlige når man tar fram de tidligere bøkene i serien på nytt. Det virker fryktelig merkelig at Jarle skulle ha en ti år eldre bror som ikke var nevnt med et ord i de to første bøkene. Enda snodigere er det at Terje, Jarle, og denne ukjente broren med kjæreste hadde vært på en skjebnesvanger tur på Hardangervidda bare 4 år før Terje, Sara og Jarle dro på en ny og like skjebnesvanger tur samme sted, uten at denne første turen nevnes med et ord i «Kompani Orheim». Det virker lite troverdig at «Pixley Mapogo» avslutter med at Jarle i 2007 håper på at han en dag skal få ligge med Ine, når bok 5 avslører at han på denne tida var lykkelig gift med Iselin, og dessuten hadde to barn med henne, uten at andre barn enn Lotte nevnes. Til slutt roter Renberg det med årstall: i følge «Kompani Orheim» døde Terje i 1996, mens i denne boka er det 1998 som er dødsåret. Det er også litt på kanten å si at Jarle våren 2010 har arbeida flere år som lærer, når han i «Pixley Mapogo» var journalist i august 2007. Hovedinnvendingen min til boka er med andre ord den samme som jeg hadde hatt mot de to foregående bøkene: den passer dårlig inn i Jarle Klepp-universet og for mye av det som fortelles klarer jeg ikke å få til å gå i hop med det som er fortalt tidligere. Klarer jeg å se på boka som en frittstående bok syns jeg den en gripende og sterk fortelling som er nydelig skrevet, så jeg må nesten være litt raus med stjernene.
This entire review has been hidden because of spoilers.
It has taken me a while to finish this last Jarle Klepp book due to too many things going on in my life. But when I finally had time to dive back in over the past few weeks the reading experience was just so smooth. There’s something about Tore Renberg’s writing that in a way hypnotizes me and just pulls me in. In this book Jarle is a grown man, he’s married with three kids and is living a pretty picture perfect life. One New Year’s Eve he runs into someone from his past who reveals something too him that pushes him off balance. I have thoroughly enjoyed the books about Jarle and I liked this one as well but I have to say that even though the thoughts and reactions he has to the new information are very interesting, I don’t quite understand how this news can have such a profound effect on him. I’m a way I saw it coming from a mile away and I can’t understand that Jarle is so shocked. Maybe that’s the point, that he has had these suspicions all along but when they are confirmed he has to actually deal with what this means for him, for the story he has told about himself and for his relationship with his own kids and family. The ending of the book is so beautiful and had me in tears. I also had a magical experience where my 3 year old wanted me to read to him and I did. He sat next to me listening and just enjoying the words. What we were reading was dealing with death and loss and it prompted a nice conversation and some beautiful questions from him. Sadly, we have lost a few family members during his short lifetime so he knows about the concept of death and grief and I think it was very special to use what we were reading to talk about this.
I picked this up on vacation (on one of those bookshelves with books for travellers) and didn't know that it was part 5 in a series. But oh well, I had already read quite a couple of pages when I realized that and thoight I could just as well continue.
I really enjoyed the beginning, with its ominous hinting at something dark to come. But then this turned into a sappy family novel about kids kids kids kids kids kids. And I couldn't care less.
Rolig, koselig, trist. Likte ikkje denne så godt som dei andre. Til å vere avslutningen på ein så god bokserie så var den litt for enkel, og altfor lite gravende (i Jarle) for min smak. Grei bok å lese, ganske lett å komme seg gjennom. Har du lest dei fire før så må du lese denne og.
På en eller annen måte klarer Tore Renberg alltid å få meg til å gråte på de siste sidene. Det var likevel noen få aspekter ved boka som ikke appellerte helt til meg, men over det hele en fin refleksjon rundt det kompliserte forholdet vi kan ha til foreldrene våre.
I have always hated Jarle Klepp(the protagonist), ever since I read "Mannen som elsket Yngve", but especially in "Pixley Mapogo". This book shows a different side of Jarle, he is more experienced, more grown up- he understands that he has made many mistakes and there are many things he does not understand. Also, the parent-child relationship is explored both from a parent's perspective (Jarle) and from a child's perspective(also Jarle, and his relationship with his dfather). To sum it up.. it is a very touching book. I don't even hate Jarle Klepp anymore, I just think he's a bit stupid. Thoug, anyone can be stupid.
Gjenoppdager denne, som jeg hadde glemt at jeg hadde lest/hørt. Tore Renberg leser så innmari godt sine egne bøker, og Jarle Klepp er et barn av mi tid. Kjenner meg igjen.