Boka handler om Brage Brageson. Han forteller om oppveksten og møtet med Siv, kjæresten, og hvordan indre voldstanker mot Siv får ham til å ta hyre på en båt med sitt alter ego, Bentein Dagesen. Det fører han til Amsterdam, hvor han myrder en tysker i byens red light district. Han får en svært intellektuell, jødisk forsvarsadvokat, og første og andre delen handler mye om det filosofiske grunnlaget for forbrytelse og straff. Det er nok ikke helt tilfeldig at Dostojevski dukker opp, og fordi vi underveis oppdager at Brage påtar seg ansvar langt utenfor det som er rimelig, oppdager vi også at tema for boka er personlig ansvar.
For meg som leser var disse to delene så utrolig kjedelige at jeg nesten på hver side ønsket å legge ned boka.
Andre og tredje delen handler om friheten etter at han blei dømt, om at Siv er borte, mest sannsynlig død etter å ha falt ned i en råk på Brages elskede fjellparti, og en forrykende snøstorm i det samme fjellområde, og igjen, om å ta ansvar for andres liv sjøl om det vil koste Brage en del kroppsdeler.
Denne snøstormen minna meg om snøstormen i Han Kangs We do not part, og sjøl om jeg ikke tror hun har lest den, er de så fantastisk god beskrevet begge to. Dette var den delen av Koloss jeg egentlig hadde håpet hele boka skulle være.
Boka er delt i tre*, og på mange måter veldig ulike deler, både innholdsmessig og skriveteknisk. Alle delene er prega av å være en voldsom ordstrøm, en oppramsing av adjektiver som nesten blir som melodier, sanger, og jeg tenker at den ikke kunne vært skrevet av noen andre enn et veldig ungt menneske. Som ett eksempel er da han omtaler hotelldirektørens hund på s. 243 «da ingen i den hele vide verden tenkte på husets egen lille numsemums, rufsetus, skatteladd, pumpelump, og knusegode snuskeprinsesse … ».
Jeg ser for meg Alnæs som sitter og hamrer på en skrivemaskin for å fylle de tomme sidene, og at det foregår lite redigering i etterkant. Noen av kapitlene er mer «i dag skal det skrives 2 500 ord» mens noen få andre kapitler er i kategorien «planlagt og utfylt».
Da jeg leste boka for 40 år siden på gymnaset, husker jeg vi var veldig samstemte om at det var en fantastisk god bok. Det var en energi i boka som ingen andre bøker på det tidspunktet ligna, og det var et forhold til kropp og sex som også var uvanlig i seriøs litteratur.
Når jeg kommer tilbake til den nå er jeg mindre overbevist om kvalitetene, og ikke minst, jeg kjeda meg veldig fram til snøstormen som er kanskje noe av det beste jeg har lest på norsk. Brage er både gjenkjennelig i sitt raseri mot både menneskekreftene og naturkreftene, og helt fantastisk som overmenneske.
Siden boka ligger så nære 2. verdenskrig og et av temaene handler om forbrytelse og straff, hadde jeg personlig håpa på at jeg ville få innsikt i hvordan datidens mennesker tenkte på rettsoppgjøret. Og ja, kanskje det ligger noe her, kanskje Alnæs/Brage/Stefan (forsvarsadvokaten til Brage), men i så fall skjønte jeg ikke noe annet enn at det viktigste er det personlige ansvaret vi alle har mot å slippe fram autoritære ledere.
«Noe i meg ville bestandig at mennesket alltid, under enhver omstendighet, skal bære det fulle ansvar for sin eksistens på sine egne skuldre. Dét var stoltere, modigere, mens denne pasient- og naturkatastrofeteori, denne … », s. 342
Jeg tror ikke Brage Brageson ville likt meg. For det første fordi jeg er kvinne, han har ikke noe sans for kvinner. «Som all annen kvinnelig gjennomsnittsfornuft er hun også et fjols, tenkte jeg … », s. 225, og «Jeg tenkte på «Kåta» som jeg kalte henne, og på Kåtas seng.», s. 245
Men viktigere er likevel at jeg ikke tar ansvar. Det viktigste karaktertrekket til Brage er ansvar, og helt uten et kristen Gud.
Boka blei først utgitt i 1963 og var Alnæs’ debut og eneste store litterære verk, sjøl om han fortsatte å gi ut flere bøker.
Boka jeg har er en pocket-utgave, Lanterne fra Gyldendal 1969.
*Egentlig tre og et etterskrift.