Dette er beretningen om tobarnsmoren Eva som i snart 20 år har levd under betegnelsen Kode 6. Det er den strengeste beskyttelsen mennesker som har vært utsatt for vedvarende vold og mishandling i Norge kan komme under. I praksis innebærer det at hun får nytt navn, hemmelig telefon og hemmelig adresse, og at det ikke skal være mulig å oppspore henne. Men boka viser at ordningen fungerer dårlig. For Eva har de 20 årene vært en sammenhengende kamp for å unngå forfølgeren, skaffe penger, bolig og annet man trenger for å overleve.
3.0: Boka følger Eva som i snart 20 år har levd under kode 6, den strengeste koden mennesker som har opplevd vedvarende forfølgelse og mishandling kan leve under i Norge. Til tross for ny identitet, hemmelig adresse og telefonnummer blir hun igjen og igjen oppsøkt av sin eks-samboer, som også er far til Evas datter.
I boken følger man Evas flukt og kamp, samt jag om å skaffe penger, bolig og annet for å overleve. Det føles virkelig håpløst, og det er nesten ikke til å tro at man ikke skal få leve igjen etter å ha vært i en slik relasjon. (Jeg vet det finnes bedre muligheter og hjelpetilbud i dag, selv om det ikke er optimalt nå heller).
Boken er ikke kjedelig, men det ble ekstremt lite håp og mye selvmedlidenhet. Det hadde gjort seg med noe faglig påfyll, og kanskje noen oppturer Eva har hatt underveis for dette er destruktivt. Savner også at hovedpersonen ser innover i seg selv. Boken blir lite konstruktiv, synes jeg. Synes også det burde medfølge råd og veiledning til andre som er eller kommer i lignende situasjoner, sånn at deres historier ikke får fortsetter sånn som Evas historie har fått pågå i alt for mange år.
Boken tar deg med rett inn i noens liv, og det er skummel lesning. Jeg har ergret meg lenge over hvorfor det må være offeret for vold som må leve i skjul, og over at hvis man er truet på livet så er det liksom ikke noe politiet kan gjøre fordi du ikke har blitt drept ennå. Nå vil jeg gjøre mer research. Har noe blitt bedre?
Huh! En todellakaan nauttinut tämän lukemisesta, mutta tämä nyt ei sellainen kirja ollutkaan. Kirja lähisuhdeväkivallasta, läheisriippuvuudesta, yhteiskunnan mahdollisuudesta tukea uhria, ja kaikesta siitä, millaista on, kun koko elämä menee tauolle siksi, että joutuu kokemaan tällaista. Tarina on tosi, ja siksi niin hirvittävän rankka. Lukija ei voi tuudittautua siihen, että kaikki lukemansa olisi vain keksittyä, vaan tapahtumat tulevat sitäkin enemmän iholle, koska ei voi olla miettimättä, mitä jos tämä tapahtuisi itselle tai jollekin läheiselle. Lopulta yhden ihmisen piina on kasvanut usemman sukupolven piinaksi.
Wspomnienia kobiety, która w wieku 17 lat zaangażowała się w związek z psychopatą i narkomanem, zaszła w ciążę i przez kilkanaście lat, zarówno jeszcze w związku z nim i później, uciekając, żyła w strachu. Szkoda, że tyle razy mu wybaczała i wracała do niego, mimo przemocy jakieś doświadczała. Interesujące dla mnie było to jak nieudolny był system (i to w Norwegii), w latach 90', jeśli chodzi o ochronę kobiet w tej sytuacji.
💜🍁Denna bok var riktigt gripande och hemsk och oerhört sorlig med andra ord så har jag så många blandade känslor😢. För mig så är det oerhört svårt att ge denna bok ett betyg men jag hoppas att hennes liv reder sig. 😢😢😢😢😢😢😢😢😢😢🍁💜
2,5 ⭐️ Oprecht een hartverscheurend en heftig verhaal. Bijna te bizar dat dit (slechts een tipje van de sluier) uit iemands échte leven is geweest. Toch vond ik de schrijfstijl zeer matig. Gemiste kans… Zo’n levensverhaal verdient een goede vertaling (naar zowel boek als naar het Nederlands).