I del 2 av Bibelen får du heile historia om det som skjedde etter at Jesus kom tilbake til ein hotellresepsjon på Lørenskog, fortald av dei som møtte han, dei som påstod at dei møtte han, dei som følgde han, dei som intervjua han og dei som arbeidde som rådgivarane hans.
Are Kalvø, norsk satiriker og forfatter. Han debuterte i 1994 med boken Absolutt Oslo. Senere har han blant annet gitt ut «håndboken» Kunsten å vere neger (1996), mediesatiren Men fjernkontrollen min får du aldri (1997) og Harry (1999), som gir oss den fullstendige beskrivelsen av Harry-Norge. Dessuten han han utgitt satirebøkene Bibelen 2 (2002, laget sammen med Steffen Kverneland), Syden (2002) og Våre venner kinesarane (2007).
Are Kalvø er vanligvis en av de absolutt morsomste jeg vet om i Norge, denne er for meg helt skivebom.
Den eneste grunnen til at jeg fullførte var fordi den var kort, og jeg hele tiden satt med et håp om at det skulle ta seg opp og bli bedre - det ble det ikke.
Temmelig morsom, Kvernelands tegninger er veldig gode. Boka er også ganske gjennomført slik at man ikke tenker at her kunne de godt kuttet ned til halvparten. Litt uttværet, joda.
Ellers er jo dette den sedvanlige norske distanserte ironien med masse hipsterreferanser og blassert dyrking av eget vidd (cameo-opptredener av både Kalvø og Kverneland).
De som syntes dette var ustyrtelig morsomt burde prøve å få tak i Hedningsamfunnets tre tegneseriehefter fra 70-tallet om Jesus Kristus & Co.
Are Kalvøy er til tider veldig varierende morsom. I denne boka her har han funnet et morsomt konsept som viste seg å være dønn kjedelig.
I Bibelen 2.0 så har Jesus kommet tilbake, og det til Norge. Så klart forstår ikke Jesus seg på verden vi leverer i, i dag, men han prøver å gjøre det beste ut av det. Det ender så klart med at Jesus er med på Gutta på tur, alt av talk-shows, matlaging osv. Han ender så med å starte ei punk gruppe før han forlater verden etter å ha gjort en comback turne.
Det er noen ganger man trekker litt på smilebåndet i løpet av boka, men det er ytterst få. Religions kritikk har ofte mye humor i seg, men her var det neste bare kjedelig. Det er kanskje type humoren som kommer frem som er kjedelig, men det ligger også veldig mye i at konseptet i seg selv bare har noen ytterst få vitser i seg før det blir brukt opp.
Finnes mange bedre bøker der ute man kan lese/høre på. Også da av Are Kalvøy.