Merethe Lindstrøm er født i 1963 i Bergen og er oppvokst i Hammerfest, Stord og Høland. Nå bor hun i Oslo. Forfatteren debuterte med novellesamlingen "Sexorcisten og andre fortellinger" i 1983, og siden har hun skrevet flere novellesamlinger, romaner og en barnebok. Karakteristisk for forfatterskapet er hennes fokus på moderne menneskers søken etter andre og etter mening. Hun har fått mye oppmerksomhet for novellesamlingen "Svømme under vann" (1994) og romanene "Steinsamlere" (1996) og "Stedfortrederen" (1997). For novellesamlingen "Gjestene" (2007) var hun innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris 2008 og nominert til Kritikerprisen for beste voksenbok 2007. Hun er tildelt Dobloug-prisen 2008 og Amalie Skram-prisen 2012 for sitt samlede forfatterskap. "Dager i stillhetens historie" (2011) er Merethe Lindstrøms nyeste roman, og for denne er hun tildelt Nordisk Råds litteraturpris og Kritikerprisen for beste voksenbok. Romanen var også nominert til Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris. Nordisk Råds litteraturpris har ført til stor interesse for "Dager i stillhetens historie" som i tillegg til fantastiske kritikker er blitt solgt til flere land.
I feel a little funny giving this rating. It's a good story, sensitive and a little complex, but in a veyr poetic way. However, originally this is part of a book of novellas/short stories, and I haven't read the other four which have been published separately in ebooks yet. So i have a feeling there may be an overall feeling from reading the collection which may not correspond to the feeling from each story. Let's see if I read all five, and if my assessment evolves. Having said this, it is a pleasant read and beautifully written in a totally unpretentious way. It certainly makes me want to read the other stories published as ebooks from this collection.
Povídky, většina děje se odehrává v hlavě obyčejných lidí. Čteme o pocitech, strachu, lžích a lásce. Připadalo mi to jako výřez z delších děl, chvíli vždy trvalo, než jsem si srovnal osoby a role v příběhu.
Det er som jeg hviler i tekstene hennes, de oppleves som pustepauser tross i at for dem det handler om er det nok heller motsatt. Novellen "Sneglene" utmerket seg, gnagsåret til faren gnisser av lag for lag av hud parallelt med at farens bilde av sønnen gradvis blir mer realistisk.
Förstod inte riktigt den här novellen. Kan ha att göra med att jag aldrig var tillräckligt engagerad i historien för att tänka något djupare om handlingen