Novels of Norwegian writer Knut Hamsun (born Knud Pedersen), include Hunger (1890) and The Growth of the Soil (1917). He won the Nobel Prize for literature in 1920.
He insisted on the intricacies of the human mind as the main object of modern literature to describe the "whisper of the blood, and the pleading of the bone marrow." Hamsun pursued his literary program, debuting in 1890 with the psychological novel Hunger.
Its a characterization of America, its hectic and convulsive life, american worship of freedom, economy and patriotism, the talent for advertisement and fortune building as a life goal. The american is democratized and standarized, lacks intellectual preocupation, gets absorbed by trivialities (he provides many examples), inanity and lack of etiquette.
Exposes the American inclination towards patriotism, the belief of their exceptionality, preponderance of women in society, lack of artistic talent (women dominate paintings, social life and politics, partially), lack of knowledge of the foreign world. Their prudish attitude towards nudity, the bovine life women leaded and their habit of aborting and neglecting of the offspring.
He examines the arts. For example, the lack of grand philosophical thinking and hermeticism to foreign currents that could ennoble a democratic society. In respect to philosophy, Emerson never created a grand "system", but contempted himself with Plato. The sculptures are excessively chaste, they cant tolerate innocent nudity.
Some of the essential features of America are its reliance on material progress, the omnipotence of money, its love of popular amusements, the materialistic world outlook and its commercial character.
The scale and monetary value to determine the worth of something, including arts, is typically American.
Asserts that the civil war was against the aristocratic elements of the south.
Discusses polemical race topics, blacks were abruptly "civilized", their influence and mixing results in intellectual degeneration.
Å lese denne gamle samlingen av Hamsuns i samtiden svært populære foredrag om Amerika, senere utgitt i bokform er som å bedrive en arkeologisk utgraving i Norske fordommer. Et godt stykke ned i den Norske Kanonen, nesten 140 år tilbake finner man denne boka som ser ut til å være skapelsesberetningen for den snodig arrogante Norske Amerika-forakt. Denne samlingen av vittige, giftig pompøse anekdoter fra Hamsun, skrevet som trassige kontrapunkter til den Norske samtidens fascinasjon for alt Amerikansk, kan nå leses som det intellektuelle alibiet for den særnorske uviljen mot USA. Norske venstre-radikale i pressen og akademia har siden kunnet skyte sleivete fra hofta, vestover, trygt bak lånte fjær fra dikter-geniet Hamsun. Ingenting er for uinformert banalt eller nedrig til å kunne brukes som skyts, da alt Amerikansk er "low-brow" og dermed all kritikk av dette er "high-brow". Fordommene har stått så uimotsagt i så lang tid at de har blitt allmenn oppfatnig. Russland har sitt USA-hat fra Marxismen, Tyskland ble slått i to verdenskriger, England ble forsmådd, Frankrike ble slått tilbake og latterliggjort men hva har Norge å være så misfornøyd for? Mellom 1820 og 1920 utvandret rundt 800 000 nordmenn til Nord-Amerika. Det var omtrent hver 3. nordmann. Norge og Irland ble landene med størst utvandring per innbygger. Men ser man for ettertiden den samme USA-forakten i Irland? Senere ble vi attpåtil utsatt for å bli reddet fra Tyskerne og påtvunget Marshall-hjelp av disse forferdelige folkene. Kan den Norske motviljen forklares med at den gjenkjenner seg i den trassige psykologien bak den typiske Hamsun-karakters stolthet? Den sultende som forakter den som tilbyr hjelp og mat. Hvor forakten bare ville vokse i takt med magen om hjelpen ble mottatt? Men opprinnelig var dette altså bare en serie harsellerende foredrag, som litt omstendelige vitser, senere samlet i bokform, ment for å provosere og å underholde.
The book explores various critiques of America, including its hostility towards foreigners, lack of national literature or art, corruption, materialistic mode of life, and absence of dissent. Despite these criticisms, America is often idealized as a land of freedom and opportunity. However, the emphasis on materialism and scale in American society overshadows qualities such as quality or artistic value. The text argues that America lacks a true intellectual elite due to historical factors and societal norms that prioritize mediocrity over excellence in culture and intellect. Additionally, the book examines America's historical development and the factors that have hindered the establishment of a cultural elite. Ultimately, the conclusion paints a bleak picture of America (by using the metaphor of "black skies") as a culturally deficient nation dominated by conformity and patriotism, with a lack of dissent and critical thinking. It was an informative but quite long and boring book for me. Still, it was good to see America from a European's perspective.
alle gode forfattere må skrive noen sider om hvorfor de misliker USA, og dette er Hamsuns bidrag. 180 sider hvor han utbroderer hvordan han ikke liker deres kultur, bøker, deres kunst deres manglende ånd, deres dårlige manerer.
samtidig forsvarer han anarkistenes ytringsfrihet, som var litt spenstige, med tanke på at han noen sider senere begynner å støtte sørstatene? selv om han ikke liker slaveri? den biten er litt uklar. Det som er sikkert er at boken ikke er skrevet i 2025.
likevel er den godt skrevet, litt morsom til tider - likevel er det mye 'ranting' hit og dit.
Tidlig Hamsun-verk om hans oppfatninger av og erfaringer med åndslivet i Amerika. Han tar blant annet for seg landets patriotisme, dets skole- og kirkeordning, samt dets kunst og litteratur. Uten å røpe altfor mye er det vel greit å slå fast at han ikke er videre imponert med det han kaller USAs «tykke demokrati». Forfatteren var i økende grad aristokratisk av lynne, og han har lite til overs både for patriotismen, «flatheten» og kulturløsheten han anser Amerika for å forfekte.
Hamsun spiller på mange av fordommene vi også i dag forbinder med USA, og man trekker på smilebåndet av gjenkjennelse innimellom, selv om den sterkt polemiske teksten både er rasistisk, langtekkelig og fullstendig blottet for vitenskapelig belegg. Det må være hevet over all tvil at Hamsun er en større romanforfatter enn essayist. Som en kuriositet for spesielt interesserte kan «Amerika» nok likevel være artig nok å skumme gjennom. Hamsun ville senere i livet ikke vedkjenne seg verket, og kalte det «barnaktig» -- han kunne nok selv se i ettertid at han kanskje hadde kjørt en litt for hard og usaklig linje mot landet han bodde i i tre-fire år på 1880-tallet.
Hamsun skriv om oppfatningane sine av Amerika – etter berre å ha vore der i nokre få år. Mykje av det kjenner ein seg att i, som at vald er meir å føretrekkja å lesa om og sjå enn nakne folk og nakne statuar. Han tek elles eit tak i at alt skal vera so stort og svært der, noko som han sjølvsagt mislikar sterkt.
Det er mykje om kva han mislikar med dette landet, som korkje har danning eller kultur. Etter kvart som ein kjem lenger og lenger ut i boka, vert det klårare og klårare kva for menneskesyn Hamsun hadde – med bruk av rasistiske ord som "afrikanske halvaper". Men dette er no noko ein skal venta seg av Hamsun.
Hamsun sa vel sjølv i seinare år at verket var "barnlig", og dette er ikkje noka fullgod Hamsun-bok, men ho gjev likevel noko innsyn i korleis Amerika var på denne tida – og me får sjølvsagt litt innsyn i ideologien åt Hamsun.
Eg kan godt råda folk til å lesa boka, men det er mykje anna av Hamsun som ein gjerne kan lesa før denne boka.
It's interesting to read Hamsun's social criticism of America (and his view on Whitman and Emerson) before he made his debut in imaginative literature with Hunger in 1890. Most of his impressions on America coincide with mine, but, at the same time, there are too strong a sense of Euro-centrism that I don't particularly like. He is quite perceptive on America's problems, most of them spell true if one has the current U.S. policy in mind, especially on the point that problems will not be solved but rather alleviated for a period of time under political influence but is always prone to sudden changes and relapses.
Сырая и незрелая книга, которая казалась намного лучше, пока на русском существовала лишь в сильно сокращенном журнальном варианте. Ну да это ладно. А вот здешние прим. пер. – просто туши свет. В этих сносках есть все: опечатки, ошибки, неподдельный кретинизм. В общем, обнять и плакать.