What do you think?
Rate this book
Alt bra? - En mors og datters historie om ufrivillig skolefravær, psykisk sykdom og det å være pårørende
Alt bra? handler om Sofie Frøysaa og moren Ellen Frøysaa sitt møte med skolen og det psykiske helsevesenet når Sofie blir psykisk syk i tenårene. Sofie gikk fra å få toppkarakterer på ungdomsskolen til å bli en såkalt dropout-elev på videregående.
Det handler om hvordan familiedynamikken endres når en i familien blir syk. Det handler om forventninger, frykt, dårlig samvittighet og skam. Og kanskje viktigst av alt: Om viktigheten av å bli tatt på alvor. Både den som er syk, og den som er nærmeste pårørende.
Boka veksler mellom Sofie og Ellens perspektiv. Sofies tekster er i stor grad basert på dagboknotater fra hun var 16-18 år, og hun deler usensurert om hvordan det kan oppleves å falle utenfor. Ellen skriver nakent og ærlig om hvordan hun strever for å nå frem til Sofie. Om selvransakelse og tvil om hvordan være en god forelder for en ungdom som strever. Til sammen er det en ærlig og usensurert historie om ufrivillig skolefravær og tabubelagte psykiske lidelser.
Det handler om hvordan familiedynamikken endres når en i familien blir syk. Det handler om forventninger, frykt, dårlig samvittighet og skam. Og kanskje viktigst av alt: Om viktigheten av å bli tatt på alvor. Både den som er syk, og den som er nærmeste pårørende.
Boka veksler mellom Sofie og Ellens perspektiv. Sofies tekster er i stor grad basert på dagboknotater fra hun var 16-18 år, og hun deler usensurert om hvordan det kan oppleves å falle utenfor. Ellen skriver nakent og ærlig om hvordan hun strever for å nå frem til Sofie. Om selvransakelse og tvil om hvordan være en god forelder for en ungdom som strever. Til sammen er det en ærlig og usensurert historie om ufrivillig skolefravær og tabubelagte psykiske lidelser.
- GenresNonfictionMental Health
368 pages, Hardcover
Published April 13, 2023
2 people are currently reading
59 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 5 of 5 reviews
July 2, 2023
Utrolig god bok som gir innblikk i ufrivillig skolefravær, udiagnotisert psykisk lidelse, hvordan det er å være pårørende og hvordan det norske helsevesenet kan svikte. Anbefales virkelig.
July 13, 2023
Innsiktsfull bok fra perspektivet til mor og datter som gir et dypdykk i hvor omfattende og altomspennende en utfordring med psykisk helse og skolenærvær er. Samtidig er Sofies historie en av mange, men også med sine unike trekk. Hvordan hun og moren strever med å forstå problemene og prøve ut ulike tiltak, er rørende, trist, levende og engasjerende fortalt.
Synes det blir litt repetitivt hakk i plata slik boka er strukturert med først å fortelle Sofie sitt perspektiv og deretter morens om de samme tidsperiodene. Morens kapitler er også mer trå og langtekkelige etter min mening. Det er f.eks. ikke så interessant eller relevant at det blåser ute, at fotspor synes i snøen, at hun går opp på badet med doruller hun nettopp har kjøpt eller slår på vannkokeren - foruten at dette skaper en hverdagslig og jordnær stemning.
Det er rørende å lese om at en enkeltperson, i dette tilfellet læreren Bjørn E., kan bety så mye for tilknytning og mestring. Kritikken mot skolen og behandlingsapparatet er betimelig og forståelig, men også unyansert og smått provoserende, som om det finnes helter og skurker, egnede og uegnede. Lærere og psykologer er også kun mennesker med knapp tid og knappe ressurser. Å forvente så stor grad av tilrettelegging, samtaler og individuell oppfølging krever nettopp tid og menneskelige ressurser, noe som er en knapp og ikke-utømmelig kilde. Skolens kvalitet bør ikke vurderes ut fra enkeltpersoner som strekker seg langt utover stillingsbeskrivelsen og er grenseløse med tid og ressurser - fordi en slik lærer risikerer selv å bli utbrent og syk, men det føles riktig nok bra og raust for eleven og foreldrene. Anklager mot enkeltpersoner (eks. Berit og Ole) som gir Sofie og mor negative erfaringer, er derfor vonde å lese, og boka er mindre klok og for lite nyansert i framstillingen, selv om noe av dette rommes underveis og i bokas siste del. Blikket bør i enda større grad rettes mot systemnivå hvor den enkelte ansatte kan betraktes som produkt av skole- og helsepolitiske prioriteringer som bl.a. resulterer i underbemanning, konstant tidspress og byråkratisk skjemavelde. Det går utover enkeltpersoner som trenger støtte, så vel som det preger de som skal yte denne hjelpen.
Synes det blir litt repetitivt hakk i plata slik boka er strukturert med først å fortelle Sofie sitt perspektiv og deretter morens om de samme tidsperiodene. Morens kapitler er også mer trå og langtekkelige etter min mening. Det er f.eks. ikke så interessant eller relevant at det blåser ute, at fotspor synes i snøen, at hun går opp på badet med doruller hun nettopp har kjøpt eller slår på vannkokeren - foruten at dette skaper en hverdagslig og jordnær stemning.
Det er rørende å lese om at en enkeltperson, i dette tilfellet læreren Bjørn E., kan bety så mye for tilknytning og mestring. Kritikken mot skolen og behandlingsapparatet er betimelig og forståelig, men også unyansert og smått provoserende, som om det finnes helter og skurker, egnede og uegnede. Lærere og psykologer er også kun mennesker med knapp tid og knappe ressurser. Å forvente så stor grad av tilrettelegging, samtaler og individuell oppfølging krever nettopp tid og menneskelige ressurser, noe som er en knapp og ikke-utømmelig kilde. Skolens kvalitet bør ikke vurderes ut fra enkeltpersoner som strekker seg langt utover stillingsbeskrivelsen og er grenseløse med tid og ressurser - fordi en slik lærer risikerer selv å bli utbrent og syk, men det føles riktig nok bra og raust for eleven og foreldrene. Anklager mot enkeltpersoner (eks. Berit og Ole) som gir Sofie og mor negative erfaringer, er derfor vonde å lese, og boka er mindre klok og for lite nyansert i framstillingen, selv om noe av dette rommes underveis og i bokas siste del. Blikket bør i enda større grad rettes mot systemnivå hvor den enkelte ansatte kan betraktes som produkt av skole- og helsepolitiske prioriteringer som bl.a. resulterer i underbemanning, konstant tidspress og byråkratisk skjemavelde. Det går utover enkeltpersoner som trenger støtte, så vel som det preger de som skal yte denne hjelpen.
July 27, 2023
Første del av boka føltes tyngre å lese, mer stillestående. Andre del er svært god. På sett og vis samsvarer dette med livssituasjonen, men jeg er strengt tatt usikker på om det faktisk ER en forskjell i språket og om den i såfall er tilsiktet, eller jeg bare ble vant med det...
January 15, 2026
Ganske bra. Bittelitt gjentagende og tung til tider
October 5, 2023
Sofie er blitt voksen når hun tør å lese gjennom sine dagbøker fra vgs, tiden da hun var syk og droppet ut av skolen. Boken er basert på disse dagbøkene, og i tillegg har Sofie bedt moren sin, kunstnæren Ellen Frøysaa, å fortelle hva hun husker av dette marerittet. Begge to uttrykker seg selv så bra, at boken kunne gått for autofiksjon i steden for selvhjelp som den er blitt markedsført på lik linje med mye svakere «Vår vei ut» om anoreksi.
Sofie og Ellen tar leseren med på den frustrerende reisen der man først lurer på om noe er galt og etterhvert hva som er galt. Gjennom alle avvisninger, diagnoser, håp og skuffelse. Leseren lever med i skrekk og spenning.
Samfunnsmessig vitner boken om både helse- og skolevesen som svikter når det gjelder. Resursbristen er reel og det må gjøres noe med. Likevel må BUP, DPS og andre instanser kunne formidle håp. Alle avvisningene får Sofie til å tro at det nettop ikke finnes håp for henne.
Sofies historie løfter opp spesielt to viktige fenomen. Hennes lidelse er det vi ofte kaller en usynlig sykdom. På en god dag er det ingenting utvendig som røper hennes kamp. Kan hun gå tur med mamma eller engasjere seg i elevrådet? Hvis hun kan det, hvorfor har hun likevel så mye fravær? Så er det det der at psykisk sykdom handler ikke kvaliteten av symptomene, men om kvantitet. Alle mennesker opplever psykiske symptomer, og da er det lett å tro at alle andre også kan bare ta seg sammen. Mens poenget er i hvor stor grad disse plagene forstyrrer funksjonsevnen, og det er igjen vanskelig å vite, siden sykdommen er usynlig. Da er man nesten nødt til å spør fra den som sliter.
Sofie og Ellen tar leseren med på den frustrerende reisen der man først lurer på om noe er galt og etterhvert hva som er galt. Gjennom alle avvisninger, diagnoser, håp og skuffelse. Leseren lever med i skrekk og spenning.
Samfunnsmessig vitner boken om både helse- og skolevesen som svikter når det gjelder. Resursbristen er reel og det må gjøres noe med. Likevel må BUP, DPS og andre instanser kunne formidle håp. Alle avvisningene får Sofie til å tro at det nettop ikke finnes håp for henne.
Sofies historie løfter opp spesielt to viktige fenomen. Hennes lidelse er det vi ofte kaller en usynlig sykdom. På en god dag er det ingenting utvendig som røper hennes kamp. Kan hun gå tur med mamma eller engasjere seg i elevrådet? Hvis hun kan det, hvorfor har hun likevel så mye fravær? Så er det det der at psykisk sykdom handler ikke kvaliteten av symptomene, men om kvantitet. Alle mennesker opplever psykiske symptomer, og da er det lett å tro at alle andre også kan bare ta seg sammen. Mens poenget er i hvor stor grad disse plagene forstyrrer funksjonsevnen, og det er igjen vanskelig å vite, siden sykdommen er usynlig. Da er man nesten nødt til å spør fra den som sliter.
Displaying 1 - 5 of 5 reviews