What do you think?
Rate this book


307 pages, Paperback
First published January 1, 1908
Vold var for Sorel på ingen måte ensbetydende med å skade et annet menneske. Han var da også kategorisk i sin fordømmelse av
void mot vergeløse fanger, eller mot personer som ikke kunne for-svare seg. Hans voldsbegrep - violence er først og fremst preget av viljen til å utsettte seg for fare i væpnet strid, samt å utholde strabaser. Dette står i klar motsetning til begrepet force vold eller tvang i statlig og politimessig regi. For Sorel var vilje til kamp uunnværlig for proletarisk identitet en identitet som ble skapt i selve kampprosessen. Men han håpet at direkte blodsutgydelse kunne reduseres til et strengt minimum i den kommende generalstreik som han - som syndikalist - gikk inn for.
I politikken er optimisten en ustadig eller til og med farlig person, fordi han ikke gjør seg klar over de store vanskelighetene som hans planer nødvendigvis medfører; for ham synes disse planene å eie en iboende kraft, som fremtvinger deres virkeliggjørelse. Og han er desto tryggere på at det vil skje, som det etter hans opp-fatning er klart at det vil skape lykke for så mange flere mennesker.
Lovene reiser så mange barrièrer mot volden, og vår oppdragelse går i så høy grad ut på å svekke våre voldstendenser, at vi instinktivt oppfatter enhver voldshandling som uttrykk for en regresjon til barbariet. Når man, som det så ofte har vært gjort, stiller de industrielle samfunnene opp som et motstykke til de militære, er det fordi man betrakter freden som det høyeste gode, og som den grunnleg-gende betingelse for ethvert materielt fremskritt; dette siste syns-punktet forklarer hvorfor økonomene nesten uten avbrudd siden det 18. århundre har vært tilhengere av en sterk statsmakt, og har brydd seg nokså lite om de politiske frihetene. Condorcet retter denne bebreidelsen mot Quesnays elever, og Napoleon III hadde kanskje ingen større beundrer enn Michel Chevalier.
Man kan spørre seg selv om det ikke ligger en smule naivitet i den beundringen våre samtidige nærer for mildheten. Faktisk kon-staterer jeg også at enkelte forfattere, som gjør seg bemerket både ved sin skarpsynthet og sine dype moralske interesser, ikke synes å frykte volden fullt så meget som våre offisielle læremestre.
P. Bureau ble slått av hvor dypt bondebefolkningen i Norge frem-deles er preget av kristendommen. Ikke desto mindre går bøndene med kniv i beltet; og når en trette ender med at kniven blir trukket, kommer politiet som regel ingen vei, ettersom det ikke finner vidner som er villige til å forklare seg.
Forfatteren konkluderer med å si: "Når mennene blir bløtaktige og kvinneaktige, er dette et farligere fenomen enn deres uavhengighetsfølelse, selv om denne kan være overdreven og brutal; og et knivstikk av en mann som nok kan være voldsom, men ellers er en rettskaffen kar, er et mindre alvorlig samfunnsonde, og lettere å hel-brede, enn den tøylesløse usedeligheten blant unge mennesker fra miljøer som påstår å være mer siviliserte."
I et rikt samfunn, som er opptatt med store forretninger, og hvor alle står klar til å forsvare sine interesser, slik som i det amerikanske samfunn, får ikke svik og bedrag de samme følger som i et samfunn som må pålegge seg den strengeste sparsomhet. Det er faktisk meget sjelden at slike forbrytelser kan medføre dyptgripende og varige vanskeligheter for landets økonomi; og derfor godtar også amerikanerne uten altfor mange klager sine politikeres og finansmenns ekses-ser på dette område. P. de Rousiers sammenligner amerikaneren med en skipskaptein som er ute i hårdt vær og ikke har tid til å holde øye med kokken som stjeler, mens han styrer skuta. «Når en sier til amerikanerne at deres politikere stjeler fra dem, svarer de gjerne: Det vet jeg vel! Men så lenge forretningene blomstrer, så lenge ikke politikerne stiller seg midt i veien, slipper de gjerne uten særlige vanskeligheter unna den straffen de fortjener.
Siden det er blitt lett å tjene penger i Europa, har idéer lik dem som er gjengs i Amerika også begynt å bli utbredt blant oss.
Jeg tror at om Nietzsche ikke hadde vært så sterkt preget av minnene fra sin tid som professor i filologi, ville han ha sett at herren fremdeles ekisterer for våre øyne, og at det er han som i dette øye-blikk skaper De forente staters eksepsjonelle storhet. Han ville blitt slått av de påfallende likhetene som finnes mellom yankee'en, klar til å ta fatt på hva det skal være, og oldtidens greske sjømann, snart sjørøver, snart nybygger eller kjøpmann; og særlig ville han ha sett parallellen mellom antikkens helt og mannen som drar ut for å erobre the Far West.6 P. de Rousiers har på en fremragende måte tegnet bildet av herremennesket: «For å bli og forbli amerikaner. må en betrakte livet som en kamp, ikke som en fornøyelse, søke den seierrike innsats, den energiske og effektive handling, mer enn et behagelig liv, en fritid forskjønnet av sysling med kunst, og de raffinementer som andre samfunn ellers kan by på. Overalt... har vi konstatert at det som får amerikaneren til å lykkes, det som utgjør hans type det er den moralske kraften, den personlige, handlende, skapende energien.»
Jeg gjør ustanselig mine unge venner oppmerksomme på de problemene sosialismen byr på, når den betraktes under produsent-sivilisasjonens synsvinkel; jeg konstaterer at det idag er i ferd med å utarbeides en filosofi i samsvar med dette, en filosofi man knapt hadde anelse om for få år siden, og som er nær knyttet til et forsvar for volden.