En dag skal vi alle dø. Som regel dør våre foreldre før oss. Noen ganger dør de brått, noen ganger får vi en mulighet til å ta farvel. Noen ganger sier ikke den dødssyke fra om at det snart er slutt. Noen ganger sier ikke engang ens egen familie fra om at det er slutt. Noen ganger er faktisk livet slik at ens far kan være død uten at du vet noe som helst.
Jeg tenkte over situasjonen: En person i Haugesund forteller min tante på mammas side som ringer min onkel på mammas side i Stavanger som ringer meg i Madrid. Tre ledd før sønnen.
Rart å lese om Haugesund fra perspektivet til en som har forlatt byen for 20 år siden som en person som nettopp har dratt derfra. Hovedpersonen er litt yngre enn foreldrene mine, så jeg kjenner meg ikke helt igjen i alt. Men det er en bok som fikk meg til å tenke.
I det siste «kapittelet» som bare er en slags flow of consciousness som er skrevet på Haugesundsk føler jeg han har slått litt på stortromma med dialektord og utrykk som skal være rare, bare for å få brukt dem. Ser den da.
Fine ! (For å sitere ein haugalending eg kjenne godt).
For meg - fødd inn i ein ateistisk familie, på ein plass med låg bedehustetthet, langt unna bibelbelte - er det heilt absurd å lese om kristeleg oppførsel, sånn som boka beskrive den. Med så mykje syndetenking er det ikkje rart det går åt skogen med familierelasjonar og psykisk helse.
Ekstra stjerne for honourable mention av Kanuttapølsa.
Fikk denne av bibliotekaren sa jeg spurte om «en liten og artig bok som jeg kan lese for kjæresten min». Ingen diss til henne, men denne likte vi ikke så godt!! Når forfatteren prøver å være lættis føles det påtvunget, og ingenting forblir mellom linjene, virker som han tror at leseren ikke følger med eller noe. Fint å lese om haugesund. Epilogen var det jeg likte best med hele boka.
En rekke konstruerte tilfeldigheter der jeg-personen fremstår som en rockestjerne. Han har tatt avstand fra bedehusmiljøet i hjembyen Haugesund, dette burde forfatteren utforsket i større grad, ikke bare skrevet som en utenforstående og overlegen hjemreisende. Forfatteren er tydelig begeistret for Knaus of Handke, men får det selv ikke til å skinne i dette korte formatet.
«Jeg liker alltid å tenke på Stavanger-regionen i et postapokalyptisk lys. Om to tusen år, lenge etter at oljealderen er over og transport enten foregår med ny teknologi eller hester, vil kanskje menneskene som eventuelt lever her undre seg: Hva i helvete var det disse forfedrene våre holdt på med.»
Men dette er rett og slett en Haugesund-roman! Bare litt under 70 sider, men noe lett knausgårdsk med hovedperson og brodern på vei til farens begravelse.
Arild Rossebø's debutroman handler om en mand der må vende hjem til sin hjemstavnsprovins [Haugesund] til sin fars begravelse. Karakteren ankommer med sin bror i en lejet Porsche til begravelsen, snakker med nogle gamle naboer, og kører igen. Ikke videre berørt af begivenheden må karakteren konstatere at farens emotionelle distance til de to brødre som børn har sig et spor i ham selv. Moren er død ikke længe forinden, og de to dødsfald får karakteren til at reflektere over sin opvækst og Haugesund som region.
Men her kommer det første problem med denne roman; refleksionerne er tynde, og den ændring man kunne håbe sker i karakteren, er enten ikke-eksisterende eller ikke-overbevisende. Karakteren har et - hvad jeg opfattede som - snobbet og let arrogant forhold til Haugesund og provinslivet. Sidste kapitel er skrevet i vernakulær Haugesundsk dialekt, hvilket man skulle tro etablerer en forbindelse mellem karakteren og stavnen, men jeg opfattede karakteren (som er fra Oslo) som altid hævet over "provinsrotternes latterlige trang til fodbold, komle og tilbudsmad fra 7-Eleven", som et portræt der gør grin med provinsen, mere end at være oprigtigt interesseret eller empatisk overfor stedet, og det trækker gevaldigt ned.
Desuden er sproget fladt og fyldt med klichéer. Metaforer er slidte, faste vendinger bliver brugt alt for hyppigt, og dialogen forceret eller uægte.
Præmissen for denne bog var fin [mand vender tilbage til hjemstavn/begravelse efter mange år væk], men manglen på empati og skrivetalent gør det svært at anbefale denne bog.
"Jeg liker alltid å tenke på Stavangerregionen i et post-apokalyptisk lys. Om to tusen år, lenge etter at oljealderen er over og transport enten foregår med ny teknologi eller hester, vil kanskje menneskene som eventuelt lever her undre seg: Hva i helvete var det disse forfedrene våre holdt på med? To tunneler; Byfjordtunnelen på 5875 meter og 223 meter under havet på det laveste, og Mastrafjordtunnelen på 4424 meter og 133 meter under havet på det laveste. To symboler på oljealderen midt i et gammelt kulturlandskap med små gårder, jorder og beiter. Det er som å kjøre gjennom en historiebok, og midt i alt dette pietistisk og nøysomt oppbygde landskapet, hvor hender har blitt hardnet og salmer har blitt sunget, midt i det har disse enorme kratrene av velstand blitt sprengt ut. Egypterne har sine pyramider, hellige gravsteder og geometrisk avanserte byggverk fulle av mysterier og hemmeligheter. Norge har tunneler for å kjøre bil fortere."
Gråt flere ganger underveis i denne boken. Kan være fordi jeg selv er utflytter fra Haugesund. Denne er kort men vanvittig god. Han skildrer utrolig nært, som gjorde dette til en nostalgisk reise.
Grenser til fem stjerner denne. Enkel, velskrevet, vittig, emosjonell og treffende om tradisjon og død og familiebrudd og livets utfordringer. Anbefales
Interessant og morosamt frå dark Haugesund. Ein slags Flamme forlag-variant av Shuggie Bain, minus homo-tematikk pluss kristendom. Eit soleklart JA frå meg😍