I Sjur Gabriel lærer vi sjøbygden Hellemyren å kjenne. Der bor Sjur Gabriel, Oline og barna. Vi opplever båtreisene til Bergen, smugene, brennevinssjappene, ordene mellom mann og kone, foreldre og barn. I To venner er det Sivert, Sjur Gabriels barnebarn, som er hovedpersonen, og romanen forteller om hans kamp for å rive seg løs fra arv og miljø. Fortsetter i S.G. Myhre og Avkom.
Amalie Skram (22 August 1846 – 15 March 1905) was a Norwegian author and feminist who gave voice to a woman's point of view with her naturalist writing. She moved to Denmark in 1894 where she settled in Copenhagen with her husband, the Danish writer Erik Skram. She is considered the most important female writer of the Modern Breakthrough.
Eine Familie versucht dem Fluch des Alkohols und der Armut, der Schicksalsschläge zu entkommen. Ein sehr bewegendes Buch. Für mich knüpft es an die kürzlich gelesenen Romane von Jon Fosse (Morgen und Abend) und Siegfried Lenz (Der Mann im Strom) an.
Jeg syntes det er så vanskelig å rangere disse gamle bøkene, men jeg likte boka, det gjorde jeg. Jeg hadde litt blanda forventninger til boka, for jeg liker Amalie Skram, men det er jo en bok fra naturalismen, så fæle ting var å forvente... Den er mørk. Veldig mørk og du ser tydelig hvilken tidsepoke/stil den hører til. Likevel fant jeg en slags poetisk vakkerhet med den. Den er ikke dyp, boka er på 70 sider og beskriver stort sett hva som skjer. Men, det er en sekvens som er ganske så pen, og som fikk meg til å leve meg inn i boka og få medfølelse, og bare se noe vakkert i elendigheten. Det er kanskje veldig åpenbart, men ja, boka er en fin representasjon på hvordan livet kan være så utrolig fælt, men likevel gi deg sånne fine små glimt som gjør alt verdt det (i alle fall for en stund).
Ein kleines Buch, der erste von 4 Teilen. Von einer norwegisch - dänischen Schriftstellerin aus dem 19. Jahrhundert, erst jetzt übersetzt. Besonders das Nachwort der Übersetzerin ist aufschlussreich. Der erste Teil ist der Beginn einer Familiengeschichte. Eine Bauernfamilie, eine arme Familie, die um jeden Tag ringt und es eigentlich kein Vorwärtskommen gibt. Das tägliche Brot ist Ziel. Das Leben wird von vertrauen auf Gott bestimmt und von den Beschwernissen wie Alkohol und Krankheit.
Die Sprache ist sehr eigen und gleichzeitig kraftvoll. Im Nachwort wird deutlich, wie die Autorin selbst darum rang und welche Herausforderung es für die Übersetzung darstellte.
Bergensere er Norges humørspredere, fulle av livsglede og optimisme. Så hvorfor er Hellemyrsfolket av Amalie Skram byens nasjonalverk? Har akkurat lest Sjur Gabriel, første bok i serien, hvor det skjer så mye sørgelig at man skulle trodd den var skrevet lenger sør på Vestlandet. Velskrevet tristesse, og ikke helt uten humor.
Mørke saker. Fikk ikke så mye ut av den. Ikke en dårlig bok eller noe. Men ga meg ingenting. Jeg lånte lydboka på biblioteket fordi Hildegerd har anbefalt serien som lydbok. Hun var spesifikt: Det var Eilif Armand som skulle være oppleser. Også har jeg bloggpiken Haruhi (Hei Stine!) anbefalt serien dypt og hellig. Jeg skal absolutt høre de 3 siste lydbøkene også. Men forberedt meg mentalt på mørket... må vente til biblioteket har åpnet igjen. Stengt nå pga Corona. Har heldigvis mange lydbøker liggende her hjemme i mellomtiden. Austen!! Wiih!! Jeg skal lese romanserien til Skram i fysisk format også for jeg har Sjur Gabriel i bokform her hjemme.
This is a tale of the harsh, brutal life for Norwegian commoners in the 19th century with all the misery and brutality it contained (not unlike Mina drömmars stad, which is, however, even more sad and engaging) and, needless to say, I liked it. The first part in this series (I have the part 1 and 2 combined) is really the most tragic, and does perhaps not really encourage you to read on... The second part is more uplifting. Kind of. Really worth a read though!
(The dialogue in dialect is pretty hard to understand, but you get used to it and learn to decipher it eventually.)
På tide jeg fikk gang på litt Amalie Skram! Dette er kvalitetslitteratur som jeg burde lest for lenge siden. Med fortreffelig snert beskriver hun en begredelig hverdag som vever seg inn i levende miljøbeskrivelser og gir videre lys til dybdene i hellemyrsfolket. Respekten Amalie Skram har for menneskene hun beskriver gjør at jeg blir glad i dem.
For ei fantastisk velskrive lita bok. Eg har jo alltid høyrt OM Hellemyrsfolket, men eg har aldri lese bøkene. No har eg lest den første, og den var sterk. Dette er ei kort bok som etterlet deg eit inntrykk av kor vanskeleg livet kan vere for alle. I denne boka er det ingen heltar, eg vil nesten tørre påstå at det ikkje er nokon slemme heller, men der blir nok fleire usamde med meg. Boka var kort, intens og veldig trist. Det er ein grunn til at vi held Amalie Skram så høgt!
This classic of Norwegian Literaturen shows the life of a family with a small farm in its unadorned, depressing way. It's a complex depiction, showing both husband and wife at their worst but also at their most vulnarable and human moments. I couldnt help but to feel for them, get angry at them and judge them. The novella format worked effevtively for this book, I'm not sure that writing in the exact same way would work for the longer books in the series.
Jeg liker å holde det tematisk om sommeren, og i tråd med tidsånden holder jeg meg til dystopiske romaner. Når dystopi og helvete nevnes er det vanskelig å komme unna Hellemyrsfolket-serien til Amalie Skram. «Sjur Gabriel» er første bind av serien på fire. I første bind møter vi Sjur Gabriel og Oline som lever et fattig liv på Hellemyren, rundt det som er Ytre Sandviken/Eidsvåg i dagens Bergen. Vi får et innblikk i hvordan turer til byen blir spolert av Olines turer på skjenkesteder grunnet tung alkoholisme, og hvordan helsevesenet i Norge fungerte før velferdsstaten gjorde sitt inntog i Norge både når det kommer til effektivitet og hvordan en allerede økonomisk hardt prøvet familie nærmest blir tvunget til å velge mellom livet til mor eller de siste sparepengene til familien.
Dette er bekmørkt, og den siste setningen av denne romanen er kanskje de mest geniale i norsk litteraturhistorie. Store ord, men det må oppleves. Jeg tror ingen har klart å fange så mye tristesse i en så kort og enkel setning verken før eller siden.
Noe av magien med «Sjur Gabriel» er dybden i karakterene. Både Sjur Gabriel og Oline handler tidvis både umoralsk og irrasjonelt, men samtidig er det scener hvor man får se de gode og myke sidene ved dem.
Når det kommer til språk leste jeg en noe modernisert versjon av originalversjonen, noe jeg tror jeg vil anbefale til andre med mindre de har en sweetspot for dansk-norsk. Det skal også sies at dialogene på kav strilemål er episke, men kanskje ikke så veldig tilgjengelige for folk som har levd livene sine utenfor Bergen (stakkars).
Den mest forferdelige boken jeg har lest. Den var forferdelig å begynne på å komme inn i, men når jeg var kommet inn i den ble den forferdelig fordi innholdet var så trist og makabert.
«Fra den dagen drakk både mann og kone på Hellemyren.» Definitely one of my favourite classics! Skram’s way of describing settings, objects and people really makes it easy to imagine a situation and (most important to me) the tone of each of the book’s separate events and settings. The extremely human characters, sinful but also infinitely guilty, trapped in and constrained by their social and societal standing. Personally, I also find the use of the Strile-dialect as a very good tool in the book, making the book more in touch with reality, both regarding how the dialect makes the social class and geographical background of the characters apparent to other characters and futher making them deemed ‘less than’, at the same time making the dialogue more interesting and realistic, rather than being written in danish and «higher norwegian» as most other pieces of litterature from this time period in Norway. We rarely get a glimpse of what happens within Oline’s head, but her attitude towards her own existence is apparent. Her vulnerableness after being beaten by her husband, but her none the less thinking him too good for her as she wastes money and brings shame upon her family through her alcoholism. Meanwhile I absolutely appreciate Sjur Gabriel’s internal monologoue. First of all his conflicting thoughts about his wife as she brings shame upon him and their children, while also taking pride in the things she excels at. He is cursed with having her as his wife, but it is also a punishment for his previous sins and shortcomings. Skram’s brilliant writing is also apparent through her use of symbolism and metaphors. I usually find it boring when I can predict what will happen in a book, but Skram utilizes objects’ deterioration, destruction and their being lost as pointers for future events. Hellemyrsfolket describes everyday life in a realistic and muted manner, and shame and punishment from God, the Universe or some other higher power are present throughout. The symbol of Vesle-Gabriel as hope and light in an otherwise miserable life, especially for Sjur Gabriel but also the other children, later being ripped away revealing the desperate but hopeless, brutal and powerless existence of a poor farmers life in the 1800s. The depiction of desperation in the other parts of the book where Vesle-Gabriel almost died is also flawless. Throughout the book, one of my favourite elements is that this family and these existences are placed on this earth to suffer and bear guilt for previous mistakes and sins from long ago, some not even their own. No matter how much they correct their behavior and try their very best, they will inevitably be punished for something, pay for some sin. They, especially Sjur Gabriel, are pushed to (and over) the edge repeatedly, and punished when reacting accordingly, digging themselves further into the hole that they are already too deep in. Oline has given up long ago, and is a burden to Sjur Gabriel who still tries, but eventually realizes there is no point in trying to be better in a world that has trapped him in punishment.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Jeg leser sjelden bøker som er skrevet på den andre sida av årtusenskiftet, siden jeg fort blir oppgitt av gammelmodig språk. Men siden jeg hørte en kortroman fra 1942 i går uten å bli provosert, var det på sin plass å bevege meg enda noen tiår tilbake i tid. Jeg hadde ikke veldig stor tro på at jeg kom til å like Amalie Skrams hovedverk, men av og til må man jo utfordre seg litt. Overraskende nok var ikke Sjur Gabriel en utfordring i det hele tatt, det er bare en mesterlig skrevet bok!
Selvfølgelig skriver Skram noen hakk mindre moderne enn Oliver Lovrenski, men språket er vakkert, oppfinnsomt og variert, og noen av setningene er så elegante og metta av følelse og innhold at jeg måtte trykke på «15-sekunder bakover»-knappen flere ganger bare for å nyte dem en gang til.
Naturlig nok (<- tok du den?) er ikke dette en lystig og positiv bok, her er det stort sett slit, fattigdom, vold, alkoholisme og tidlig død. Alt er mørk og elendig, og ingen av folket på Hellemyren ser noen vei ut av uføret. Alt er forutbestemt, fattigfolket kan ikke gjøre noe for å bedre på hverdagen, det er bare å bite tennene sammen og jobbe og slite for å holde seg levende så lenge det går. Yay.
Innleser er Eilif Armand. Innspillinga er fra 1967, med andre ord en liten stund før Nextory og Storytel, eller lydbøker på kassetter for den del. Dette er allikevel en usedvanlig god lydbok. Armand leser med innlevelse, både på et plettfritt bybergensk med krystallklar diksjon og på et gnistrende bondsk strilamål. Den lille radioteaterfølelsen på stemmen hans er bare passende for denne ikke helt blodferske teksten.
Jeg var ikke forberedt på hvor revet med jeg skulle bli av en så kort og relativt simpel fortelling. Jeg følte virkelig så mye når jeg leste. Stilmessig elsker jeg bøker som veksler mellom språkregister, dialogen på dialekt var ibland veldig vanskelig for en svensk som meg, som lært seg norsk i Oslo. Men jeg kom inn i dialekten, med sine rare konsonanter og lakoniske sjarme. Jeg mistenker at min utgave er "modernisert" til bokmål, siden jeg lest at hun opprinnelig skrev på dansk. En del av den gamle dansken er fortsatt der, f. eks. på skilter. Det gir en ekstra dimensjon å hele tiden veksle mellom dansk, bokmål og gammel bergensmål. Kanskje hjelper dette å gjøre karakterene mer levende, men det kan også bare være Skrams talent for å lage komplekse karakterer. Det er lett å hate Sjur Gabriel, f. eks., men så undergraver Skram følelsen gjennom å vise alle sider av hans menneskelighet. Olines inre dialog åpner en enorm tristhet. Man forstår at disse folka prøvde å gjøre hva de kunne, men uten å ha noen av verktøyen for å virkelig håndtere livets vanskeligheter. Overlag traff boka meg som et slag i magen, og jeg elsket stilen.
I remember I was going to listen to one of the four books of this series (I think it was the third) a few years ago, and my then boss suggested that this series was not one to read during the "dark times" (winter, when the days are short and the nights are long). She was very right! This is the shortest of the four books, and thank goodness. It feels very unlikely I will read the rest of the series, even though it was nicely written. It was just too depressing, and I have as principle to read books to escape reality. But nevertheless glad I have read this Norwegian classic.
Hjerteskjærende historie, naturalisme på sitt beste. Sikkert mye lettere å bli engasjert på lydbok, da det til tider er litt tungt å lese dialekten. Veldig depressiv, men synes Skram skinner når hun skildrer akkurat dette. Gode skildringer av karakterenes tanker og følelser, samt reaksjoner/ mangel på reaksjoner til hendelser gjør at man får en god forståelse for hvorfor de gjør det de gjør, og hvorfor de føler det de føler, noe jeg selv mener gjøres dårligere i 2. bok i serien (To venner). Verdt å lese for seg selv, uten å måtte lese gjennom hele serien.
Bisher eher ein solider Einstieg in die 4 Bände. Bin noch nicht so ganz überzeugt, lese aber natürlich fleißig weiter. Dieses Jahr eindeutig zu viel Hamsun gelesen, weshalb mich alles, das sehr ähnlich daherkommt gerade dezent nervt. 😅 Hilfe! Warte nur gespannt auf das Entfalten der Familiengeschichte in hoffentlich spannenderen Charakteren und interessanteren Lebensentwürfen. Naturalismus ist natürlich on Point, viel zu nah dran an Armut, Elend, Krankheiten, Tod...
Hellemyrsfolket er en romansyklus i fire bind av Amalie Skram. Bøkene handler om folket på Hellemyren og er regnet som det mest naturalistiske verket i norsk litteraturhistorie.
Sjur Gabriel er første bok i serien og selv om det er noe av det mer depressive jeg har lest er den rivende godt skrevet. Det er umulig å ikke få vondt av folket på Hellemyren.
Skjønner jo at Bjørnstjerne Bjørnson ville ha en lykkeligere slutt på bøkene i denne serien. Man vil jo at det skal gå bra med Hellemyrsfolket, men det behagelige var liksom ikke greia til Amalie Skram (og naturalismen). Kudos til henne for å sette ord på livet. Lurer jo på hvordan det skal gå med de neste generasjonene, men så gjør man kanskje ikke det likevel