Denne boken handler om Sivert, Sjur Gabriels barnebarn, og hans kamp for å rive seg løs fra omgivelsene. Han tar hyre på barken To venner for å komme seg vekk fra den drikkfeldige Oline.
Amalie Skram (22 August 1846 – 15 March 1905) was a Norwegian author and feminist who gave voice to a woman's point of view with her naturalist writing. She moved to Denmark in 1894 where she settled in Copenhagen with her husband, the Danish writer Erik Skram. She is considered the most important female writer of the Modern Breakthrough.
This book deserves better than my 2 star rating, but honestly I only enjoyed some individual scenes and got very little out of it in general. The strong theme of shame and embarrassment was just uncomfortable and all the dialect made this a much harder read than this simple sea faring and coming of age novel needs to be. The afterword of this edition is really interesting, though.
CN Rassismus: Im Nachwort wird gut beschrieben, warum teilweise rassistische Sprache reproduziert wird. Für eine besser Einordnung hätte ich mir als sensible Leserin diese Erklärung am Anfang des Romans gewünscht.
Der zweite Band der Leute von Hellemeyr ist eine Seefahrergeschichte. Im Mittelpunkt steht Sivert. Er ist der Enkel von Sjur Gabriel und Oline aus dem 1. Band. Die Kerzenzieherausbildung gefällt Sivert nicht, so dass er mit 15 ohne Einverständnis als Kajütenjunge auf dem Schiff Zwei Freund anheuert. Nach der Seekrankheit und zahlreichen Anfängerfehlern findet er Anerkennung unter der Mannschaft und es gefällt ihm zur See zu fahren. Diese Geschichte hatte für mich nicht die gleiche Spannung wie im 1. Band.
Der 2 Band der Leute vom Hellemyr von Amalie Skram hat mich völlig überrascht. Es geht nach einem kurzen Exkurs in die Familie von Jens, dem Sohn von Sjur Gabriel direkt zu dessen Sohn Sievert. Und nicht auf einen Bauernhof sondern auf große Fahrt in Richtung Jamaika. Es ist ein richtig spannender Seefahrerroman mit Abenteuern und rauer Mannschaft. Doch auch die Familiengeschichte bleibt immer präsent. Sievert leidet sehr unter der Trunksucht seiner Großeltern und wollte dem entkommen…. Eine andere Übersetzerin, die einen Teil der Sprache in guter Absicht den heutigen Maßstäben angepasst hat. Es liest sich gut und der Seemannsjargon ist erfrischend und authentisch.
«To Venner» er nok den dårligste boken i «Hellemyrsfolket»-kvartetten. Grunnen til det er at dette i stor grad blir en «venteroman» hvor Amalie Skram etablerer karakteren Sivert Jensen, barnebarnet til Sjur Gabriel og Oline som vi møtte i bind 1. Sistnevnte holder koken fremdeles og har tatt turen fra Hellemyren og inn til Bergen sentrum, noe som også er mye av årsaken til at Sivert bestemmer seg for å trosse familien og drar til sjøs på skipet «To Venner». Oline har nemlig blitt en slags byoriginal som bare kalles «Småfylla» på folkemunne, noe Sivert til stadighet blir mobbet for av jevnaldrende.
På «To Venner» ser vi de første tendensene til den impulsive, sleipe og ganske dumme Sivert Jensen, hvor han jobber som matros på ferden fra Bergen til Kingston, Jamaica (!). Som seg hør og bør havner Sivert i ikke rent lite trøbbel på båten. Interessant nok bunner mye av dette bråket i nettopp familiebakgrunnen hans – og nettopp her kommer det overordnede temaet for hele serien om Hellemyrsfolket frem, nemlig hvordan arv og miljø påvirker livene våre.
Ser man hele serien under ett, er «To Venner» viktig for å sette en del av konteksten senere i serien. Men isolert sett som en roman synes jeg denne dessverre er ganske forglemmelig.
Not as good as the first book in the series Hellemyrsfolket, but captivating non the less. The main character Sivert is a compulsive liar, who is as addicted to lying as his grandparents are to alcohol. The themes of shame and guilt continue in this book, but shame is the most prominent. Being haunted by the mistakes of previous generations in his family, he tries to, but cannot escape. A good continuation of the previous book, especially the inherited inferiority complexes taking new forms in new generations. The guilt of being shown grace when having acted poorly is also well described through the book’s writing. I’m not particularly a fan of religion, but I must say the depiction and description of fear and love of god, and the feeling of being safe and content with whatever god brings the sailors in the book and Sivert in particular is moving. I wish Skram had to a higher degree utilized her typical metaphors, symbols and «forecasts» in this book as she usually so masterfully does otherwise. They were present, but not to the degree I’d prefer. I did, though note the meaning of the boat’s Cook in the story, and hope this effect will be elaborated or built upon in the next. I liked the beginning of the book, but found the very end somewhat disappointing.
Amalie Skram spenner ut eit vidare lerret i denne boka enn i den første i Hellemyrsfolket. Det startar med å fylgja dei forfalne, alkoholiserte hovudpersonane frå første bok nokre tiår seinare i livet, tek ein rask sveip innom barna deira, men landar så på barnebarnet, tenåringen Sivert, som hovudperson. Sivert er konfirmert og dermed vaksen nok til å stikka til sjøs, vekk frå skamma som besteforeldra fører over han. Dermed får me truleg den beste sjøfartsromanen eg nokon gong har lese, om Sivert si ferd frå Bergen til Jamaica og tilbake til Europa. Me får sjå den store verda gjennom ein 1800-tals norsk tenåring sine auge, og me får ei skip-i-havsnaud-skildring der eg verkeleg høyrde bølgjene og stormsusinga medan eg las. Og vesle toskete Sivert, som ein håpar det beste for, men som gjer det vanskeleg for seg sjølv. Boka framstår som litt mindre frittståande enn nr 1 i serien - sidan neste bok har same hovudperson (og er betrakteleg lengre) er dette kanskje på ein måte å oppfatta som ein slags prolog for neste bok. Eg gir så mange firarar - i eit positivt øyeblikk, og med den forrykande slutten, vart det ein gavmild femmar her.
To venner er veldig annerledes enn Sjur Gabriel. Jeg liker at handlingen finner sted på en båt, og handlingen er både spennende og interessant, men jeg synes boka er tyngre å lese enn Sjur Gabriel. Pluss for kodeveksling av språk i replikker. Minus for at ordet neger er med i utstrakt grad. Jeg forstår at boka er skrevet i en annen tid, men det plager meg likevel en del.
Jadaneida, dette er selvfølgelig nok en mørkesvart oppvisning i naturalisme, men den skiller seg såpass fra Sjur Gabriel at sammenlikna med den er den nærmest en thriller.
Hovedbudskapet er naturlig nok at det ikke nytter å rømme fra skjebnen, selv på den andre sida av Jorda vil dine forfedres synder hjemsøke deg. For å prente dette inn i leseren på ny valgte Skram i To venner en helt annen tilnærming enn hun gjorde i den første boka i serien. Nå er det havet og vinden som er de ytre faktorene som prøver å knekke helten, istedenfor dårlige avlinger, sprit og barnedød.
Jeg er fortsatt overraska over hvor forfriskende og nydelig Skram skreiv. Språket virker overraskende lite gammelmodig, selv om teksten ikke i det hele tatt kunne ha vært skrevet i dag.
Innleser er igjen Eilif Armand, fra 1967. Han leser med innlevelse, og han leser tydelig. Det går ikke spesielt for i svingene, så det var ikke noe problem å høre på i 1.3 x hastighet.
Skram har en fantastisk evne til å male opp det indre liv hos komplekse karakterer som lager sin egen tragedie. Sivert er virkelig en slik karakter, som igjen og igjen forsetter seg i sin egen ulykke. I starten syntes jeg denne andre boka mistet det fokus som Sjur Gabriel hadde, den forrige boka var et kort og fokusert drama med minimale karakterer, som virkelig fanget elendigheten i det fattige, norske bondelivet. Jeg følte meg litt uengasjert i handlingen og Sivert i første halvparten av boka, selv om språkkaoset og codeswitchingen jeg elsker fra første boka bare blir dypere her, med bygdemål, pen-bergensk og dansk som nå også lever sammen med gebrokkent engelsk og fransk. Eksotismen og språket rundt de svarte karakterene i To venner gjorde også vondt, selv om det er forståelig utfra sin tid. Til sist kom jeg uansett inn i Siverts følelsesliv og andre halvparten av boka fanget meg igjenn med Skrams magi og jeg kunne ikke slutte lese de siste 40 sidene. Gleder meg til neste bok!
Band 2 hat für mich eindeutig besser funktioniert. Das Intro erinnert zwar noch stark an Band 1, aber wir lernen die übernächste Generation kennen, in der Sivert (der Enkel von Oline & Sjur Gabriel) als Schiffsjunge anheuert und von Bergen bis Jamaika segelt. Mochte seine Entwicklung gern. Amalie Skrams Erfahrungen auf See kamen ihr sehr zugute. Die Beschreibungen des Alltags auf dem Schiff sind gut umgesetzt, die Realität der anwesenden Kolonialmacht Britannien auf Jamaika ebenso.
Nora Pröfrock erläutert im Nachwort, warum sie das N-Wort in Rede & Gedanken der Figuren stehen ließ, es im Fließtext allerdings ersetzte. Empfand es trotzdem als sehr störend, auch wenn das Buch ein Kind seiner Zeit sein mag...
Leste 1-2 sammen, og syntes denne ble litt for treg for min smak. Liker godt hvordan den plukker opp tråden fra «Sjur Gabriel», men sliter i større grad å engasjere meg i Sivert som karakter. Han utvikler ingen særlig dybde før de havner i Kingston og han kan skrive hjem om sine eventyr, noe som gjør det litt tyngre å sympatisere med han på tross av alt det vonde som hender han. Men boken plukker seg opp mot slutten, og jeg er spent på hvor serien går videre. Hvis de andre bøkene ikke plukker opp nivået, vil jeg nok i ettertid anbefale å lese Sjur Gabriel som ett enkeltstående verk om man vil lese Skram.