Har provat läsa biografier med jämna mellanrum men det här är faktiskt första gången jag läser ut en. Inte en tråkig stund när firma Lagercrantz&Strindberg slår sina skrivarhuvuden ihop. Ska läsa Fröken Julie nu, Lagercrantz pratar mycket om den, medan Ett drömspel behandlas förvånansvärt flyktigt.
Vilken lästid alltså. Den låg och vilade hemskt länge, det blir tungläst trots Lagercrantz lätta, fina sätt att skriva. Vilket whack-job Strindberg var! Känns som att Lagercrantz är lite väl snäll mot honom ibland.
Historien om en seksualisert, men emosjonelt inkontinent forfatter. Vil en ny tid forlate en slik forfatter i en gammel tid? Tiden kan forlate en på flere måter. Ordene har blitt gamle, uttrykkene floskler, morsomhetene vulgære, metaforen mister sammenheng. Mer alvorlig, temaene har blitt overtematisert og skjøvet ut i det marginalt interessante, alvorligste av alt: leserne har blitt voksne. August Strindberg var et selverklært geni. President Donald Trump er et selverklært stabilt geni. Kan man forbli både et selverklært geni og et virkelig geni samtidig som publikum forandrer landskapet geniet ferdes i? Strindberg har den lykke å møte et geni (Nietzsche) som er geni og gal, og som gir ham en «afkølingsperiode. s 236.
Strindberg gjorde vanskelig for den foranderlige samtiden. Han var et forfattergeni, et naturvitenskapelig geni, et kunstnergeni og et språkforskergeni. Noe var ikke genialt. Olof Bjørnson fikk Nobelprisen, Ibsen ikke.
Sitat: «Tørner er i besiddelse av en overlegen begavelse,, sigøynere er fei, nydelsessyg og overtroisk». s. 235
Kattava ja sujuvasti kirjoitettu kuvaus August Strindbergin elämästä. Jonkin verran tässä on hymistelevää, neromyyttiä pönkittävää sävyä. Esimerkiksi Strindbergin ilmeinen harhaisuus kuitataan lyhyesti "mielikuvituksena".
Vilket yrväder till människa! Jättespännande. Lagercrantz skriver enkelt, trevligt, flytande. Får med roliga detaljer. Låter inte Strindberg bli stel och likriktad utan gestaltar honom som komplex och självmotsägande.
Elegantly translated, Lagerkrantz's biography gives interesting insight into Strindberg's creation of his characters and his brilliant talent which never dimmed even in his mentally unstable periods. Lagerkrantz never glosses over Strindberg's darker misogynistc side and his cruelty to his wives, especially Siri Von Essen.
Very interesting, although sometimes there's so many innecessary information, and sometimes is not written in chronological order (which makes It hard to understand sometimes). I missed some kind of chronological list of the complete Strindberg works and plays, also.