Dag Solstad was a Norwegian novelist, short-story writer and dramatist whose work has been translated into 20 languages. He wrote nearly 30 books and is the only author to have received the Norwegian Literary Critics' Award three times. His awards include the Mads Wiel Nygaards Endowment in 1969, the Nordic Council's Literature Prize in 1989, for Roman 1987 and the Brage Prize in 2006 for Armand V. Solstad is among Norway's top-ranked authors of his generation. His early books were considered somewhat controversial, due to their political emphasis (leaning towards the Marxist–Leninist side of the political spectrum).
Dag got that dog in him. Flott skrevet om hvordan det er å jobbe i Halden på cellulosebehandlingsanlegg etter krigen frem til EF-avstemminga i 72. Fett å være kommunist på den tida, fikk til ting den gjengen, tydeligvis. Tenker at formuesskatt er helt greit ☺️👍 o.s.v o.s.v
Dette er historien om familien Nyland i Halden etter 1945, fram mot EF-avstemningen 25. september 1972. Norge går fra fattig avkrok til USA-støttet sosialdemokrati i disse årene. Samtidig forlater AP sine kjernevelgere og blir et redskap for kapitalkreftene, ifølge denne bokas fortellinger og ikke minst en tilstedeværende fortellerstemme.
Det er med andre ord mye klassekamp og politisk retorikk i denne romanen. Men den handler også om ting som gjør at den peker langt forbi EF-kampen for 50 år siden: Kjønnsroller, likestilling, miljøvern og forbrukersamfunnet.
Noen dager etter folkeavstemninga gikk den 34-årige bygningsarbeideren Harry Ahlsen tvers over den plassen som heter Wiels plass og inn i Halden Sparebank for å betale ei regning. Da han kom ut igjen, fikk han øye på Axel Nyland, som sto på den andre sida, ved Bybrua og slappa av. Han ropte til ham, og da Axel kom bort til ham, sa han: Denne plassen her den heter Wiels plass. Hva har denne Wiel gjort som er så stort at folket skal ære ham med å kalle opp åpne plasser etter ham? Ingenting. Wiel-familien har utsugd folket i Halden i alle år. Den har levd på stor fot på arbeidsfolkets slit i alle år. En gang skal vi fjerne navnet hans fra folkets eiendom. Hør her, Axel, når Norge en gang blir fritt, da skal vi døpe om den plassen her. Hva sier du om å kalle den 25. september-plassen? Axel syntes det var et godt forslag, og før de skiltes, blei de to enige om at fra nå av skulle ihvertfall de to kalle den plassen som før het Wiels plass, for 25. september-plassen (s. 293).
Litt synd Solstad ikke opererte med de vakre Mykleaktige kapitteltitlene i flere av bøkene sine: ‘Ei kjærlighetshistorie mellom den hjemvendte sjømann, nå skiftarbeider, Axel Nyland og lærerskolejenta Torill Karlsen fra Larvik’; ‘Når Egil Nyland hører at en bil ikke får starte på veien utafor huset der han bor, hva gjør han da?’ etc.
En politisk samtidsroman blir historisk. På sett og vis gir denne romanen fra 1974 et historisk sveip over norsk etterkrigshistorie fra 1945 til den ifølge Solstad slutter med folkeavstemningen om EF-medlemskap i 1972. For skal vi holde oss til fortellerstemmen gjaldt denne avstemningen først og fremst Arbeiderpartiets svik mot vanlige arbeidsfolks interesser. Hadde det vært det eneste poenget, ville romanen som helhet vært sørgelig utdatert og uleselig.
I første del av boka får vi en livlig, detaljrik skildring av den mangfoldige industribyen Halden der hovedpersonen Håkon Nyland i mange år jobber i en skofabrikk. Håkon får etterhvert råd til å stifte familie, bygge seg hus og kjøpe bil. Det er år preget av framskritt. Det snur når sønnene, Axel og Inge, går tidlig ut i arbeidslivet og får seg jobb i papirindustrien, som ikke gir de ufaglærte arbeiderne der grunn til å tro på videre framskritt. Axel reagerer med passivitet inntil han forelsker seg i en mye yngre lærerskolestudent. Inge blir derimot en ihuga politisk aktivist inntil det truer ekteskapet hans. Begge støtter nei-siden foran folkeavstemningen. Det er de personlige krisene som Axel og Inge gjennomgår i denne perioden som gjør romanen verdt å lese.
“For når han snakka om arbeiderklassens frigjøring, angikk det henne? Når hun sto over skurebøtta, som hun var dømt til, og over oppvaskbenken, som hun var dømt til, hva hadde da arbeiderklassens frigjøring med henne å gjøre? Hva faen visste arbeiderklassen om kvinnene sine? Hva visste Inge om Anne?”
Selv om 25. septemberplassen kanskje ikke er blant Solstads beste verk, viser den allikevel godt hvorfor han er en av de beste AKP-forfatterne. En av de beste norske forfatterne generelt, vil jeg rolig mene. Delene om Torill og Anne er brilliante.
This entire review has been hidden because of spoilers.
There is a seemingly large leap from Arild Asnes 1970 to 25. septemberplassen. The former takes place almost entirely inside the head of one confused young man struggling with politics and alienation, a protagonist who never really understands the working class and remains firmly on the outside. Here, Solstad shows that he himself is capable of writing his way into the working class. He gets the tone right, shows warmth and understanding, and creates living, recognizable, fully realized characters.
The novel clearly has a political project: a rebellion against monopoly capitalism and against the Labour Party as its enabler. But through the Nyland family, Solstad also shows that there are different ways of responding to this reality. He does not pass judgment. This is a Marxist-Leninist workers’ novel that can still be read today without embarrassment, which is no small achievement.