Roman 1987 er en roman av den norske forfatteren Dag Solstad, utgitt i 1987. Romanen ble tildelt Nordisk råds litteraturpris.
I romanen følges hovedpersonen Fjord fra 1961 til romanens nåtid, gjennom journalistår i Dagningen, Lillehammer, student, år som lektor i historie og sju år med selvproletarisering som fabrikkarbeider ved Mesna Kartong. Ved romanens avslutning er Fjord igjen lektor ved distriktshøgskolen, og erkjenner at han har mistet sine illusjoner og visjoner; han trekker seg tilbake til den private sfære, og faller på plass i middelklassen. Romanen er skrevet i jeg-form, og er en fortløpende monolog fra fortelleren, uten kapittelinndeling. Forfatteren har karakterisert boka som «Det er ikke en roman som taler, men som mumler. Det er en omstendelig og sær monolog, beregnet på å bli lyttet til under naknere vilkår enn dette.»
Et innslag i romanen er utdrag fra Fjords hovedfagsoppgave i historie om 1500-tallspresten Absalon Pederssøn Beyer fra Bergen.
Boka oppfattes som en tematisk fortsettelse av Arild Asnes 1970 og Gymnaslærer Pedersens beretning, i sin drøfting av forholdet mellom borgerskap og politisk engasjement gjennom AKP. Aftenpostens anmelder Finn Jor kaller den «et forsøk på å forklare hva som hendte med Solstad selv og hans generasjon, den som sto på de politiske og litterære barrikader i 1970-årene». Den beskrives også som vittig eller humoristisk.
Dag Solstad was a Norwegian novelist, short-story writer and dramatist whose work has been translated into 20 languages. He wrote nearly 30 books and is the only author to have received the Norwegian Literary Critics' Award three times. His awards include the Mads Wiel Nygaards Endowment in 1969, the Nordic Council's Literature Prize in 1989, for Roman 1987 and the Brage Prize in 2006 for Armand V. Solstad is among Norway's top-ranked authors of his generation. His early books were considered somewhat controversial, due to their political emphasis (leaning towards the Marxist–Leninist side of the political spectrum).
Trodde mine beste Solstad-opplevelser lå bak meg, men den her viste seg å være en luring. Jada jada - tidvis mye skøytetider, fotballtabeller og nok et flaut trekantdrama, men likevel en sann svir (!) å lese Solstad legge ut om Mesna kartong, div. Norgeshistorie, Gerhardsen-gummimasker og hvordan man forstår verden ut fra sin egen samtid. Gøy!
Bokklubb med Liv Mari. Aldri ALDRI har jeg lest en bok på såpass mye trass. Denne har jeg kjempa meg igjennom i flere måneder! Jeg leste Genanse og verdighet på studiet for noen år siden og likte den veldig godt. Roman 1987 likte jeg ikke! Joda, den har sine lysglimt som når han er journalist og når han forteller om kjærestene sine. Men resten, spar meg. Beklager Solstad, uheldig at jeg blir såpass sint. Rest in power.
ganske fin denne, men litt tungt å bla videre i deler. god skildring av marginalisert mann på 60- til 80-tallet, mye interessante karakterer her og der og enormt mye utgreiing om saker og ting, mest av alt akp og arbeiderbevegelsen. finurlig slutt her. sterk terning tre, dvs. kanskje 6,5/10, men likte genanse og verdighet en god del mer
Dag Solstad illustrerer et omfattende bildet av tilværelsen til en marginal, norsk mann gjennom 60-, 70-, og 80-tallet, samtidig som han viser ekstreme mengder encyklopedisk kunnskap om ganske snevre tema, som Mesna Kartongfabrikk, Absalon Pedersson Beyer og Gudbrandsdalens fotballags respektive tabellstillinger i året 1961.
Något så märkligt som en episk Solstad-roman. Det är i grund och botten en väldigt rolig och molande Bernhardsk coming of age-berättelse i 60, 70 och 80-talets Norge. Men saknar den hisnande existentiella udden som han senare (bättre) böcker har.
Med inskripsjonen: Til din 27 fødselsdag får du endelig den etterlengtede mursteinen - slik at du kan delta i intelligent konversasjon med dine dannete venninner. Hvor mange ganger har du ikke stønnet over replikken "...akkurat som i Roman 87..." Vi valgte lommeformatet slik at du kan ha den med som lesestoff når du venter på drømmeprinsen...
Solstad har en egen evne til å beskrive en samtid via overordnede tablåer, samtidig som han tar krappe svinger inn på interessante, historiske sidespor.
Siste del av boka ødela dessverre min interesse totalt. Solstad beskrivelse av å "erobre" en kvinne halvparten så gammel som hovedpersonen selv med trakasserende oppførsel, leses som en eldre manns våte fantasi. Hans beskrivelse av kvinner og kjærlighet er endimensjonal, delvis objektiviserende og så fulle av klisjéer at jeg nærmest ble sjokket over denne brå vendingen i kvalitet. Derfor kan jeg ikke annet enn å gå kraftig ned i vurdering. Det beste bør vel tross alt komme til slutt!
Dette er nok en nesten komplett velskrevet(?) monolog av Solstad med små essays om skøyter og skøytetider på 60-70 tallet over 30 sider, lokal fotballen i og rundt Lillehammer, norgeshistorien på 1500-1700 tallet - og ikke minst, fortellingen om sjølproletariseringen som AKP’er på Mesna Papp - og her får du også en fotnote som strekker seg over 14 sider…. Altså en bok for de spesielt interersserte og ikke en bok jeg tror har blitt redigert av en forlagsredaktør… personlig likte jeg best de få sidene han forteller fra som journalist på Dagningen, Lillehammer, resten er ….
Detta är en roman om ”idrott, Norge och en typisk mans liv”, enligt baksidestexten. Typiska mäns liv är alltid spännande, men det visar sig att såväl idrott som Norge är fruktansvärt tråkiga att läsa om.
De sista 40 sidorna är briljanta, dock. Hade varit en underbar novell.
Vanskelig og interessant. Bør i alle fall på ingen måte være noens første Solstad-roman. En tålmodighetsprøve som likevel etterlater veldig mange gode og noen ganger hysterisk morsomme inntrykk og/eller spørsmål. Rar, provoserende og problematisk slutt (med vilje, tror jeg).
Ingen kan skrive som Solstad som de snrevreste interessefelt du kan tenke deg. Men det overordna spørsmålet er: Hva kan man endre sjøl, og hva blir endra for deg – av andre?
Da jeg leste denne som 18-åring, var det en stor opplevelse, som jeg passet på å fortelle om til alle jeg møtte. Mulig at jeg ikke leste absolutt alle sidene, mistenker jeg.
29 år senere lurer jeg på hvor redaktøren var da boka ble til, for Roman 1987 har lange sekvenser som verken er spesielt velskrevne eller interessante: Skøyteløp, kristendom, historiesyn, kartongproduksjon osv. Boka er på sitt beste når den skildrer hovedpersonens grunnleggende ensomhet, og det er disse sekvensene som gir teksten et løft.
Solstad har fått kritikk for skildringen av kvinner, og i denne boka er det på sin plass. Kvinnene er brikker i hovedpersonens liv, nokså skjematisk skildret. Roman 1987s avsluttende, altfor ordrike kjærlighetshistorie vil få deg til å skippe noen sider, tro meg.
Likte den absolutt. Men det finnes definitivt grenser for hvor mange inngående, hyperdetaljerte (lokal)historiske skildringer og skildringer av kartongmaskiner jeg tåler på én roman. Likevel føler jeg det også er en del av essensen i fortellingen: Fjord beskriver ting som virker små og ubetydelige som om det var på liv og død, mens store personlige forandringer i livet hans (ekteskap, etc) kan omtales med én eller to setninger. Jeg tror det handler om hvordan en sånn "høyere intellektuell" og "stor revolusjonær" som Fjord betrakter verden: ikke som individualpsykologiske endringer, men som "Store Linjer i Historia". Det perspektivet gjør romanen interessant.