Omtale Den som jubler sist er en hyperaktuell fortelling om tiden som går og tiden vi lever i, om innovasjon og stagnasjon, om historiens lange linjer og kronglete sidespor, om de mørke kreftene som lurer i hverdagen og glimtene av lys og håp. Boken byr på underholdning, spenning og tilløp til erotikk, og vil egne seg for alle som har sittet i en komité eller et møte, som har skrevet eller lest en rapport, jobbet på kontor eller angret seg etter en firmafest – kort sagt folk flest.
Vy sliter med omdømmet. Jernbanens forestående 175-årsjubileum kan bli en mulighet til å gjenopprette tilliten blant publikum. Til å utarbeide et passende konsept har ledelsen nedsatt en komité som forener noen av landets sterkeste kreative krefter.
Arbeidet går trått, inntil det i grevens tid dukker opp en genial idé: en togtur som sprenger alle grenser. Men kan konseptet gjennomføres? Og i så fall, til hvilken pris?
Thomas Lundbo (f. 1971) debuterte i 2006 med den kritikerroste kortprosasamlingen Det som blir igjen. For Karakterer, etter la Bruyère (2014) ble Lundbo nominert til Brageprisen. Han har òg virket som gjendikter og oversetter, i all hovedsak av nyere fransk litteratur, og ble i 2012 tildelt Bokklubbenes skjønnlitterære oversetterpris for sitt oversetterskap. Lyden av et liv er hans fjerde bok.
Til tider veldig morsom bok om de elleville omstendighetene rundt feiringen av Vys 175 åra jubileum i en ikke altfor fjern framtid. Satiren går vel mye løpsk til tider etter min smak.
Gjenkjennbarheten i visjoner, komiteer og kommunikasjonsfolk var hysterisk god og gjenkjennbar. Kan levende forestille meg at det kunne endt opp akkurat sånn. Men kombinasjonen av satire som ligger for nært opp til fakta (med mindre forfatteren faktisk har jobba med jernbane og har memt det som fakta) og de mer sprelske og usannsynlige fiksjonsdelene traff ikke helt hos meg, derav tre stjerner. Om du kommer fra jernbanen så kan det dog godt hende du vil føle fem-stjerners glede av å lese den.