Ingrid har fått sitt etterlengtede professorat, og ser for seg en tilværelse preget av rolig forskning og fordypning i litteraturen hun elsker så høyt. Men den nyansatte instituttbestyreren med MA i endringsledelse vil det annerledes, og Ingrid befinner seg med ett på dypt vann når hun ved en misforståelse stiller opp som kunstekspert hos NRK. Samtidig ryker ekteskapet for de perfekte naboene Katti og Steinar, noe som får Ingrid til å bekymre seg for sitt eget samliv. Hva er det egentlig som holder henne og Bjørnar sammen? Hva skjer med deres felles prosjekt når barna snart forlater redet? Ingrids foreldre inviterer storfamilien til Roma for å feire livet, kjærligheten og en dobbel 75-årsdag, og Ingrid kommer som vanlig i skyggen av sin søster, som nyter stor suksess med sin bok om vellykkede skilsmisser (med blurb av selveste Peder Kjøs). På den elleville reisen kulminerer all Ingrids frykt for alt hun kan miste: mannen, barna, kjærligheten og selvrespekten.
Janne Stigen Drangsholt er en norsk forfatter. Hun debuterte med romanen Humlefangeren i 2011.
Drangsholt bor og arbeider som litteraturforsker i Stavanger, der hun er førsteamanuensis ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Drangsholt er dr.art. fra Universitetet i Bergen med en avhandling om den britiske forfatteren Ted Hughes.
Norges morsomste forfatter? Helt der oppe med Ragnar Hovland i alle fall. Humoren i serien om den fabelaktige Ingrid Winter fra Sandnes (må vi anta) er kanskje ikke så beksvart som hos sistnevnte, men Ingrid Winter-bøkene byr på en desto høyere dose av lett gjenkjennbare elementer for oss som baler rundt med livene våre sånn rundt første halvdel av 2020-tallet.
Ikkje fullt så bra som dei forrige bøkene om Ingrid Winter, og litt treig start for min del. Mogleg fordi eg ikkje har noko relasjon til jobbsituasjonen hennar. Men, siste halvdel var betre og slutten var ganske tankevekkande.
Allerede halvveis gruet jeg meg til å bli ferdig. Elsker universet til Ingrid Winter, her er nydelig balanse mellom skjemt og alvor midt i all annen tung tematikk der ute. Måtte det bli flere bøker!
Denne boken, som Sølvberget har kategorisert som «humor», gjorde meg dypt urolig. For selv om den er veldig morsom, gjorde også beskrivelsene av Ingrids vaklende relasjoner og indre liv så realistiske og velskrevne at jeg følte alt. Jeg måtte faktisk ut å løpe og blaste Cezinando for å roe meg selv ned.
Også denne boka om Ingrid Winter er både underholdende, litt sånn småflau, og full av ganske mange artige litterære referanser fra engelskspråkligl litteratur! ❤ Stikkord: Kommunikasjonsutfordringer (inkludert bruk av emojis), cancel culture, endringer i arbeidslivet (yikes!), midtlivskrise, sosiale medier (Ingrid blir et meme på SOME etter en pinlig episode), forhold mellom søsken, søsken+foreldre, forelde, foreldre+barn, og ja ... en slags latterlig vittig samtidskommentar.
Denne tredje boka om Ingrid Winter er etter min mening den beste. Der de andre etter hvert sporet av i burlesk surr, holder denne en mer jevn og mer realistisk tone helt gjennom, hvilket den tjener stort på.
Det begynner som i de to foregående ("Ingrid Winters makeløse mismot" og "Winter i verdens rikeste land") med skarp og akkurat passe karikert satire av norsk akademia i 2022 og New Public Management. Parallelt med Winters akademiske frustrasjoner sliter hun med forholdet til mannen (som stadig er fjernere både fysisk og emosjonelt) og tanken på at den eldste datteren skal flytte ut. Drangsholt klarer på ganske elegant vis å flette sammen disse trådene så samlivsromanen er troverdig og realistisk, morens forskudds-sorg over sine "tapte" barn er gjenkjennelig sår, og parodien på tankegods og trender i det akademiske livet og i media er hylende morsom. Som fargelegging av dette brukes Winters akademiske interesser, særlig for Mary Shelleys Frankenstein.
Det hele er elegant og uanstrengt fortalt, så underholdningsverdien og pageturner-effekten (i motsetning til i de to foregående) bare øker utover i boka. Spesielt imponerende er det hvordan Drangsholt sjonglerer og bevisst blander ulike språklige registre, så både kolleger, mediefolk, naboer, foreldre og ikke minst tenårings-døtrene har sin "stemme" med egen sjargong og tone.
En bølge er en bølge i bare et kort øyeblikk. Vi ser den reise seg opp fra havet, men bølgen er en del av havet. Og derfor vender den også tilbake dit hvor den hører hjemme. ''
Avgrunnen som kan gjøre det vanskelig å se forskjell på opp og ned, overflate og dyp, hav og himmel. Det er den avgrunnen romantikerne kaller sublim, og som teologene kaller tehom. Den representerer kjærligheten og hatet, isolasjonen og fellesskapet, begynnelsen og slutten.
Morsom og smånevrotisk i kjent Winter-stil. Kanskje ikke like mange latterutbrudd som da jeg leste den/de første bøkene. Litt mer alvor og sårhet i denne boken enn de første, men det er godt balansert og passer fint inn mellom de mer komiske delene av boken. Perfekt som lett ferielesning.
Morsom bok. Fru Winter gjør minst mulig som professor på Universitet, men nå er det kommet en ny leder, som krever at de er endingsdyktige. Hun skryter på seg noe markedsføringstanker, og blir dermed aktuell for NRK: Hun driter seg ut i en sending, men blir, gjennom det ikonisk på SOME. Hun mistenker at mannen har en affære, er misunnelig på søsterens bokslipp og gruer seg til storfamilieturen. Artig skrevet i kjent stil. Egner seg for høytlesning og for alle som vil ha noe å flire av. Brukes bokprat?