Det lille vi vet om Sib

by Helene Torvund

Det lille vi vet om Sib er en samling poetiske prosatekster som i et konsentrert og stilsikkert språk utforsker sammenhengene mellom kropp og sansning, tid og sted, liv og død.

Jeget i tekstene befinner seg i et nytt landskap. Hun har nylig fått jobb som vert på et bygdemuseum til minne om den lokale tekstilkunstneren Sib. Gjennom den underlige forbindelsen som oppstår mellom jeget og den avdøde kunstneren, nærmer hun seg erfaringer som ikke alltid kan rommes i det felles språket vi har tilgjengelig.

Det lille vi vet om Sib er en bok om sykdom og kroppens sårbarhet, om å lære å sanse på nytt, og om å finne en plass blant de levende.

Genres: Poetry

161 pages, Hardcover

First published March 29, 2023

About the author

Helene Torvund (f. 1987) er oppvokst på Jæren og bor nå på Romsås i Oslo. Hun debuterte med prosaboken Det lille vi vet om Sib i 2023. Gust er Helene Torvunds andre bok.

Reviews

[Carl Christian · Rating 5 out of 5]

Helene Torvund har med «Det lille vi vet om Sib»(2023) debutert med en stilsikker og meget vakker bok.
«Det lille vi vet om Sib»(2023) innbyr i både form og innhold til å lese boken på flere måter; som en sammenhengende prosa-lyrisk tekst. Boken omhandler en alvorlig sykdomshistorie og forløper i en slags kronologisk tid som beveger seg mot en form for «forløsning.»
Det nærmeste jeg kan komme angivelse av en episk genre, må være en form for punkt-roman, der «drømmetiden», mer enn kronologisk tid, gjennomstrømmer tekstene med er vell av nyskapende, arkaiske bilder og treffsikre metaforer, - alt forfattet i et stilistisk knapt og «stille språk».

Men Helene Torvund åpner også opp for en annerledes, komplementær lesemåte:
Her er det Torvunds rent lyriske tekster som kommer i fokus. Hver side i boken kan på mange måter godt leses som enkeltstående dikt;
her er det hennes lavmælte poetisk språk og store assosiasjonsrikdom som nesten på magisk vis klarer å tryller frem det ene originale bildet etter det andre.
Hvert dikt, som er omhyllet av noe nesten tidløst og arkaisk i billedbruken, føles som om det oppstår ut av jordens egne kilder og ur-grunn.
Helenes bilder antyder mer enn de presiserer, og atmosfæren i diktene vekker til live noe meget kjent og gjenkjennelig, som samtidig likevel ikke helt lar seg begripe og sette på logisk begrep. Stadig måtte jeg vende frem og tilbake til tekstene og de enkelte metaforene, og hver gang ga de meg noe tankevekkende nytt.
Selv om boken «Det lille vi vet om Sib» vekker mine assosiasjoner til drømme-språkets arkaiske erfaringsverden, står boken likevel på meget konkret grunn:
Den skildrer en ung kvinnes plutselige oppdagelse av en svulst i kroppen, - en helt konkret og skremmende situasjon som setter hele handlingen i gang. Det er leserens innblikk i hennes unike stemninger, tanker og følelser som vi kan følge gjennom hennes historie helt frem til hun kommer ut fra sykehuset, og igjen skal ta fatt på et «nytt livsstadium».
Helene Torvund har gitt meg en stor leser opplevelse. Det er lite jeg kan fornemme av at dette er hennes debutbok! Språket og bokens mange originale metaforer tyder snarere på at vi her har å gjøre med en meget moden forfatter som allerede har en solid plass i norsk bokverden.
Jeg gir «Det lille vi vet om Sib» 5 velfortjente stjerner og takker for leseropplevelsen underveis…

Carl Christian Glosemeyer Andersen

[Daniel Ginsby · Rating 5 out of 5]

Som debutbok er denne virkelig, virkelig god. Så gjennomført stilistisk. Så oppfinnsom i språk og bilder. For eksempel her: «En snikende fornemmelse av at bevisstheten ikke er brevets leser, men budet, eller konvolutten: et tørt papir foldet løst rundt noe stort». Eller her: «Hjertet smeller som et kistelokk […] Han går hjemover, jeg lukker døren forsiktig, kjenner meg nervøs, kjenner gleden sparke som et foster inni sorgen». Stilen kan ofte minne om Leslie Kaplan, eller kanskje en i større grad poetisk villig variant av Helle Helle: «Jeg stapper brevet inn i en av postkassene utenfor, men slipper det ikke. Trekker det ut igjen, legger det i lommen. Hviler pannen mot muren et øyeblikk, kjenner solen i nakken, en tidløs hånd».

Også tidvis vakkert innviklet filosofisk; som her, hvor tankene går til Bergsons la durée: «Jeg skriver: Jo lenger jeg er her, desto mindre stabil føler jeg meg. Det er som om det finnes en kraft som får hele meg til å flimre i romtiden, så kraftig at det nesten forstyrrer opplevelsen av kronologisk tid, den som bevisstheten produserer i sitt forsøk på å tenke seg selv».

Et gjennomgangstema er operasjonen. Her tenker jeg umiddelbart på Nanna Storr-Hansens bok Lyngtarm: «Jeg lurer på hvor operasjonen vil etterlate spor, hardne til, gjøre vondt. Hvor det vil mangle noe, komme noe nytt. […] Tid, eller noe som ligner, står tungt og urokkelig foran det, som en låst dør. / Et par dager til, så åpnes døren mot min vilje. / Så kommer jeg ut».

«Hjernen feller bevisstheten som blader om høsten, i en storm av hissig åndedrett og hud».

«Uansett hva vi sier, opptrer samtalen som en urgammel skikkelse som ikke får sove, som aldri har holdt i en hånd. Det er umulig å forklare den hva savn er».

[Thea Trøen Bjertnes]

Det er modig å satse på de poetiske vendingene i en samling prosatekster. Jeg likte at jeg som leser her fikk følge en viss kronologi gjennom tekstene. Dette er en utgivelse som fikk meg til å tenke mye, og på siste side konkluderte jeg med at jeg har hatt utbytte av disse tankene.

[Lerke G · Rating 5 out of 5]

Magisk.

[Kristin · Rating 3 out of 5]

3,5. Fin liten bok som satte igang mange tankeprossesser hos meg. Men til tider for abstrakt for meg, det skapte avstand.