Eir kan knapt tro det. Har hun endelig funnet faren sin – eller tar overlegen fullstendig feil? Samtidig føler hun at det haster med å komme hjem til Haugen, der Besten kanskje ligger på det siste …
«Kjenner du ham igjen?» spurte von Keller forsiktig.
Eir nikket uendelig langsomt. Tårene rant stille nedover ansiktet, og leppene skalv. Hun stirret og stirret på ham der han gikk og rakte så grundig over gresset, igjen og igjen.
«Er det virkelig ... Er det virkelig ham?» spurte hun grøtet, før hun hvisket knapt hørbart: «Han kjenner meg ikke.»
Disa la armen om henne. «Tenk hvor mange år som er gått, Eir. Og du forstår jo at det er en grunn til at han er akkurat her.»
Endelig! Dette har jeg ventet på siden første bok. Bra de løse trådene blir nøstet opp i, og vi blir minnet på andre ting som har skjedd gjennom serien. Ikke bare er det mye stort som skjer i Eirs liv, men også mye spennende for resten av folket rundt Holmsund.