Julie har mistet broren Tarjei i Afghanistan-krigen. Der døde også vennene Kristian og Trygve. Alle var de fra den samme bygda. "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake" handler om de etterlatte. Julie, nabogutten Sigurd som var forelsket i Trygve, og Mats, Julies tilsidesatte kjæreste, er i ferd med å etablere sine voksne liv i skyggen av sorgen. De vet at de må komme seg videre etter katastrofen som har rammet dem, og de møter utfordringer i seg selv og i forholdet til de andre, og alle merker på sitt vis hvor møysommelig og krevende det er å komme hjem - til seg selv og alt som må rives opp og bygges på nytt. "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake" forteller engasjerende og nært om tilhørighet, identitet og avgjørende valg i livet.
Helga Flatland har bachelorgrad i Nordisk språk og litteratur fra Universitetet i Oslo og har tatt treårig utdanning på tekstforfatterlinjen på Westerdals School of Communication. Hun debuterte med romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må" (2010), som fikk overstrømmende kritikker. For denne ble hun tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris, Ungdommens kritikerpris, Aschehougs debutantstipend, og hun ble nominert til P2-lytternes romanpris. Hun befestet sin posisjon med "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake" (2011). "Det finnes ingen helhet" (2013) avslutter trilogien. Helga Flatland regnes blant de fremste av unge norske fremadstormende forfattere. Hun har fått et stort publikum for måten hun beskriver menneskelige prosesser som sorg, tilknytning og oppbrudd på.
Første boka tok meg med storm, og den andre er ikke langt unna det samme. Bøkene er utrolig fine, vonde, og treffer meg et sted langt inni meg jeg ikke helt vet hvor er. En sterk og fin oppfølger. Gleder (og gruer) meg til den siste.
Elsket første boka, og denne var en skikkelig god fortsettelse. Likte å høre mer av historiene til Sigurd, Julie og Mats. Måten historien fortelles på, med de samme hendelsene fra ulike personers perspektiv, hvor fremstillingen og tolkningen av hva som har skjedd er helt ulik, gjør bøkene unike. Den er vond men også veldig fin. Nå må jeg lese den siste boken også!
Altså, dette er så bra og vondt skrevet at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil bare ha mer av disse personene, jeg vil at de skal ha det bra, at de skal komme seg gjennom denne sorgen. Har jeg nerver til å lese siste boka egentlig??
Trodde den forrige boken i denne serien var trist, men dette var et nytt nivå. Tårekanalen fikk kjørt seg🥲 Boken er så nøye skrevet, Flatland har virkelig fått med hver detalj🫵🫵 Måten hun skriver på gjør at man kommer tett inn på livene til alle karakterene, særlig i denne boken fikk jeg en følelse av at jeg kjente alle karakterene veldig godt. Man blir dratt inn i i historien, og det er umulig å ikke leve seg inn i den. Bra forfatterskap, gru-gleder meg til neste og siste bok i denne serien🙏🙏
mer av det samme og nok en sterk bok i denne trilogien, men ble ikke like revet med som jeg ble av den første. anbefales stadig, får se når jeg leser den siste. tar kanskje en lille pause fra elendigheten nå (det er triste bøker)
Vanskelig å skollja lev opp te den første, men gurimeg det jor den. For en hjerteskjærende beskrivelse av sorg på så mange plan. Traff så langt inn, riv i hjerterota.
Kunsten å snakk ihjel et viktig tema. Nei, dette holder faktisk ikke. Denne trilogien har blitt hyllet og hauset opp, men jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor. Konseptet er forsåvidt interessant nok og kunne gitt grunnlag for en dypere granskning av menneskene det handler om. I stedet er bøkene fylt med sjablonmessige karakterer, ensformig og platt språk, grunne personligheter og en åpenbar mangel på livserfaring og kunnskap som gjør at alt fremstår som en fiktiv kasussamling for grunnkurs i psykologi.
Ingen av menneskene fremstår som noe mer enn karikerte og typiske eksempler på ulike typer. Jeg sitter igjen med følelsen av å ha blitt presentert for et utfyllende galleri for demonstrasjon av alle muligheter for bearbeidelse av sorg. Alt virker hentet fra lærebøker og ukebladartikler, selvhjelpsbøker og statlige informasjonskampanjer for psykisk helse. Til slutt blir temaet så ihjelsnakket at jeg føler for å klore meg ut av bygda, av historien, av hele prosjektet.
Når språket i tillegg er monotont, livløst og sjangermessig faller det hele sammen. Forfatteren har gjort et depserat forsøk på å differensiere skikkelsene gjennom å la noen fortelle på nynorsk, mens andre forteller på bokmål. Men språket, ordleggingen, tonen og fortellermåten er uansett helt like. Vi har de typiske "NRK-fortellerstemmene" med manglende pronomen som oppleves som pinlige forsøk på å være muntlig på en teaterskoleaktig måte, vi får de politisk korrekte holdningene og de tilsynelatende tidstypiske livskrisene, den evinnelige dvelingen ved hver minste detalj og det underlige faktum at alle personene fremstår som temmelig joviale og greie. Her er det ingen som ikke har krav på sympati.
I det hele tatt fremstår dette prosjektet som alt for ambisiøst for forfatterens kapasitet. Helga Flatland er en habil skribent, men mangler en egen stemme og en egen retning. Det er alt for mye skriveakademi og alt for lite livserfaring, og det fungerer bare ikke når man gir seg i kast med de største utfordringene og krisene et menneske kan oppleve.
“Og det verste nå hadde ikkje vore å seie at eg er meg, og slik er eg, og Trygve var alt i heile verda, men det verste er at dei ville skjønt, ville bekrefta, ville visst at hadde ikkje eg vore slik, hadde ikkje eg vore meg, så hadde Trygve levd.”
Jeg likte denne like godt som den første! Her får vi høre historien fra Julie, Sigurd og Mats’ perspektiv og vi følger dem det første året med sorgen etter de tre guttene som døde i Afghanistan! Sorgen tar overhånd for Sigurd og han utvikler alvorlige symptomer på depresjon!
Det er trist og det er vondt og det er fint, og dette er litteratur med stor L!
Fortsetter i samme stil som Bli hvis du kan, reis hvis du må. Flatland skaper unike og sammensatte karakterer. I denne romanen utfyller de ulike synsvinkelene i enda større grad hverandre og viser at ingen situasjoner er svart hvite, og at sannhet endrer seg avhengig av hvem som ser.
- åh, jeg syns nesten at denne var hakket bedre enn den første boka i serien. Var noe med at denne boka var mer detaljert og røff. Igjen så liker jeg hvordan vi får ta del i samme hendelse fra flere perspektiv. Og hvordan kapitlene flyter sømløst mellom fortid og nåtid. Og jo lengre ut i boka jeg kommer, gir alt så veldig mening. Samspillet mellom de ulike relasjonene.
Boka tar for seg ei bygd i sorg, og hvordan sorgen går ut over alt i livet. Fasadene faller, mørket tar overhånd og livet blir brått veldig brutalt for flere i denne boka. Skikkelig vond, men fin bok.
Fortsetter med den røde tråden fra den første, denne gangen med fire nye karakterer. Like godt skrevet som den første, men historiene trakk meg ikke like mye inn denne gangen. Men ser mange har hatt motsatt opplevelse, så smak og behag tror jeg.
«everyone is fighting a battle you know nothing about” (🤪) men serr da, det kommer veldig fint (og mest vondt) frem i denne boken. kompleksiteten i folks følelsesliv. og alle tanker som går forbi hverandre, intensjoner som misforstås og behov som ikke blir kommunisert. Skulle ønske jeg kunne gi både Sigurd og Silje en stor varm klem!
Samtidig som cliffhangers i slutten av kapitalane gjer at ein vil les vidare, blir det også litt irriterande mot slutten av boka, ettersom ein blir veldig bevisst på grepet som blir brukt.
Solid bok, dog ikke like god som den første. Det var egentlig ganske kjedelig å høre så mye fra Mats, høre så mye om forholdet mellom han og Julie, men jeg elsket å lese Sigurds del av historien, og jeg ble veldig investert i han som karakter. Håper bok nummer tre forteller mer om ham og hvordan det gikk senere, det kunne jeg virkelig likt å vite. Godt skildret, sårt og smart skrevet.
Puh, lest på en dag, kom så inn i den. Vanskelig å skille fra den første boka, de henger liksom veldig sammen. Denne er kanskje mer dyster, blir veldig mørk. Veldig fascinerende å lese om så,totalt manglende kommunikasjon, og hvordan det kan virke inn på mennesker og relasjoner. Likte den første bedre, men kan ikke få meg til å gi den lavere skåre, for veldig bra er den fortsatt.