Beretningen om Gunvor Haavik og Ingeborg Lygren er et fascinerende drama med to kvinneskjebner filtret i hverandre. Legedatteren Gunvor Haavik og snekkerdatteren Ingeborg Lygren ble på hver sin måte ofre for den kalde krigen: Lygren ble ved en forveksling mistenkt for spionasje, de forhold Haavik til slutt ble dømt for. Det handler om kjærlighet og løgn, misforstått idealisme og jakten på mistenkte forrædere og mulige avvikere.
Spennende og grundig true-crime om norsk kald krig. Det handler om to kvinnelige sekretærer ved den norske ambassaden i Moskva som ble brikker for CIA og KGB. Frustrerende at boka er skrevet som en Vi Menn-historie, sliter med å ta det seriøst når forfatteren mener Haavik var "pusekatt-søt, men ikke sexy". Jeg tror aldri jeg har lest en bok som har brukt ordet "jomrunalsk" hyppigere enn denne.
Kanskje 1.5. Dette føltes som seigpining. Uendelig med repetisjoner og forshadowing. Lite framdrift og spenning. Usikkert om jeg noen gang vil klare å avslutte denne. Ukronologisk og vilkårlig hoppende fortelling