Dette var noe så tilfredsstillende som en utrolig dyktig skrevet spionthriller og den hadde alle elementene tilstede som skal til for å holde meg klistret til boksidene. En god spionroman skal være spennende, detaljrik og omfattende med mange sterke personligheter involvert og ikke minst ha et komplisert, likevel forståelig plot.
Spennende: Nok vage hint droppet gjennom historien til at man forstår at alt ikke er som det ser ut for å være. Hintene er imidlertid ikke klare nok til å avdekke hva som egentlig ligger og murrer i kulissene. Dette driver meg ubønnhørlig videre. Jeg er jo en garvet spionroman-leser! Jeg vil vite! Dette gir boka hele tiden et ubønnhørlig driv fremover. Jeg nyyyter slike bøker!
Detaljrik: Det er helt klart at Nore har vært tilstede i miljøet. Han har selv vært soldat på Balkan, han vet i ryggraden hvordan det er å være innrullet i en militær enhet med de kodekser som gjelder. Nore har selv jobbet som journalist med nordmenn i Afghanistan og også med soldater fra USA i Irak. Han har førstehåndskjennskap til soldatlivet. Ikke rart at boka er utrolig troverdig! Jeg tror på Peter Wessel. På utfordringene han og Fredsduene blir utsatt for og at livet som soldat og etterretningsoperatør virkelig er slik som beskrevet. Selv om boka er veldig detaljrik så tar detaljene aldri overhånd. Jeg finner boka godt balansert, og den blir definitivt aldri kjedelig.
Omfattende: Historien handler om raketter på vei mot norske interesser og Fredsduenes oppdrag for å forhindre at dette skal skje. I tillegg finner vi flere historier i historien. Starten av boka hopper elegant mellom det pågående oppdraget og Peter's forrige oppdrag i Midtøsten for et år siden der han mistet sin kollega og beste venn Høvdingen. Gjennom hele boka får vi også inngående kunnskap, ikke bare om de kompliserte politiske forholdene i regionen, men også innenfor området kunst- og kulturhistorie - for ikke å snakke om religionene og deres innflytelse på de politiske konfliktene i Midtøsten. Dette gjør boka så levende! Så aktuell! Og troverdigheten rykker ennå et par hakk oppover. Det skader heller ikke at det er et kjærlighetsforhold involvert i historien også...
Sterke personligheter: Her er det mye testosteron! Det vil det nødvendigvis være i et miljø nesten utelukkende bestående av menn i styrende posisjoner. Men - det er også en kvinne med i Fredsduene. Heldigvis blir hun ikke brukt som verken sexobjekt, lokkedue eller til "å ta notater". Ivana har "balls" og det likte jeg! Hun gir litt balanse til det mannsdominerte miljøet, selv om jeg kanskje kunne tenkt meg å se enda litt mer av henne i aktiv tjeneste. Peter og Kåre stod for meg som troverdige etterretningsoperatører. Peter som den tenkende, beregnende og moralsk sterke med påtagelig stor samvittighetsfølelse av de to, Kåre som den litt uanstrengte, lettsindige og impulsive. En god mix i et team, hvor Digre - lederen - står fjellstøtt som en klippe bak dem. Nore har her gitt meg noe som bla. Le Carré har klart tidligere i samme sjanger, nemlig personligheter som er konsekvente og troverdige gjennom hele historien, men som likevel klarer å sjokkere! Nore er dyktig her. Jeg tror på miljøet hans. Disse personene fremstår som veldig ekte.
Komplisert plot? Her er jeg mer usikker, uten at det forringer boka det minste. Dersom jeg tar utgangspunkt i at jeg var Le Carré tilhenger og spionthriller-leser på 80-90 tallet så vil jeg ikke si at plot'et i En norsk spion var komplisert sammenliknet med de beste (verste?) bøkene hans. Plot'et her er mer oversiktelig, uten at det blir forutsigbart eller dårligere av den grunn! Det finner man ut i slutten av boka! Det skal innrømmes at jeg fikk mine mistanker til hvordan ting hang sammen litt over midtveis i historien, men likevel var jeg ikke helt sikker. Nå viste det seg at jeg hadde rett i mine antakelser, men det hadde ingen påvirkning på totalopplevelsen av boka. Det sier vel mer om meg og min paranoide holdning når jeg leser spionromaner. Et resultat av litt for mange døgn med Le Carré i hine hårde dager, kanskje? :o)