Denne boken inneholder artiklene Kristopher Schau skrev for Morgenbladet fra 22. juli-rettssaken, en upublisert artikkel og kommentarer.
Schaus artikler avstedkom overveldende mange og positive reaksjoner da de ble trykket i Morgenbladet. Hver uke gjorde han opp status for hvordan han selv opplevde rettssaken, ikke som nyhetsreporter/journalist, men som forfatter og medmenneske. Han forsøkte å skrive seg gjennom og forstå, og slik ble hans tekster et slags uavhengig og medborgerlig blikk på gjerningsmannen og selve saken, og på hvordan rettssaken ble håndtert i media, samtidig som han reflekterer over hvordan samfunnet skal forholde seg til en slik ufattelig hendelse.
Det går virkelig opp for meg at jeg kun var et barn. Etterarbeidet var de voksnes jobb: hvordan skulle vi som samfunn møte ondskapens ansikt?
Gjennom ukentlige aviskommentarer dekker Kristopher Schau rettssaken på oppdrag fra Morgenbladet. Istedenfor å nøye seg med nøytrale rapporter skildrer han de menneskelige kvalene som oppstår i rettslokalet. Han nekter å la seg rive med pressekorpsets automatikk, og stopper opp. Kommentarene gir inntrykk av en selvransakende og modig forfatter. Jeg velger å tro at det kan tilskrives faktisk integritet, heller enn manglende journalistisk dannelse.
"Så la oss derfor holde ut disse ti ubehagelige ukene, tvinge oss til å høre, høre nøye nå. For deretter: Aldri igjen. Aldri igjen."
Spesielt sterkt var rettsnotatene fra uke 5, om Ina og hennes historie.
"Nesten alt inne i sal 250 dreier seg om de største tingene i livet. Overlevelse og død. Nå handlet det om livskraft, heltemot og håp. Kombinasjonen tok nesten knekken på meg, men gud hjelpe så godt det var også." Kristopher Schau
Leste denne først i 2015 (review under), men leste den på nytt nå etter å ha lest Åsne Seierstad sin bok: En av oss. Denne gangen ble jeg litt mer "frastøtt" av den? Syns han dro tingene litt lang, ble litt for "følelsesløs"? Uansett så er dette en sterk bok, jeg har sans for Schau. Les gjerne boka hans (På vegne av venner), hvor han går i offentlige begravelser, hvor ingen andre går.
Denne er virkelig tøff å lese. Ikke bare pga hele sakens grusomheter, men denne søken etter å finne ut hva i ABB som gjorde det. I mange tilfeller er han som oss alle, og det er tankevekkende den måten Schau tenker rundt det. Tenker rundt hele opplegget for oss som ikke var direkte berørte, men som likevel følte oss berørte og sliten av hele saken. Satt med gåsehud hele veien. På slutten blei han litt drøy, men ja... Makes you think.