Borte en vinter

by Heidi Marie Kriznik

Zenz er enkemann, immigrant fra Østerrike. Han bor alene på en gård i Akershus, gården til svigerfaren, NS-mannen Jan Jeknes. Zenz sørger over tapet av Astrid, og klarer ikke skape et forhold til datteren Lucia. Hver kveld kommer naboen Jo, postmannen, på besøk for å se TV fordi parabolen til Jo ikke virker, det er ihvertfall det Jo sier.

En bevegende roman om vennskap mellom to menn, om hjelpeløs kjærlighet og ensomhet.

132 pages, Hardcover

First published January 1, 2007

About the author

Heidi Marie Kriznik (f. 1970) debuterte med romanen Applaus i 2002 og for denne mottok hun Tarjei Vesaas’ debutantpris. Applaus er også utgitt i Sverige. I 2007 kom romanen Borte en vinter, som ble nominert til Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris . For Borte en vinter ble hun også tildelt Bohandelens forfatterstipend 2008. I 2009 mottok Kriznik Språklig samlings litteraturpris for sitt forfatterskap. Du kan sove her er hennes tredje roman.

Reviews

[Siri Kårhus · Rating 4 out of 5]

Noen ganger kryper en romanfigur overraskende inn under huden på deg – særlig når avstanden mellom leser og hovedperson tilsynelatende er stor. Zenz, en 66 år gammel einstøing bosatt i ei lita bygd med få naboer, har minimal sosial kontakt, også med sin eneste datter. Han er innvandret fra Østerrike og jeg aner at han bærer på en komplisert fortid, som kanskje påvirker hans merkelige lojalitet til sin svigerfar, som ble utstøtt i bygda etter å ha vært tyskervennlig under krigen.
Romanen kretser om sorg, ensomhet og kjærlighet. Zenz sørger over tapet av sin 65 år gamle kone gjennom 34 år – hans faste punkt i tilværelsen. Når hun dør, faller stillheten og isolasjonen over ham med ny tyngde. Det er vondt å lese hvordan han støter datteren fra seg: hvordan han nekter å ta telefonen og avviser henne når hun prøver å komme nærmere. Hans manglende evne til å dele følelser skaper en smertefull avstand til de nærmeste.
Samtidig skildres et stillferdig, men betydningsfullt vennskap mellom naboene Jo og Zenz – mennesker som i kraft av sin egen ensomhet blir avhengige av hverandre, og derfor tåler hverandres særheter. De bor spredt i trekkfulle, forfalne hus; en miljøskildring som forsterker romanens nøkterne og isolerte stemning. Selv hverdagslige hendelser – tv-titting, eller en kaffekopp – understreker ensomheten som preger Zenz’ liv.
Vanligvis kunne en roman med fravær av større ytre hendelser, ha dempet mitt leseengasjement. Men nettopp i det stille og uuttalte ligger det et mysterium som trigger meg. Hvorfor betyr Jan Jeknes så mye for Zenz? Hvorfor er han så redd for å vise følelser at han skyver datteren fra seg? Romanen reiser flere spørsmål enn den besvarer, og det er kanskje nettopp derfor den fester seg. Den fortsetter å leve i meg lenge etter siste side.