What do you think?
Rate this book
Støvet, skyggen, hunden og jeg
I sin nye diktsamling skriver Gro Dahle seg inn til et stille og usikkert poetisk rom, inn mot et ensomt, utsatt og mørkt subjekt.
Hardcover
First published January 1, 2011
20 people want to read
About the author
Gro Dahle
96 books55 followersGro Dahle (born 15 May 1962) is a Norwegian poet and writer.
She was born in Oslo, and is a daughter of Øystein Dahle. She made her literary début in 1987 with Audiens (Audience), a collection of poetry. Since then Dahle has written over 30 books in different genres, among them a series of picture books for children in collaboration with her husband, Norwegian illustrator Svein Nyhus.
Gro Dahle has received several national awards for her work. In 1999 she was the official festival poet at the Bergen International Festival. In 2002 she won the Brage Prize for literature for Snill (Nice), a picture book for children, and in 2003 the Best Children’s Book Prize from the Norwegian Ministry of Culture for Sinna Mann (Angry Man), a book about a boy witnessing domestic violence.
Dahle is a stylistically naïve, imaginative and burlesque writer often focusing on psychological problems and relations. She lives and works on the island Tjøme. Dahle also gives lectures in creative writing in Norway and Sweden.
She was born in Oslo, and is a daughter of Øystein Dahle. She made her literary début in 1987 with Audiens (Audience), a collection of poetry. Since then Dahle has written over 30 books in different genres, among them a series of picture books for children in collaboration with her husband, Norwegian illustrator Svein Nyhus.
Gro Dahle has received several national awards for her work. In 1999 she was the official festival poet at the Bergen International Festival. In 2002 she won the Brage Prize for literature for Snill (Nice), a picture book for children, and in 2003 the Best Children’s Book Prize from the Norwegian Ministry of Culture for Sinna Mann (Angry Man), a book about a boy witnessing domestic violence.
Dahle is a stylistically naïve, imaginative and burlesque writer often focusing on psychological problems and relations. She lives and works on the island Tjøme. Dahle also gives lectures in creative writing in Norway and Sweden.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 6 of 6 reviews
June 5, 2024
gro dahle fan 1st, menneske 2nd
Hvis du skal lese noe poesi lese denne plis
Hvis du skal lese noe poesi lese denne plis
September 23, 2019
Diktsamling lest til rett tid. Denne traff meg.
January 16, 2016
Read and reread. Everyone else should too.
November 22, 2023
Obligatorisk diktbok i novembermørket.
Jeg ser på skogen bak huset, den mørke veggen av trær. Men skogen har ingen ord, ikke for dette.
Hendene mine ser ut som vanlige hender, men jeg vet ikke hva de kan gjøre. Jeg vet ikke hva munnen min kan finne på å si. Tenk om det har vært feil hele tiden, at jeg fører meg selv dypere og dypere ut?
Navnet mitt er blåst bort.
Er det jeg eller trærne som gråter tidlig om morgenen? Tårene deres ligger i gresset og glitrer.
Det fine med hunden er at den finnes.
Jeg hører tankene mine snu seg i søvne. Jeg hører hvordan det summer, hvordan det suser av en stor skog.
Jeg må komme meg på innsiden av ordene, men vet ikke hvordan.
Ved å snakke, slipper jeg å høre, virrer meg inn i setningene, floker av tråder, til hodet er fullt av gråt, elver og sjøer som flommer over sine bredder til alle veiene står under vann.
Jeg har en fremmeds hender og den fremmede i meg tar på alt som er fremmed, og fremmede ord dukker opp i munnen min og lever sitt eget liv.
Bort med navnet mitt. Jeg vil ikke lenger hete noe.
Hunden finner meg bestandig, for det er det hunder gjør.
Du kan ikke se det på meg. Ingen kan se hvordan mennesker tenker.
Et øyeblikk slår det meg at jeg kunne klippe dette hjertet og selge det på torget for tolv kroner.
Det kunne være til pass for et slikt hjerte å bli solgt til underpris som et stykke billig lever til første og beste forbipasserende.
Er det noen gang mulig å forstå hverandre bare ved å snakke? Stå der med språket i en kveil, kaste det ut og nå fram? Leppene mine svir av feil og forsnakkelser. Munnen er full av grus. Tunga trekker seg tilbake dit det er trygt.
Jeg må bare passe på å le
På de riktige stedene. Må bare passe på og nikke og si «Ikke sant»!
Er det latter jeg hører når jeg ler?
Det første som blir borte er munnen. I speilet blir den usynlig, trekker seg inn og tar ordene med seg.
Hvis jeg kommer inn med regn i ansiktet, er det ingen som ser at jeg har grått.
Det går så bra, sier regnet. Det går så bra, sier regnet.
Jeg ser på skogen bak huset, den mørke veggen av trær. Men skogen har ingen ord, ikke for dette.
Hendene mine ser ut som vanlige hender, men jeg vet ikke hva de kan gjøre. Jeg vet ikke hva munnen min kan finne på å si. Tenk om det har vært feil hele tiden, at jeg fører meg selv dypere og dypere ut?
Navnet mitt er blåst bort.
Er det jeg eller trærne som gråter tidlig om morgenen? Tårene deres ligger i gresset og glitrer.
Det fine med hunden er at den finnes.
Jeg hører tankene mine snu seg i søvne. Jeg hører hvordan det summer, hvordan det suser av en stor skog.
Jeg må komme meg på innsiden av ordene, men vet ikke hvordan.
Ved å snakke, slipper jeg å høre, virrer meg inn i setningene, floker av tråder, til hodet er fullt av gråt, elver og sjøer som flommer over sine bredder til alle veiene står under vann.
Jeg har en fremmeds hender og den fremmede i meg tar på alt som er fremmed, og fremmede ord dukker opp i munnen min og lever sitt eget liv.
Bort med navnet mitt. Jeg vil ikke lenger hete noe.
Hunden finner meg bestandig, for det er det hunder gjør.
Du kan ikke se det på meg. Ingen kan se hvordan mennesker tenker.
Et øyeblikk slår det meg at jeg kunne klippe dette hjertet og selge det på torget for tolv kroner.
Det kunne være til pass for et slikt hjerte å bli solgt til underpris som et stykke billig lever til første og beste forbipasserende.
Er det noen gang mulig å forstå hverandre bare ved å snakke? Stå der med språket i en kveil, kaste det ut og nå fram? Leppene mine svir av feil og forsnakkelser. Munnen er full av grus. Tunga trekker seg tilbake dit det er trygt.
Jeg må bare passe på å le
På de riktige stedene. Må bare passe på og nikke og si «Ikke sant»!
Er det latter jeg hører når jeg ler?
Det første som blir borte er munnen. I speilet blir den usynlig, trekker seg inn og tar ordene med seg.
Hvis jeg kommer inn med regn i ansiktet, er det ingen som ser at jeg har grått.
Det går så bra, sier regnet. Det går så bra, sier regnet.
March 10, 2024
Lytta til boka mens jeg jobba i hagen. Den handla om kvister og støv, om hunder og mye mer. Jeg har bladd meg gjennom papirboka nå etterpå. Det er fascinerende å følge Gro Dahles tankerekker. Underlig, rart og fint. Jeg skal skrive mer når får tenkt meg litt om.
August 2, 2024
Nesten spist den, gulpsk.
«En trofast venn
som følger meg helt fram til døra
og kysser meg på pannen.
Hvis jeg skulle gifte meg nå,
måtte det være med regnet.»
«En trofast venn
som følger meg helt fram til døra
og kysser meg på pannen.
Hvis jeg skulle gifte meg nå,
måtte det være med regnet.»
Displaying 1 - 6 of 6 reviews