Et lengre prosjekt er påbegynt, etter at veileder i Cape Town i sin tid rådet oss til å lese Koranen, Bibelen og Bhagavadgita.
For meg virker dette å være en samling skrifter som stort sett handler om å respektere andre, samtidig som du skal slå trippelt så hardt tilbake hvis noen krummer et hår på hodet ditt. Fair. Den er også et fryktelig godt forsøk på nettopp det å lage rettesnorer for hvordan å leve sitt liv på en verdig måte. Den besvarer også spørsmålene det ikke går an å ha håndfaste svar på på denne siden av døden, og kanskje er det særlig dyden ydmykhet som egentlig sitter igjen som den viktigste etter å ha lest Koranen. Jeg synes særlig delen om at man skal si «hvis Gud vil / Inshallah» når man snakker om fremtiden, da kun Gud vet, og man ikke skal være så kvikk til å late som at man vet hva fremtiden bringer, er god lærdom. Flere slike drypp er gjennomgående.
Jeg sitter også igjen med flere spørsmål.
Her finnes mye godt om å være rettferdig, ydmyk, raus og tolerant. Så snur du en side, og det står at alle som ikke følger den islamske Gud skal brenne for alltid. At man skal søke å føre andre inn i «lyset» ved å omvende ikke-troende, kristne og jøder til islam, før det i kapittel 109 står det motsatte for n’te gang. Eller at jøder og kristne både skal respekteres og brennes. Dette er åpenbart ikke en uttømmende liste, men jeg ble dessverre ikke klok på dette. Kanskje fordi jeg selv er vantro. Et spørsmål gjør seg særlig gjeldende for meg;
Er det virkelig slik at Gud med vilje har gjort noen mennesker vantro, for å deretter skulle straffe de til evig tid for å være vantro? For meg fremstår det perverst.
Med det i mente; er det eneste man trenger å gjøre (les: må gjøre) for å være god nok å tro på den riktige Gud? Det kan være vakkert, hvis man kjøper det. Evig ild i helvete hvis du ikke kjøper det.
Her håper jeg noen kan hjelpe meg å forstå. Jeg gleder meg nå til å lese Bibelen, som jeg mistenker er ganske lik på vakre fortellinger og skildringer av oss versus dem.