I tretten år har Bjørn Hatterud budd i ei blokk i Groruddalen i Oslo. I 1961 flytta 48 heldige familiar inn i dei tolv etasjane. Då Bjørn flytta inn, var mange av bebuarane gamle. Bjørn vart nær venn med fleire av naboane, som krigsseglaren Bjarne, som budde vegg i vegg med Bjørn, og Ester i første etasje, som ein gong var ei fattigjente på Langøyene.
På tretten år har Bjerke gått frå å vere eit slite nabolag til eit populært buområde. På same tida har Bjørn gått frå uføretrygd og eit botnpunkt i livet, til karriere med verv, prisar og nye moglegheiter. Hatterud skal no flytte frå Bjerke og ser tilbake på åra i blokka og folka han har møtt.
«Blokka på Bjerke» er ei gripande forteljing om Hatterud, livet i dei tolv etasjane, sorger og gleder, nære vennskap og endringane som har skjedd med både området, blokka og Hatterud sjølv.
Denne likte eg betre enn "Mjøsa rundt med mor". Eg har budd i nærleiken av Bjerke og kjenner att mange av skildringane. Interessant på mange nivå: som historie om byutvikling, den personlege historia hans og historia om naboane.
En liten perle av en bok. En samling tekster som både gir oss forfatterens historie og Oslobyens kulturhistorie. Nydelige og såre menneskemøter er beskrevet på en måte som minner leseren om viktigheten av å være interessert i andre folks historie og liv. Jeg lærte mye om nytt om byen jeg selv har bodd i 15 år av mitt liv. Mange av tekstene er tidligere publisert ulike steder. Boka er også utstyrt med en ryddig kildeliste. Akkurat som 'Mjøsa rundt med mor' av Hatterud kan denne boka leses langsomt. Den har mange nydelige observasjoner som gjør at jeg får lyst til å streke under fine sitat her og der.
Anbefaler denne gnistrende hoodkjærlighetserklæringen til alle som har bodd på Bjerke. Naboportrettene dro meg rett tilbake til min tid i eldreomsorgen. Så kort tid siden det faktisk er at hverdagen i Norge så helt annerledes ut.
Følte litt på gentrifiseringsskam. Lurer på om forfatteren har sett meg sprette rundt i dyre thights på coopen.
Denne likte jeg skikkelig godt! Gode beskrivelser av Oslo for 10 år siden, hvordan bydeler forandrer seg, om annerledeshet og det å ta vare på de svake i samfunnet.
En bok med veldig mye hjerte og sterk empati til de som er sosialt sårbare i samfunnet. Boka er en samling av tidligere tidsskrifter Bjørn Hatterud har skrevet for og kan kanskje forklare en del gjenntagelser av de samme temaene opp gjenom kapitlene. Ellers er språket engasjerende og Bjørns livshistorie inspirerende.
Etter å ha lest oppvekstromanen hans med stor glede, så jeg fram til hans skildring av livet i en blokk på Bjerke (Groruddalen). Nydelig, morsomt og av og til trist om et liv som har vært alt annet enn lett, men hvor han har et stort blikk for andre.
Jeg bodde selv åtte år i tolvte etasje i nummer syv.
En fantastisk bok om en fantastisk del av Oslo. Boken er bygget opp av en serie skildringer av naboer, hendelser, møter og skildringer om Oslo, og Bjerke.
Også beskriver den gentrifiseringen Bjerke har opplevd de siste årene, og som er en av grunnene til at min egen familie til slutt måtte flytte derfra.
Nært, litt bittersøtt og grenseløst vakkert. Takk Hatterud!
Denne lettleste boka rommer mye, den handler om blokka på Bjerke, men også om samfunnet, gentrifisering, vennskap og byutvikling. En overraskende rørende bok.
Svak 4. Synes dessverre at jeg har lest denne boka før. Selv om den handler om Oslo, en bydel i stor forandring, og delvis om (u)sosial boligpolitikk. Gjennom bl.a. å forteller om seg selv og prosessen med å selge leiligheten, samt naboene Bjarne og Ester, setter forfatteren søkelys på dette. Bygningene og livene vitner om en epoke som er forbi. Stilen til Hatterud er velkjent, ikke noe galt med det. Vittig og god penn. Men det blir likevel litt hakk i plata. Hvor mange bøker skal forfattere få skrive om seg selv, sitt liv og sine utfordringer og erfaringer? Det blir litt som Beat for beat, Senkveld og Nytt på nytt på TV. Litt onani i bokform. Autoerotisk litteratur. Allerede fra vi er små, begynner vi å interessere oss for bøker om oss selv. Babyens første bok heter: Boken om meg! (Eller noe i den stilen). Og det å objektivisere seg selv, er naturligvis mer sympatisk og bedre enn å objektivisere noen andre i litteraturens navn (eller noe annet enn litteratur, for den saks skyld).
Kanskje man må objektivisere seg selv for å gjøre seg til et subjekt? Her har forfatteren i stor grad gjort sitt eget indre godt tilgjengelig for leseren I utbrettbart format, og trer dermed frem som en nyansert karakter det er interessant å lese om -Men hvor mange ganger? Og i hvilke sammenhenger?
Bøkene til Bjørn Hatterud er så fine! Jeg har vært på arrangement med han på Litteraturfestivalen på Lillehammer, så når jeg leser bøkene hans 'hører' jeg stemmen hans i hodet. En flott historie om blokka på Bjerke.
Bjørn Hatterud skriver altså så fantastisk. Den muntlige fremtoningen i boka gjør at du føler at du sitter nær og blir fotalt gode historier. Har smilt mye gjennom boka. Mange små gode funfacts som dukker opp, som er unødvendige og derfor så digge å få i gode sammenhenher. Takk for fin bok.
Jeg kjenner meg igjen i hvordan kroppen byr på hindringer i livet, laber arbeidsevne.
I forholdet han har til gjenstandene i leiligheten han bor i, nært.
I hvordan det er å ha lite penger og drømme om å fylle handlekorga i matbutikken med det man trenger, og har lyst på, uten å tenke på penger. Heldigvis noen år siden. Men jeg glemmer det ikke.
Å være redd for statusen å skulle bli uføretrygdet gir. Jeg ble overrasket over meg selv. Men reddet meg unna det jeg var redd for.
Og drabantbyene, gleden over å kunne komme dit fra trekkefull leie-trangboddhet, til OBOS. Dette er som en søstertekst til Liv Gulbrandsen teaterforestilling «Hold kjeft, det er Ibsen».
Og Langøyene, jeg visste det med at øyene ble brukt som fyllplass for søppel, til det bare var ei stor øy igjen, men ikke det med flueplagen som oppsto, my god.
Denne boka fekk meg til å mimre over mi eiga tid i blokk på Torshov der dei næraste naboane hadde flytta inn då blokka var ny i 1939. Gamle folk som helsa i gangen og slo av ein prat med naboen, fellesvaskeri i kjellaren etc. Men også mimre over førkrigsgenerasjonen som no er så og seie borte. Alle deira erfaringar, hard jobbing og lite materielle ressursar. Ein barndom då fleirtalet av dei eg voks opp med høyrde til arbeidarklasse og ikkje akademisk middelklasse. Om at livet har godt av å ikkjevera for strigla.
En nydelig bok om 13 år i blokk på Bjerke. Om hverdagen som homofil og multihandikappet. Om samhold og mellommenneskelig varme. Om gentrifiseringen som skyter fart i stadig flere bydeler i Oslo. Om bekymringen for hvor det blir av de utsatte og de utstøtte. Bjørn Hatterud skriver med lun humor og stort hjerte.
Ikke like god som den forrige boka av Hatterud, men skriver varmt og med stor omsorg om naboene sine og det å være menneske i blokka på Bjerke. Synes personskildringene er veldig gode, men en del av det øvrige ble litt platt og kjedelig.
En nydelig, men også sår bok om det å leve som funksjonshemmet i ei høyblokk på Bjerke. Det eneste som muligens trekker litt ned er at det er enkelte ting som stadig gjentas.
Fint om naboer i blokka han har bodd i. Empatisk og interessert møter han de eldre i blokka, som har hatt interresante liv. Vennskapet med krigsseiler Bjarne og hans historie gjorde inntrykk.