What do you think?
Rate this book
Anarchy in Åmot
559 pages, Hardcover
First published January 1, 2007
1 person is currently reading
22 people want to read
About the author
Sturle Brustad
6 books1 followerSturle Brustad er en norsk forfatter og siviløkonom. Han debuterte som forfatter i 2007 med romanen Anarchy in Åmot, som senere er utgitt i Sverige. Han er utdannet siviløkonom fra Bergen, er bosatt i Oslo og spiller fuzzbass i ledige stunder. Brustad ble født 1964 i Bodø og vokste opp i Åmot i Buskerud.
I sitt forfatterskap skildrer Brustad personer som kastes inn i situasjoner som er for store for dem og hva som skjer med dem mens de forsøker å skape seg nytt fotfeste.
I sitt forfatterskap skildrer Brustad personer som kastes inn i situasjoner som er for store for dem og hva som skjer med dem mens de forsøker å skape seg nytt fotfeste.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 5 of 5 reviews
June 2, 2023
Jeg brukte nesten en hel måned på denne boken, noe som er ganske ulikt meg, men jeg synes det passet denne boken godt egentlig. Den er langtekkelig, den tar seg god tid. Det er til tider også kanskje en av dens største svakheter, men stort sett funker det veldig bra. Fortellingen foregår over ett år, og man føler den tiden.
Jeg koste meg med denne boken. Jeg ble veldig glad i flere av karakterene og jeg merket at jeg brydde meg om deres skjebner. Det var også mye å kjenne seg igjen i, til tross for at jeg aldri var ungdom på slutten av 70-tallet i punk band. Jeg var derimot en gang ungdom i 2008 i et emo-band, og ungdomsopprør og kjærlighet for musikk er noe som går igjen på tvers av tiår.
Føler nå at jeg virkelig ønsker meg en roman som dette satt i Norge ca. 2008 egentlig..
Jeg koste meg med denne boken. Jeg ble veldig glad i flere av karakterene og jeg merket at jeg brydde meg om deres skjebner. Det var også mye å kjenne seg igjen i, til tross for at jeg aldri var ungdom på slutten av 70-tallet i punk band. Jeg var derimot en gang ungdom i 2008 i et emo-band, og ungdomsopprør og kjærlighet for musikk er noe som går igjen på tvers av tiår.
Føler nå at jeg virkelig ønsker meg en roman som dette satt i Norge ca. 2008 egentlig..
June 29, 2022
Jeg har lest denne flere ganger siden den kom ut i 2007. Den er en skikkelig sommerbok, jeg pleide å lese den om sommern og ettersom det begynte å bli en del år sida sist gang jeg leste den, passa det godt å innlemme «Anarchy in Åmot» som årets sommerbok.
Herrejesus for en bra bok det er. Nå husker jeg hvorfor jeg elsket den da jeg leste den første gang for ti år siden i en alder av 15.
For en fremmadstormende lingvist som meg selv er den også en fryd å lese, da den er skrevet på åmotdialekt.
Dette er en «Beatles» for generasjonen etter Beatles: for pønkerne på slutten av 70-tallet, og skal jeg være ærlig liker jeg denne bedre enn Saabye Christensens «Beatles» (som jeg forresten også har lest flere ganger).
Sammenliknet med bøker som Anders Bortnes «Et Bra Band» klarer «Anarchy in Åmot» å unngå største klisjéene, karakterene har dybde og personlighet, i tillegg til at dette er en veldig engasjerende og ujålete historie med mye humor som gir meg lyst til å heie fram gutta i bandet.
Til tross for at dette er en debut om en guttegjeng som starter pønkband er jeg veldig glad for at forfatteren unngår å gjøre jentene i boka til sexy lamper og gir dem en skikkelig personlighet, karisma og påvirkningskraft.
Blant annet er det HPs første kjæreste Gunhild som fikser sceneantrekket hans og hun heier ham fram uten å bli borte i bakgrunnen.
Vigdis er også en personlig favoritt, hva skulle bandet gjort uten henne? Det er Vigdis HP går til når han trenger hjelp med musikk, låter eller hva det skal være. Det er også Vigdis som stiller opp for bandet helt i slutten av boka.
Det er forfriskende å lese sånt i en sjanger som ellers dytter kvinneskikkelsene i bakgrunnen og som egentlig kunne ha vært droppa fra hele narrativet uten at det hadde hatt noen innvirkning på fortellingen.
Gunhild og Vigdis dytter hovedpersonen HP i riktig retning hele tida (i det minste i riktig retning md tanke på plot). Under bandets fødsel er det disse to jentene, ikke HP, Perry eller noen andre i bandet som, uten helt å vite det selv, dytter dem dit de skal, kommer med forslag og påvirkning til det som skal vise seg å bli viktige poeng i romanen.
Hovedpersonen HP er, til forskjell fra eksempelvis Jonas i «Et Bra Band», en fyr med brister, med en intelligent og våken indre dialog og en fra overflaten til dybden likandes fyr.
Forfatteren snakker ikke ned til lesern, og han er modig nok til å slenge inn masser av kulturreferanser fra 70-tallet i en bok mynta på ungdom født 20 år seinere.
Den forblir en evig sommerfavoritt.
Jeg liker parallellene til Sex Pistols og alle nikk til diverse andre (pønk)band og samfunn og kultur på 70-tallet. Selv om jeg ikke engang var påtenkt på den tida blir jeg nesten nostalgisk selv.
Det er synd Sturle Brustad ikke har skrevet flere ungdomsbøker av denne typen.
Jeg har tenkt flere ganger under siste gjennomlesning at dette ville blitt en skikkelig bra film eller tv-serie. Nikolaj Frobenius' «Teori og Praksis» er også en veldig god bok, men ikke på langt nær like bra som «Anarchy in Åmot».
Filmen basert på Frobenius' roman synes jeg også var relativt bra, men med de rette folka i produksjonsavdelingen tror jeg denne boka kunne blitt dritbra på lerret.
Herrejesus for en bra bok det er. Nå husker jeg hvorfor jeg elsket den da jeg leste den første gang for ti år siden i en alder av 15.
For en fremmadstormende lingvist som meg selv er den også en fryd å lese, da den er skrevet på åmotdialekt.
Dette er en «Beatles» for generasjonen etter Beatles: for pønkerne på slutten av 70-tallet, og skal jeg være ærlig liker jeg denne bedre enn Saabye Christensens «Beatles» (som jeg forresten også har lest flere ganger).
Sammenliknet med bøker som Anders Bortnes «Et Bra Band» klarer «Anarchy in Åmot» å unngå største klisjéene, karakterene har dybde og personlighet, i tillegg til at dette er en veldig engasjerende og ujålete historie med mye humor som gir meg lyst til å heie fram gutta i bandet.
Til tross for at dette er en debut om en guttegjeng som starter pønkband er jeg veldig glad for at forfatteren unngår å gjøre jentene i boka til sexy lamper og gir dem en skikkelig personlighet, karisma og påvirkningskraft.
Blant annet er det HPs første kjæreste Gunhild som fikser sceneantrekket hans og hun heier ham fram uten å bli borte i bakgrunnen.
Vigdis er også en personlig favoritt, hva skulle bandet gjort uten henne? Det er Vigdis HP går til når han trenger hjelp med musikk, låter eller hva det skal være. Det er også Vigdis som stiller opp for bandet helt i slutten av boka.
Det er forfriskende å lese sånt i en sjanger som ellers dytter kvinneskikkelsene i bakgrunnen og som egentlig kunne ha vært droppa fra hele narrativet uten at det hadde hatt noen innvirkning på fortellingen.
Gunhild og Vigdis dytter hovedpersonen HP i riktig retning hele tida (i det minste i riktig retning md tanke på plot). Under bandets fødsel er det disse to jentene, ikke HP, Perry eller noen andre i bandet som, uten helt å vite det selv, dytter dem dit de skal, kommer med forslag og påvirkning til det som skal vise seg å bli viktige poeng i romanen.
Hovedpersonen HP er, til forskjell fra eksempelvis Jonas i «Et Bra Band», en fyr med brister, med en intelligent og våken indre dialog og en fra overflaten til dybden likandes fyr.
Forfatteren snakker ikke ned til lesern, og han er modig nok til å slenge inn masser av kulturreferanser fra 70-tallet i en bok mynta på ungdom født 20 år seinere.
Den forblir en evig sommerfavoritt.
Jeg liker parallellene til Sex Pistols og alle nikk til diverse andre (pønk)band og samfunn og kultur på 70-tallet. Selv om jeg ikke engang var påtenkt på den tida blir jeg nesten nostalgisk selv.
Det er synd Sturle Brustad ikke har skrevet flere ungdomsbøker av denne typen.
Jeg har tenkt flere ganger under siste gjennomlesning at dette ville blitt en skikkelig bra film eller tv-serie. Nikolaj Frobenius' «Teori og Praksis» er også en veldig god bok, men ikke på langt nær like bra som «Anarchy in Åmot».
Filmen basert på Frobenius' roman synes jeg også var relativt bra, men med de rette folka i produksjonsavdelingen tror jeg denne boka kunne blitt dritbra på lerret.
August 3, 2011
Fire gutter i Åmot i Buskerud danner pønkebandet Anarchy In Åmot etter å ha hørt Sex Pistols. Dette er på en måte Åmot versjonen av Saabye Christensens "beatles" skrevet på Åmotsk.
Anbefales!
Anbefales!
Read
August 3, 2011Dette var en sterk og god bok. Fikk lyst til å starte band igjen også.
April 10, 2016
Eit fyrverkeri av ei bok! feel-good, men likevel solid. heftig, fint språk (har høyrt lydbok).
Displaying 1 - 5 of 5 reviews