What do you think?
Rate this book
Il nuovo conformismo: Troppa psicologia nella vita quotidiana
Negli ultimi decenni quasi ogni aspetto della vita è diventato oggetto di una nuova cultura delle emozioni. La diffusione del linguaggio e delle pratiche terapeutiche nella quotidianità dimostra quanta importanza la cultura contemporanea attribuisca loro. Bambini di nove o dieci anni affermano di sentirsi "stressati" e spesso viene loro diagnosticato uno stato di depressione o di trauma. E mentre ancora si discute se esista o meno una "fobia scolastica", basta che un bambino sia un po' vivace o turbolento perché venga dichiarato affetto da un disturbo da deficit dell'attenzione. Delusioni quotidiane - un rifiuto, un insuccesso, il sentirsi ignorati - vengono visti come una minaccia all'autostima. L'affermarsi di questa cultura "terapeutica", di un modo di pensare diffuso che influenza la percezione generale dei fatti della vita, coincide per Furedi con una radicale ridefinizione della personalità. Sempre più si incoraggiano le persone a vedersi come impotenti e insicure, a considerare una certa vulnerabilità come una caratteristica psicologica umana e a esternare la propria fragilità interiore. Esempi estremi li vediamo sullo schermo televisivo negli innumerevoli reality e talk show o nelle esibizioni da parte di uomini politici della propria umana debolezza. Questo nuovo conformismo emotivo è per Furedi una forma di gestione sociale, un governo delle anime più sottile e pervasivo di quanto le religioni e le ideologie del passato siano mai riuscite a fare. Serve a smorzare le tensioni sociali, ad anestetizzare i possibili conflitti, a ridurre al silenzio le voci di ribellione, ridefinendo le questioni pubbliche come problemi privati dell'individuo.
246 pages, Paperback
First published November 19, 2003
18 people are currently reading
568 people want to read
About the author
Frank Furedi
71 books94 followersFrank Furedi is a professor of sociology at the University of Kent, UK.
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 9 of 9 reviews
July 3, 2011
if you are of a certain generation , english or simply want to embrace your inner Duke of Edinburgh , then when , as I did , you see the following on the cover of The Times Magazine " Confessions of a new mother .. how sleep deprivation almost drove me mad " your heart may sink . Not another emotional outpouring , not another story about damaged emotions , illness , trauma , recovery , misery , pain and learning what is really important in life . what made this particular confession worse was the acompanying heavily photoshopped photograph and the discovery that the author was a writer who has just published a novel about yes sleep . Timely to say the least . Sleep deprivation is ghastly but I don't want to hear about it from someone i don't know and who is using it to sell a book .
this book explains how what were previously private emotions and suffering are now not worth a dime unless the whole world and his wife knows about it . emotion seems only to mean anything when it is disclosed publicly preferably with TV cameras around . the language and emotion of the private consulting room is now all over the news , reality TV , sports programmes , in politics etc . we have all gone publicly touch-feely and if you aren't then you are repressed and in need of professional help .
the book also traces the acceptance of all sorts of illnesses and addictions that previously did not exist and the culture of victimhood and blamelessness . It is not my fault I was abused as a child is an often heard refrain . The cult of victimhood also attracts swarms of professionals eager to help . Everyone is at risk and is a patient .
Most of what the book says is undoubtedly true and the author on the whole is pretty luke warm about it all . I wondered how much this is true in day to day life and whether since we now exoerience public life largely through the media whether the media has simply manipulated emotions in order to sell their product . when you see someone crying because they didn't get to the next round of X Factor this is simply to manipulate the audience . After all even stupid people have emotions but whether ordinary life is fundamentally changed I am not sure .
Everyone has problems and things are difficult sometimes and private therapy has great benefits but in the privacy of the consulting room or of the family or amongst friends it seems more genuine rather than exploitative as it does in public .
A dense read
this book explains how what were previously private emotions and suffering are now not worth a dime unless the whole world and his wife knows about it . emotion seems only to mean anything when it is disclosed publicly preferably with TV cameras around . the language and emotion of the private consulting room is now all over the news , reality TV , sports programmes , in politics etc . we have all gone publicly touch-feely and if you aren't then you are repressed and in need of professional help .
the book also traces the acceptance of all sorts of illnesses and addictions that previously did not exist and the culture of victimhood and blamelessness . It is not my fault I was abused as a child is an often heard refrain . The cult of victimhood also attracts swarms of professionals eager to help . Everyone is at risk and is a patient .
Most of what the book says is undoubtedly true and the author on the whole is pretty luke warm about it all . I wondered how much this is true in day to day life and whether since we now exoerience public life largely through the media whether the media has simply manipulated emotions in order to sell their product . when you see someone crying because they didn't get to the next round of X Factor this is simply to manipulate the audience . After all even stupid people have emotions but whether ordinary life is fundamentally changed I am not sure .
Everyone has problems and things are difficult sometimes and private therapy has great benefits but in the privacy of the consulting room or of the family or amongst friends it seems more genuine rather than exploitative as it does in public .
A dense read
August 3, 2022
While many are critical of the imperative of the quest for perpetual positivity and happiness, Furedi is concerned with opposite end of the scale. He offers a critique of 'therapeutic culture' and how negative experience is shaped today. He argues that the dominant ‘politics of emotion’ creates a homogenising experience of negative mental states that synthesise both moral and psycho-medical concepts. In his account, there has been a change in the ‘cultural imagination of trauma’, and that ‘through pathologizing negative emotional responses to the pressures of life, contemporary culture unwittingly encourages people to feel traumatised by experiences hitherto regarded as routine.’ The result is increasingly wide spread depression, anxiety and general poor mental health. In this vein, therapeutic culture has provided a vernacular through which people construct the meanings in their everyday reality and that it may ‘arguably dominate the public’s system of meaning’ (17). A key result is that there has been an expansion of who is a legitimate target for therapeutic intervention, a trend evidenced by the growth of universal mental health initiatives.
Reading now, Furedi’s is a reactionary account which opposes the politics of recognition and at times isn't far from conservative laments on so-called snowflake culture. Nevertheless, this book has proved informative and productive for the field and it does offer a sociological explanation to the unclear trend of increased rates of poor mental health, where questions remain as to whether population mental health is decreasing, or public awareness is increasing, with reduced stigma and increased diagnoses.
Reading now, Furedi’s is a reactionary account which opposes the politics of recognition and at times isn't far from conservative laments on so-called snowflake culture. Nevertheless, this book has proved informative and productive for the field and it does offer a sociological explanation to the unclear trend of increased rates of poor mental health, where questions remain as to whether population mental health is decreasing, or public awareness is increasing, with reduced stigma and increased diagnoses.
March 17, 2021
Waar ligt de grens tussen rationaliteit en emoties? In hoeverre laten we individuele subjectiviteit een rol spelen in maatschappelijke beslissingen? Ben je schuldig voor jouw acties of eerder voor jouw gemoedstand bij die acties? En zo kan ik verder vragen opstellen waarmee ik geconfronteerd werd bij het lezen van Therapy Culture.
Frank Furedie bespreekt hierin op een analytische manier hoe dat de moderne westerse samenleving plaats heeft gemaakt voor de therapeutische wereld zoals ze op de dag van vandaag is. Hij kijkt hoe dat het mensbeeld de jaren na de tweede wereld oorlog is geëvolueerd in een beeld waarbij de mens als een ziek wezen wordt aanschouwd die nood heeft aan behandeling. Dit heeft dan aanleiding tot het medicaliseren van allerlij nieuwe psychologische aandoeningen die vooraf beschouwd werden als een karaktereigenschap maar nu als een ernstige ziekte moeten worden aangepakt. Ook toont hij hoe deze therapeutische aanpak invloeden heeft in verschillende instituties van onze maatschappij.
Tegenwoordig is therapie voor iedereen toegankelijk en wordt die soms zelfs toegereikt of opgedrongen in bepaalde situaties. Buiten dat deze therapie een helpende functie dient op te vullen, kan het grotere ethische problemen met zich teweeg brenge. Door alles te bekijken als een psychologische aandoening zal de mens van verantwoordelijkheid worden ontnomen. Hoe zal er dan nog een éénduidig oordeel worden gemaakt in een rechtzaak wanneer de dader zelf ook een slachtoffer is? En wanneer men te maken heeft met een psychologische aandoening of trauma wordt de maatschappij steeds vaker als grote boosdoener aanschouwd die ons in de steek heeft gelaten. Het komt er op neer dat de schuld altijd ergens anders ligt, of in andere woorden de verantwoordelijkheid ligt nooit bij het slachtoffer.
Een zeer interessant boek die me zowel heeft geïnformeerd als wakkergeschud en die me bewuster heeft gemaakt in mijn leven.
Frank Furedie bespreekt hierin op een analytische manier hoe dat de moderne westerse samenleving plaats heeft gemaakt voor de therapeutische wereld zoals ze op de dag van vandaag is. Hij kijkt hoe dat het mensbeeld de jaren na de tweede wereld oorlog is geëvolueerd in een beeld waarbij de mens als een ziek wezen wordt aanschouwd die nood heeft aan behandeling. Dit heeft dan aanleiding tot het medicaliseren van allerlij nieuwe psychologische aandoeningen die vooraf beschouwd werden als een karaktereigenschap maar nu als een ernstige ziekte moeten worden aangepakt. Ook toont hij hoe deze therapeutische aanpak invloeden heeft in verschillende instituties van onze maatschappij.
Tegenwoordig is therapie voor iedereen toegankelijk en wordt die soms zelfs toegereikt of opgedrongen in bepaalde situaties. Buiten dat deze therapie een helpende functie dient op te vullen, kan het grotere ethische problemen met zich teweeg brenge. Door alles te bekijken als een psychologische aandoening zal de mens van verantwoordelijkheid worden ontnomen. Hoe zal er dan nog een éénduidig oordeel worden gemaakt in een rechtzaak wanneer de dader zelf ook een slachtoffer is? En wanneer men te maken heeft met een psychologische aandoening of trauma wordt de maatschappij steeds vaker als grote boosdoener aanschouwd die ons in de steek heeft gelaten. Het komt er op neer dat de schuld altijd ergens anders ligt, of in andere woorden de verantwoordelijkheid ligt nooit bij het slachtoffer.
Een zeer interessant boek die me zowel heeft geïnformeerd als wakkergeschud en die me bewuster heeft gemaakt in mijn leven.
October 4, 2023
Read This for uni. Found it quite boring (with some interesting points that I did agree with) but also quite repetitive, as though Furedi himself wasn’t sure what he was trying to put across to the reader so just kept saying the same things.
August 10, 2023
Gjennom denne sommeren har jeg nesten utelukkende lest kontemporær antipsykiatri og Therapy Culture av Frank Furedi er en av de få bøkene absolutt alle de andre bøkene jeg har lest til nå har referert til. Og jeg forstår hvorfor. Furedi sparer ikke på kruttet og er nådeløs i sine beskrivelser av “det teraputiske samfunnet”, som han deiser løs på fra ulike vinkler med sine skildringer. Igjen og igjen og igjen. Gjennom eksempel på eksempel fra rundt årtusenskiftet, sammen med relevante sosiologiske refereranser hamres poenget inn. Tonen er preget av sinne, på tross av det akademiske språket.
Jeg koste meg relativt mye med boken, men skumleste også en del. Hans politiske analyser er sterkt preget av tilstander i england rundt år 2000, og er naturligvis helt uvitende av hvordan sosiale medier og internett kom til å prege både det offentlig ordskiftet og forholdet folk har til politikken.
Hans poeng burde uansett tas med til videre ettertanke, som jeg skal forsøke å oppsumere raskt her.
Ifølge Furedi har vår forklaringmodell for mennesket og samfunnet generelt gått over til en emosjonell determinisme. Med dette mener han at vi nå, i motsetning til før, hvor vi forklarte mennesket og samfunn i stor grad gjennom sosiale og økonimiske forhold, har gått over til å bruke følelser som forklaring. Hvorfor dette har skjedd har han flere potensielle grunner til, men det er spesielt en av dem jeg finner mest interessant. Etter relgionens tilbaketrekning ut av offentligheten (Nietzsches Gud er død) trengte mennesket et nytt grunnlag for verdidannelse. Dette førte til en hengivelse i politikken og politiske ideologier, som representerte sekulært grunnlag. Etter andre verdenskrig endret dette seg til å ikke bare prøve å finne et sekulært grunnlag, men også apolitisk. Et slikt grunnlag var noe psykologien kunne være.
Emosjonell determinisme har flere negative konsekvenser ifølge Furedi. Hvis vi skal forklare samfunnets problemer gjennom følelser (for eksempel at klasseforskjeller har et bidireksjonalt forhold til lav selvtillitt - eller til og med årsaken!) må det oppstå en delekultur. Denne kulturen er opptatt av å behandle uønskede følelser og fremme de positive. Dette fører til en mistenkeliggjøring av hemmelighold. Folk som er altfor private er tikkende bomber, elller lever i en tilstand av fornektelse. Det at de ikke søker hjelp er et tegn på at de VIRKELIG trenger hjelp.
For at dette skal muligjøres må først følelser kobles bort fra politikken, først da kan vi vise disse vanskelige følelsene offentlig. Om sinne er et tegn på opprør vil det oppleves som skummelt for oss. Tranformasjonen er at disse utbruddene er tegn på at folk trenger behandling. Sinne og opprør blir tegn på at følelsene ikke fungerer som det skal, at man har dårlig selvtillitt og kunne blitt bedre på selvomsorg.
At vi prøver å forklare samfunnet gjennom følelsene gjør at vi igjen forsøker å forstå hva følelsene forsøker å fortelle oss. Kun gjjennom å forstå dette vil behandlingen og forandringen av oss selv bli mulig. Denne granskningen av årsaksforhold fører videre til en forhøyet opptatthet av risiko. Det som “skader” følelsene våre fører til negative konsekvenser. Mobbing fører til livslange usynlige sår. Dårlig familiemiljø fører til lav selvtillitt som igjen kan knyttet til lave lønn i voksen alder. Her mistenkeliggjøres sosiale strukturer ytterligere. Skolen og jobb (mobbing) familie (barn har like stor sjanse for å bli drept av et søsken som en fremmed) og så videre. Dette blir med på å løse opp uformelle nettverk som tidligere har vært til stor sosial nytte for individet - både identitetsmessig og for håndtering av livets porblemer og lidelse.
Selvet som konstrueres i denne kulturen er et sårbart selv, som lett kan få emosjonelle sår. Som Furedi sier selv “the passive sense of self projected today does not so much take risks, as it is at risk.” (s.204). Å vøre konstant i faresonen fører til at enhver handling blir en prøvelse i psykologisk motstandsdyktighet. Om vi ikke trår riktig kan enhver fiasko føre til dårlig selvtilitt, en hver gråt til depresjon. Denne beredskapen er slitsom og ingen spares. Det som tilsynelatende har det helt fin er også i faresonen. De er i faresonen for å komme i faresonen.
Dermed kan enhver negativ påvirkning på våre følelser få katastrofale konsekvenser. Tripping over an uneven pavement, being knocked down by a bicycle or receiving a trivial head injury as a result of merchandise falling from the shelf have all been linked to causing PTSD” (s.194)
Dette sårbare selvets eneste mulighet er å dra i behandling, som Ferudi mener igjen forsterker disse mekanismene. From the perspective of today’s therapeutic ethos, therapy is much more about survival than a means through which enlightenment can be gained” (s.204). Behandling blir allestedsnærværende og deling av innsikter fra terapi blir sett på som en styrke. For å ha lært noe må man ha forandret seg og før denne forandringen kommer sårbarhet og innrømmelse. Sårbarhetsfortellinger eller “pathography”, fortellinger om sykdom blir til den globale valutaen.
Sårbarheten, behandlingen, følelsene, alt dette gjør individet maktesløs. Til og med mordere og voldteksmenn blir offere av egen oppvekst og forkrøplede følelser. Det skal være synd på dem og de skal heller ikke straffes, men behandles de også. Og hvem skal vi skylde på da? Uaksomme institusjoner: “skolen burde ha oppdaget det”, “sykehuset burde ha behandlet det”, “selskapet skulle ha vært mer forsiktig”, “kommunen skulle ha fikset det fortatuet for evigheter siden”. Utdelingen av skyld oppløser sosiale bånd på samfunnsnivå ytterligere og sammen med selvet uutgrunnelige sårbarhet blir moral umulig.
***
I sin kompromissløshet er Furedi etter min mening i overkant radikal, hvor det terapeutiske blikket fremstår som ubrukelig og psykisk lidelse ikke-eksisterende. Her synes jeg kritikk fra “insidere” (for eksempel Ole jacob Madsen og Jerome Wakefield), eller dem som befinner seg på grensen mellom psykiatri og sosialogi (Horowitz) får større gyldighet gitt de eksisterende forholdene. Mens Furedi kan fremstå som en svovelpredikant, kan kritikken til de overnevnte i større grad transformeres til noe anvendbart. Som psykolog selv er det natrligvis dette jeg er mest interessert i.
Therapy Culture er uansett en god påminner på at psykologi og psykiatri er helt spesielle vitenskaper, tross deres ønske om å bli en del av STEM. Vi tror vi forsker på objektive fenomener, men psykologien og psykiatrien er preget av et reflekksivt forhold mellom faget og mennesket. Med andre ord: Den psykologien vi forsker på og/eller forfekter i samfunnet vil uungåelig påvirke mennesket og endre det til noe nytt.
Jeg koste meg relativt mye med boken, men skumleste også en del. Hans politiske analyser er sterkt preget av tilstander i england rundt år 2000, og er naturligvis helt uvitende av hvordan sosiale medier og internett kom til å prege både det offentlig ordskiftet og forholdet folk har til politikken.
Hans poeng burde uansett tas med til videre ettertanke, som jeg skal forsøke å oppsumere raskt her.
Ifølge Furedi har vår forklaringmodell for mennesket og samfunnet generelt gått over til en emosjonell determinisme. Med dette mener han at vi nå, i motsetning til før, hvor vi forklarte mennesket og samfunn i stor grad gjennom sosiale og økonimiske forhold, har gått over til å bruke følelser som forklaring. Hvorfor dette har skjedd har han flere potensielle grunner til, men det er spesielt en av dem jeg finner mest interessant. Etter relgionens tilbaketrekning ut av offentligheten (Nietzsches Gud er død) trengte mennesket et nytt grunnlag for verdidannelse. Dette førte til en hengivelse i politikken og politiske ideologier, som representerte sekulært grunnlag. Etter andre verdenskrig endret dette seg til å ikke bare prøve å finne et sekulært grunnlag, men også apolitisk. Et slikt grunnlag var noe psykologien kunne være.
Emosjonell determinisme har flere negative konsekvenser ifølge Furedi. Hvis vi skal forklare samfunnets problemer gjennom følelser (for eksempel at klasseforskjeller har et bidireksjonalt forhold til lav selvtillitt - eller til og med årsaken!) må det oppstå en delekultur. Denne kulturen er opptatt av å behandle uønskede følelser og fremme de positive. Dette fører til en mistenkeliggjøring av hemmelighold. Folk som er altfor private er tikkende bomber, elller lever i en tilstand av fornektelse. Det at de ikke søker hjelp er et tegn på at de VIRKELIG trenger hjelp.
For at dette skal muligjøres må først følelser kobles bort fra politikken, først da kan vi vise disse vanskelige følelsene offentlig. Om sinne er et tegn på opprør vil det oppleves som skummelt for oss. Tranformasjonen er at disse utbruddene er tegn på at folk trenger behandling. Sinne og opprør blir tegn på at følelsene ikke fungerer som det skal, at man har dårlig selvtillitt og kunne blitt bedre på selvomsorg.
At vi prøver å forklare samfunnet gjennom følelsene gjør at vi igjen forsøker å forstå hva følelsene forsøker å fortelle oss. Kun gjjennom å forstå dette vil behandlingen og forandringen av oss selv bli mulig. Denne granskningen av årsaksforhold fører videre til en forhøyet opptatthet av risiko. Det som “skader” følelsene våre fører til negative konsekvenser. Mobbing fører til livslange usynlige sår. Dårlig familiemiljø fører til lav selvtillitt som igjen kan knyttet til lave lønn i voksen alder. Her mistenkeliggjøres sosiale strukturer ytterligere. Skolen og jobb (mobbing) familie (barn har like stor sjanse for å bli drept av et søsken som en fremmed) og så videre. Dette blir med på å løse opp uformelle nettverk som tidligere har vært til stor sosial nytte for individet - både identitetsmessig og for håndtering av livets porblemer og lidelse.
Selvet som konstrueres i denne kulturen er et sårbart selv, som lett kan få emosjonelle sår. Som Furedi sier selv “the passive sense of self projected today does not so much take risks, as it is at risk.” (s.204). Å vøre konstant i faresonen fører til at enhver handling blir en prøvelse i psykologisk motstandsdyktighet. Om vi ikke trår riktig kan enhver fiasko føre til dårlig selvtilitt, en hver gråt til depresjon. Denne beredskapen er slitsom og ingen spares. Det som tilsynelatende har det helt fin er også i faresonen. De er i faresonen for å komme i faresonen.
Dermed kan enhver negativ påvirkning på våre følelser få katastrofale konsekvenser. Tripping over an uneven pavement, being knocked down by a bicycle or receiving a trivial head injury as a result of merchandise falling from the shelf have all been linked to causing PTSD” (s.194)
Dette sårbare selvets eneste mulighet er å dra i behandling, som Ferudi mener igjen forsterker disse mekanismene. From the perspective of today’s therapeutic ethos, therapy is much more about survival than a means through which enlightenment can be gained” (s.204). Behandling blir allestedsnærværende og deling av innsikter fra terapi blir sett på som en styrke. For å ha lært noe må man ha forandret seg og før denne forandringen kommer sårbarhet og innrømmelse. Sårbarhetsfortellinger eller “pathography”, fortellinger om sykdom blir til den globale valutaen.
Sårbarheten, behandlingen, følelsene, alt dette gjør individet maktesløs. Til og med mordere og voldteksmenn blir offere av egen oppvekst og forkrøplede følelser. Det skal være synd på dem og de skal heller ikke straffes, men behandles de også. Og hvem skal vi skylde på da? Uaksomme institusjoner: “skolen burde ha oppdaget det”, “sykehuset burde ha behandlet det”, “selskapet skulle ha vært mer forsiktig”, “kommunen skulle ha fikset det fortatuet for evigheter siden”. Utdelingen av skyld oppløser sosiale bånd på samfunnsnivå ytterligere og sammen med selvet uutgrunnelige sårbarhet blir moral umulig.
***
I sin kompromissløshet er Furedi etter min mening i overkant radikal, hvor det terapeutiske blikket fremstår som ubrukelig og psykisk lidelse ikke-eksisterende. Her synes jeg kritikk fra “insidere” (for eksempel Ole jacob Madsen og Jerome Wakefield), eller dem som befinner seg på grensen mellom psykiatri og sosialogi (Horowitz) får større gyldighet gitt de eksisterende forholdene. Mens Furedi kan fremstå som en svovelpredikant, kan kritikken til de overnevnte i større grad transformeres til noe anvendbart. Som psykolog selv er det natrligvis dette jeg er mest interessert i.
Therapy Culture er uansett en god påminner på at psykologi og psykiatri er helt spesielle vitenskaper, tross deres ønske om å bli en del av STEM. Vi tror vi forsker på objektive fenomener, men psykologien og psykiatrien er preget av et reflekksivt forhold mellom faget og mennesket. Med andre ord: Den psykologien vi forsker på og/eller forfekter i samfunnet vil uungåelig påvirke mennesket og endre det til noe nytt.
Want to read
December 7, 2010The description of this book on the author's site says "therapeutic culture incites people to feel powerless and ill." In other words, teaches us the victim mindset. But I can't help thinking he may throw out the baby with the bath water: surely emotional intelligence can also help free us from the destructive programming of the Reality Police.
April 14, 2024
Questo saggio di Furedi offre spunti di riflessione molto interessanti in merito a quella che lui chiama "cultura della terapia", ossia la tendenza, sempre più in voga negli ultimi decenni, a interpretare secondo i canoni della psicologia e della psicoterapia tutti i problemi della vita quotidiana, etichettandoli in senso patologico. Nel libro l'autore prova a spiegare i motivi di questa tendenza (in primis il venir meno dei grandi punti fermi nella vita delle persone, come lo Stato, la religione e i rapporti familiari) e ad analizzarne le conseguenze (continua individualizzazione, riduzione dei rapporti interpersonali più stretti, visti più come fonte di pericolo che possibilità di crescita e supporto, de-responsabilizzazione degli individui, spesso inclini ad imputare le loro mancanze e problematiche ad una patologia di cui sarebbero affetti, più che motivati a risolverle). I limiti di questo libro sono a mio avviso:
1) è un po' troppo ripetitivo e "unilaterale", nel senso che non dà spazio ad alcuna argomentazione che vada in senso opposto a quella sostenuta. Intendo dire che la tesi di Furedi è sostenibile e ben argomentata, ma la cosiddetta "cultura della terapia" ha forse apportato anche dei miglioramenti rispetto ad una situazione in cui magari molte problematiche di tipo psicologico venivano sottovalutate, snobbate o addirittura ignorate;
2) è quasi solo "pars destruens", ossia critica alla situazione esistente, senza lo sviluppo di una "pars costruens", ossia proposte concrete per migliorarla.
1) è un po' troppo ripetitivo e "unilaterale", nel senso che non dà spazio ad alcuna argomentazione che vada in senso opposto a quella sostenuta. Intendo dire che la tesi di Furedi è sostenibile e ben argomentata, ma la cosiddetta "cultura della terapia" ha forse apportato anche dei miglioramenti rispetto ad una situazione in cui magari molte problematiche di tipo psicologico venivano sottovalutate, snobbate o addirittura ignorate;
2) è quasi solo "pars destruens", ossia critica alla situazione esistente, senza lo sviluppo di una "pars costruens", ossia proposte concrete per migliorarla.
January 22, 2021
For a man so against "emotionalism," Furedi sure sounds pretty upset. So upset that his writing is extremely repetitive and generalizing, with many points completely illogical and unsupported.
April 6, 2010
couldn't get through this, it was repetitive and he didn't support his points particularly well.
Displaying 1 - 9 of 9 reviews