Hans Børli var en norsk forfatter og skogsarbeider. Børli er skogens dikter over alle i norsk lyrikk. Blant hans mest kjente dikt er «Der skulle vi ha vøri, Kal» og «Louis Armstrong». Børli skrev også fortellinger og romaner (Fra SNL).
I forbindelse med min gryende interesse for norsk litteratur og diktning, valgte jeg litt tilfeldig å skaffe meg denne boka. Jeg tror ikke Børli kan regnes som noen stor dikter i internasjonal målestokk, men det er mange vakre, og også tankevekkende, dikt i denne samlinga. For en som meg, oppvokst i samme høgget som dikteren, har dikta i tillegg ei slags personlig, nostalgisk dragning.
Jeg synes han er på sitt sterkeste når han skriver om det kjente og kjære, spesielt når han legger over til dialekt. Bruken hans av dialektord, vendinger, samt stavemåtene, falt virkelig i smak hos meg. Det er da språket hans er på sitt vakreste. Noen av hans refleksjoner rundt ensomhet, tristhet og sinne var også veldig rørende.
De dikta jeg likte minst, er de hvor han legger ord i munnen på folk fra fjerne himmelstrøk. Det slår meg som kunstig, dog hensikten nok var god. De overtydelige politiske dikta var heller ikke helt min smak. Det er forfriskende med et faktisk arbeiderklasseperspektiv på politikken, men som kunst blir det for grunt for meg.
Ellers er kvaliteten godt og blanda. Jeg lagde massevis av eseløre i denne boka, og jeg ønsker å ha den for hånd så jeg kan bla gjennom dem ved senere anledninger.