Pablo Neruda skrev angivelig dette verket over to dager, som en slags hilsen til verden i tiden etter at han ble diagnotisert med kreft. Noen få år etter at boken utkom, døde han.
Jeg har ikke så mye å si om selve boken, men jeg under lesingen av denne og andre diktsamlinger har jeg grunnet noe voldsomt på poesiens plass i verden, og i enda større grad poesiens verdi for meg selv. For jeg finner ingen glede i den, og at denne boken har høstet så mye lovtale står for meg som direkte komisk. Hva ER det folk ikke skjønner?
Så, for å fokusere på poesien i sin alminnelighet: Poetene er for meg altfor følelsesmessig orientert; de legger ut i det vide og det brede om sine sarte emosjoner uten å ofre den intellektuelle dimensjon en tanke. Og disse poesiens blotte følelser penetrerer meg ikke - de er så overfladiske; hvor er dybden? Det dreier seg som regel om fjerne minner, tapt barndom og annet ræl. Jeg ser ordene i en bok, men tillegger dem ingen videre verdi, for det er ordenes oppgave å gi MEG noe, ikke omvendt. Jeg forsøker ikke å sette meg inn i forfatterens hode og se ordene fra deres perspektiv (for dette er umulig), i stedet måles alt jeg leser eller på annet vis inntar av åndelig føde opp mot MEG, og poesien gir meg intet, den krever for mye, hvilket betyr at den ikke står på egne ben og derfor er tom.
Og for å kommentere denne boken, så kan jeg bare si at den var elendig. Lykkeligvis kort, 28 dikt over 30-35 sider, men den inneholdt en overflod av svada om det dikt pleier å handle om: minner, barndom (se ovenfor), patriotisme, hyllester til kjærligheten, naturen og andre skjønne ting ... I etterordet, som for øvrig var mer interessant enn alle sidene før, anbefalte faktisk oversetteren å lese denne boken akkompagnert av et kart over Chile, for liksom å få maksimalt utbytte av dette "enestående" diktverket. Hehe, det var jo litt komisk. Ja, dikt er for spesielt interesserte.