What do you think?
Rate this book
Du er ikke død før jeg slutter å elske deg
"Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-Eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Selv om aldri er et stort ord og elsker er et enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min. Se ned på det lyse, åpne ansiktet ditt. Dra håret ditt bakover. Kysse deg der hvor nesa di blir til panne. Og du skal si at jeg må passe på så du ikke blåser bort. Og jeg skal legge meg tungt oppå deg og si at det er umulig for deg å blåse bort nå."
Du er ikke død før jeg slutter å elske deg er en kjærlighetsroman fra Oslo. En roman om å ha alt og ingenting på samme tid, men først og fremst; en historie om Iben og Daniel.
Du er ikke død før jeg slutter å elske deg er en kjærlighetsroman fra Oslo. En roman om å ha alt og ingenting på samme tid, men først og fremst; en historie om Iben og Daniel.
- GenresFiction
160 pages, Paperback
First published January 1, 2011
2 people are currently reading
88 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 12 of 12 reviews
July 3, 2024
This book falls into the category of a clichéd teenage love story. The narrative shifts back and forth in time. Aside from the vivid descriptions of Oslo's winter streets, much of the content feels repetitive and unoriginal. I picked up this book to improve my Norwegian, and in that regard, it served its purpose. For this reason alone, I am giving it one star.
March 14, 2017
“Du tenker på hvor fort man forandrer seg når man slutter å se hverandre. Du tenker på brennmerker. Du tenker at jeg fortsatt vil ha deg. At jeg alltid vil ha deg. Du drar gardinene enda noen centimeter fra hverandre. For å vise meg at jeg ikke tar feil. At det ikke er vinden sin skyld at gardinene beveger seg. Men jeg vet det allerede, Iben. Jeg er mer inni hodet ditt enn jeg er i mitt eget.
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive om denne boka. Det er ikke så lett å forklare forholdet man har til en av de første aller bøkene man virkelig falt for, helt i starten av en periode som skulle utvikle meg til å bli en leser. Jeg tror jeg hadde lest under 5 andre bøker før jeg tok fatt på denne, frivillig lesing på fritiden, altså - og den ble tilfeldigvis valgt på grunn av det jeg synes var en lang og vakker tittel. Ikke er jeg glad i kjærlighetsromaner, men på en eller annen måte klarte denne å sette seg litt fast i meg. For meg er språket nesten viktigere enn selve handlingen, så det er godt mulig at jeg elsket forfatterens vakre, men enkle skrivestil så utrolig mye at den gjorde det meste av boken for min del. Miljøskildringene, og alt av beskrivelser generelt, var bare noe jeg virkelig falt for.
Det hender fortsatt at jeg tar frem boken og slår opp på tilfeldige sider bare for å lese igjen markerte setninger og avsnitt jeg likte spesielt godt den gang, og jeg liker dem alltid fortsatt like godt nå som da. Jeg har også lest boken flere ganger igjen etter den første, og den fremkaller fortsatt mange av de samme følelsene i meg. Jeg tror egentlig at den alltid vil gjøre det uansett, da noen av ens aller første favorittbøker som leser alltid vil ha en helt spesiell plass.
Fine avsnitt jeg likte litt ekstra godt:
“Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-Eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Jeg kan gjøre alt du vil. Alt du vil, i den rekkefølgen du har lyst til at det skal skje i og alt kan være som det var. Jeg skal ikke gå noen steder. Jeg skal være her og jeg skal aldri gå. Selv om aldri er et stort ord og elsker er enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min. Se ned på det lyse, åpne ansiktet ditt. Dra håret ditt bakover. Kysse deg der hvor nesa di blir til panne. Og du skal si at jeg må passe på så du ikke blåser bort. Og jeg skal legge meg tungt oppå deg og si at det er umulig for deg å blåse bort nå.”
"Lag på lag med stoff. Knapper, frakker og smykker. Paraplyer mellom beina. Høyt tak. Steinvegger. Smale vinduer i blått glass. Duskregnet utenfor. Jenter som gråter stille, mens de sender tekstmeldinger fra mobilene sine. Nedbitte negler. Si farvel til et altfor kort liv. Si at du er glad og inkluderende. Si at du fargela verden og inviterte alle med inn."
“Tiden forsvinner. To speil blir vendt mot hverandre. Et glass med honning blir snudd på hodet. Jeg ligger på stuegulvet til Roar i to tusen evigheter. Du forteller historier jeg ikke har hørt før. De hopper i tid. Vrir seg inn i hverandre. Gjentar seg selv med små variasjoner. Hypnotiserer meg. Stemmen din er fin som kattunger og klinkekuler over tregulv. Hendene til farfar.”
"Alt det grønne i skogen rundt meg svir i øynene. Trekronene stanger mot hverandre. Det er altfor mange trær som vil vokse samtidig. Under bakken, under farfar og meg, koker det av larver, meitemarker, spirer, knopper og røtter. Og overalt er det støv. Støv fra skogen. Levende og kløende. Støv fra støvsugerposer. Tørt og stikkende. Støv fra eksploderte airbags. Tykt og innestengt. Støv fra ovner de brenner døde jenter i. Lett og nesten usynlig. Støv langs kanten av bankkortet mitt. Skarpt og krystallisert."
"Du hører på den pianolåta fra den gamle filmen. Amélie fra Montmartre. De lyse tonene halter av gårde. De mørke tar tak og hjelper til. Alle jenter liker den filmen. Det overrasker meg at du også liker den. Du liker ikke ting som alle andre liker. Noen må ta telefonen som ringer. Noen må kjøpe middag. Det er så mye vi bør gjøre. Jeg sier ingenting. Ikke du heller. Lårene dine er kjølige mot øret mitt. Det er så deilig å bli kilt på ryggen. Det venstre kneet ditt er delt i to av et tynt og hvitt arr. Prikker fra stingene ligger på hver sin side av den gjengrodde sårkanten. Det finnes bedre måter å knuse vinduer på enn å sparke."
"En hai blir tegnet på en vegg. Sola gløder på himmelen. Trikkeskinnene utvider seg. Vogner sporer av. Kiosker blir tomme for vann. En passer punkterer huden mellom tommelen og pekefingeren. Junkier sover i parkene med hundene sine mellom seg. Duene henger i lufta. Hendene dine finner mine. Under meg roterer et skateboard. Et svaberg får brennmerker. En ring blir kjøpt. Et kyss blir flere. Ribbein blir pressa mot ribbein. Biler brenner. Munker brenner. Skoger brenner. Still to speil mot hverandre. Pust meg i øyene. Hent meg i en åker. Dytt meg i ryggen. Putt tyggegummi i håret til den nest peneste jenta. Slå før den andre. Løp sist og saktest. Knekk en lightstick og hell den selvlysende væsken utover armene. Knus et glass og tråkk på det etterpå. Få hvit hud. Ha tørre lepper. Det skal ikke mye til før et kragebein knekker. Se på meg. Stryk Bror i nakken. Det er ikke hans skyld. Noen burde si det høyt. Du får ikke sove. Jeg står utenfor baderomsdøren din og hører deg prate med deg selv. Henter et glass. Setter det mot døren. Du sier at det ikke er din skyld. Du gråter og sier at du skal skjerpe deg. Ta deg sammen. Fikse alt."
“Det går bra. En natt kan du smile. En natt kan du rekke tunge. En annen kan du gråte. En natt viser du frem puppene dine. En natt forsvinner du i mørket og kommer tilbake med et maleri som du holder ut av vinduet. En natt har det vært tredveårslag på utestedet jeg jobber. Jeg tar med en heliumsballong. Knyter en røyk i tråden under. Lar den seile opp til deg. Du lener deg fnisende ut av vinduet. Strekker deg etter den glorete ballongen som rykkvis stiger oppover. Du får ikke tak i den.”
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive om denne boka. Det er ikke så lett å forklare forholdet man har til en av de første aller bøkene man virkelig falt for, helt i starten av en periode som skulle utvikle meg til å bli en leser. Jeg tror jeg hadde lest under 5 andre bøker før jeg tok fatt på denne, frivillig lesing på fritiden, altså - og den ble tilfeldigvis valgt på grunn av det jeg synes var en lang og vakker tittel. Ikke er jeg glad i kjærlighetsromaner, men på en eller annen måte klarte denne å sette seg litt fast i meg. For meg er språket nesten viktigere enn selve handlingen, så det er godt mulig at jeg elsket forfatterens vakre, men enkle skrivestil så utrolig mye at den gjorde det meste av boken for min del. Miljøskildringene, og alt av beskrivelser generelt, var bare noe jeg virkelig falt for.
Det hender fortsatt at jeg tar frem boken og slår opp på tilfeldige sider bare for å lese igjen markerte setninger og avsnitt jeg likte spesielt godt den gang, og jeg liker dem alltid fortsatt like godt nå som da. Jeg har også lest boken flere ganger igjen etter den første, og den fremkaller fortsatt mange av de samme følelsene i meg. Jeg tror egentlig at den alltid vil gjøre det uansett, da noen av ens aller første favorittbøker som leser alltid vil ha en helt spesiell plass.
Fine avsnitt jeg likte litt ekstra godt:
“Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-Eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Jeg kan gjøre alt du vil. Alt du vil, i den rekkefølgen du har lyst til at det skal skje i og alt kan være som det var. Jeg skal ikke gå noen steder. Jeg skal være her og jeg skal aldri gå. Selv om aldri er et stort ord og elsker er enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min. Se ned på det lyse, åpne ansiktet ditt. Dra håret ditt bakover. Kysse deg der hvor nesa di blir til panne. Og du skal si at jeg må passe på så du ikke blåser bort. Og jeg skal legge meg tungt oppå deg og si at det er umulig for deg å blåse bort nå.”
"Lag på lag med stoff. Knapper, frakker og smykker. Paraplyer mellom beina. Høyt tak. Steinvegger. Smale vinduer i blått glass. Duskregnet utenfor. Jenter som gråter stille, mens de sender tekstmeldinger fra mobilene sine. Nedbitte negler. Si farvel til et altfor kort liv. Si at du er glad og inkluderende. Si at du fargela verden og inviterte alle med inn."
“Tiden forsvinner. To speil blir vendt mot hverandre. Et glass med honning blir snudd på hodet. Jeg ligger på stuegulvet til Roar i to tusen evigheter. Du forteller historier jeg ikke har hørt før. De hopper i tid. Vrir seg inn i hverandre. Gjentar seg selv med små variasjoner. Hypnotiserer meg. Stemmen din er fin som kattunger og klinkekuler over tregulv. Hendene til farfar.”
"Alt det grønne i skogen rundt meg svir i øynene. Trekronene stanger mot hverandre. Det er altfor mange trær som vil vokse samtidig. Under bakken, under farfar og meg, koker det av larver, meitemarker, spirer, knopper og røtter. Og overalt er det støv. Støv fra skogen. Levende og kløende. Støv fra støvsugerposer. Tørt og stikkende. Støv fra eksploderte airbags. Tykt og innestengt. Støv fra ovner de brenner døde jenter i. Lett og nesten usynlig. Støv langs kanten av bankkortet mitt. Skarpt og krystallisert."
"Du hører på den pianolåta fra den gamle filmen. Amélie fra Montmartre. De lyse tonene halter av gårde. De mørke tar tak og hjelper til. Alle jenter liker den filmen. Det overrasker meg at du også liker den. Du liker ikke ting som alle andre liker. Noen må ta telefonen som ringer. Noen må kjøpe middag. Det er så mye vi bør gjøre. Jeg sier ingenting. Ikke du heller. Lårene dine er kjølige mot øret mitt. Det er så deilig å bli kilt på ryggen. Det venstre kneet ditt er delt i to av et tynt og hvitt arr. Prikker fra stingene ligger på hver sin side av den gjengrodde sårkanten. Det finnes bedre måter å knuse vinduer på enn å sparke."
"En hai blir tegnet på en vegg. Sola gløder på himmelen. Trikkeskinnene utvider seg. Vogner sporer av. Kiosker blir tomme for vann. En passer punkterer huden mellom tommelen og pekefingeren. Junkier sover i parkene med hundene sine mellom seg. Duene henger i lufta. Hendene dine finner mine. Under meg roterer et skateboard. Et svaberg får brennmerker. En ring blir kjøpt. Et kyss blir flere. Ribbein blir pressa mot ribbein. Biler brenner. Munker brenner. Skoger brenner. Still to speil mot hverandre. Pust meg i øyene. Hent meg i en åker. Dytt meg i ryggen. Putt tyggegummi i håret til den nest peneste jenta. Slå før den andre. Løp sist og saktest. Knekk en lightstick og hell den selvlysende væsken utover armene. Knus et glass og tråkk på det etterpå. Få hvit hud. Ha tørre lepper. Det skal ikke mye til før et kragebein knekker. Se på meg. Stryk Bror i nakken. Det er ikke hans skyld. Noen burde si det høyt. Du får ikke sove. Jeg står utenfor baderomsdøren din og hører deg prate med deg selv. Henter et glass. Setter det mot døren. Du sier at det ikke er din skyld. Du gråter og sier at du skal skjerpe deg. Ta deg sammen. Fikse alt."
“Det går bra. En natt kan du smile. En natt kan du rekke tunge. En annen kan du gråte. En natt viser du frem puppene dine. En natt forsvinner du i mørket og kommer tilbake med et maleri som du holder ut av vinduet. En natt har det vært tredveårslag på utestedet jeg jobber. Jeg tar med en heliumsballong. Knyter en røyk i tråden under. Lar den seile opp til deg. Du lener deg fnisende ut av vinduet. Strekker deg etter den glorete ballongen som rykkvis stiger oppover. Du får ikke tak i den.”
May 9, 2021
Ei bok eg får lyst til å lese en gang til for og vere sikker på at eg har fått med meg alt. Nokre ganger er det vanskelig å omstille seg frå fortid til notid, sidan overgangene ikkje er tydelig markerte, men så fort en blir vant til det føles det som du faktisk ER i Daniel sitt hovud. Det er til tider mørkt, men dette gjer at eg føler boka har fortalt meg noko eg ikkje visste frå før. Glimrende språk, god driv i fortellingen
June 27, 2021
Du er ikke død før jeg slutter å elske deg er en historie om rus, psyke og Oslo, men først og fremst en hjerteskjærende vakker fortelling om Iben og Daniel. Du er ikke død før jeg slutter å elske deg er et mesterverk i sin egen sjanger.
"Man kan jo kræsje
Man kan jo dø"
Historien er kanskje litt usammenhengende, og den røde tråden er avslørt fra starten av; Iben er allerede død, og Daniel tar oss gjennom livet de hadde sammen, det såre savnet og den selvdestruktive smerten.
"... Øynene dine er milde. Du hvisker noe fint. Heller kokende vann, te suketter og soyamelk i de nyvaskede koppene og bærer dem ut i hagen bak hytta. Vi drikker teen vår i hver vår solseng. Røyker en tynn joint. Jeg prøver å lese en paperback av Stephen King, men du dytter den ut av hendene mine.
- Vær hos meg nå. "
Hallstrøm klarer fremdeles å fange leseren med et språk jeg ikke har sett maken til, og besitter en egen evne til å skildre omgivelsene sine som kan sammenlignes med Hamsuns 'Sult'. Forfatteren tvinger oss til å møte følelser vi kjenner, men er redde for. Han skildrer apati på en utsøkt måte.
"Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-Eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Selv om aldri er et stort ord og elsker er et enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min. Se ned på det lyse, åpne ansiktet ditt. Dra håret ditt bakover. Kysse deg der hvor nesa di blir til panne. Og du skal si at jeg må passe på så du ikke blåser bort. Og jeg skal legge meg tungt oppå deg og si at det er umulig for deg å blåse bort nå."
Store deler av boken er totalt ubetydelige. Endeløse skildringer av hverdagslige og meningsløse ting kan virke meningsløst. Men Daniel er distansert fra alt. I hovedpersonens karakter blir alt gjenkjennelig, følelsen av å distansere seg fra alt og alle. Et mulig avskrekkende, men genialt virkemiddel. Rytmen mellom tidsepokene er spennende og eksepsjonelt utført. Ved utgivelsen ble boken kritisert for stereotypiske karakterer, og det tror jeg er hele poenget. Vi kjenner oss alle igjen i dem og hva de føler.
"Lag på lag med stoff. Knapper, frakker og smykker. Paraplyer mellom beina. Høyt tak. Steinvegger. Smale vinduer i blått glass. Duskregnet utenfor. Jenter som gråter stille, mens de sender tekstmeldinger fra mobilene sine. Nedbitte negler. Si farvel til et alt for kort liv. Si at du er glad og inkluderende Si at du fargela verden og inviterte alle med inn. Spill låten din gjennom elendige høyttalere som egentlig er forbeholdt mikrofonstemmer. La det være The Pixies. La det være knullelåta di. Male-låta di. Iben & Daniel-låta di."
"Man kan jo kræsje
Man kan jo dø"
Historien er kanskje litt usammenhengende, og den røde tråden er avslørt fra starten av; Iben er allerede død, og Daniel tar oss gjennom livet de hadde sammen, det såre savnet og den selvdestruktive smerten.
"... Øynene dine er milde. Du hvisker noe fint. Heller kokende vann, te suketter og soyamelk i de nyvaskede koppene og bærer dem ut i hagen bak hytta. Vi drikker teen vår i hver vår solseng. Røyker en tynn joint. Jeg prøver å lese en paperback av Stephen King, men du dytter den ut av hendene mine.
- Vær hos meg nå. "
Hallstrøm klarer fremdeles å fange leseren med et språk jeg ikke har sett maken til, og besitter en egen evne til å skildre omgivelsene sine som kan sammenlignes med Hamsuns 'Sult'. Forfatteren tvinger oss til å møte følelser vi kjenner, men er redde for. Han skildrer apati på en utsøkt måte.
"Vi kan kjøpe dårlig kaffe på 7-Eleven. Leie en DVD hvor handlingen ikke foregår under vann. Jeg kan blåse i hendene dine. Vi kan se på snøen. Jeg kan slutte å bite negler. Selv om aldri er et stort ord og elsker er et enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min. Se ned på det lyse, åpne ansiktet ditt. Dra håret ditt bakover. Kysse deg der hvor nesa di blir til panne. Og du skal si at jeg må passe på så du ikke blåser bort. Og jeg skal legge meg tungt oppå deg og si at det er umulig for deg å blåse bort nå."
Store deler av boken er totalt ubetydelige. Endeløse skildringer av hverdagslige og meningsløse ting kan virke meningsløst. Men Daniel er distansert fra alt. I hovedpersonens karakter blir alt gjenkjennelig, følelsen av å distansere seg fra alt og alle. Et mulig avskrekkende, men genialt virkemiddel. Rytmen mellom tidsepokene er spennende og eksepsjonelt utført. Ved utgivelsen ble boken kritisert for stereotypiske karakterer, og det tror jeg er hele poenget. Vi kjenner oss alle igjen i dem og hva de føler.
"Lag på lag med stoff. Knapper, frakker og smykker. Paraplyer mellom beina. Høyt tak. Steinvegger. Smale vinduer i blått glass. Duskregnet utenfor. Jenter som gråter stille, mens de sender tekstmeldinger fra mobilene sine. Nedbitte negler. Si farvel til et alt for kort liv. Si at du er glad og inkluderende Si at du fargela verden og inviterte alle med inn. Spill låten din gjennom elendige høyttalere som egentlig er forbeholdt mikrofonstemmer. La det være The Pixies. La det være knullelåta di. Male-låta di. Iben & Daniel-låta di."
December 3, 2015
I found this right before I started reading it. It was sitting randomly on a shelf in my bookstore, and I was kind of drawn to it. This book is fabulous. I really hope it'll be published in English, so everyone can love it. On the back, it says that Oslos streets haven't been so thouroughly analyzed since Hamsunds Hunger, and it is too true. Daniel is so hopelessly in love with Iben, but, since it's a book, it's complicated. You're not dead until I stop loving you is a beautiful written book which I would recommend to everyone.
March 8, 2018
Det er vanskelig å beskrive denne boken på en skikkelig måte, men det er en bok man lett faller for. Jeg ble hektet fra første side, og etter det var det vanskelig å legge den ned. Det var litt vanskelig å sette seg inn i handlingen til tider, men jeg tror språket er det viktigste i denne boken. Det er enkelt, men vakkert.
September 10, 2020
En kompleks historie der fortelleren til stadighet hopper fram og tilbake i tid, gjerne i samme avsnitt, og av og til i samme setning. Språket er monotont og objektivt beskrivende, med ekstremt korte setninger stort sett uten komma. Allikevel mye bra.
October 7, 2025
Noe noe bra, men språket ble veldig upersonlig, monotont beskrivende i lengden! Likevel: morsomt at han skriver om enhjørningen på Astrup Fearnley fra 2001🤣 som jeg så da de stilte ut igjen og trodde den var ny…
January 7, 2023
God bok, morsomme virkemidler med «snert» som får deg til å bla tilbake i boken, forsøke å hente ut enda mer informasjon enn det du gjorde første gang du leste de korte, usammenhengende setningene. Trolig en bok som vil tåle å bli gammel.
Men, skulle gjerne sett at handlingens klimaks var noe mer knyttet til de elementene i historien som virkelig fanget meg. En lovende bok fra en forfatter jeg bør lese mer av.
Men, skulle gjerne sett at handlingens klimaks var noe mer knyttet til de elementene i historien som virkelig fanget meg. En lovende bok fra en forfatter jeg bør lese mer av.
March 2, 2017
4.5 stjerner. // Fortsatt veldig, veldig bra. Oppdaget litt nye ting her og der ved andre lesing, og språket er bare helt uforståelig nydelig enda. Til tross for at man aldri får de helt samme følelsene som når man leser en bok for aller første gang, var det likevel et fint gjensyn. Like fullt ble det ikke en soleklar 5'er som sist, men så absolutt ikke langt ifra.
January 7, 2023
Nettopp ferdig med å lese den for andre gang, og måtte oppgradere den til fem stjerner! Nydelig skrevet og måten å blande tanker, fortid og nåtid er flytende og drar deg gjennom boken.
May 19, 2017
åh.. ord kan ikke beskrive denne boka. ♥
Displaying 1 - 12 of 12 reviews