Omtale I Vrakeren møter vi Jørgen Ribe med en far som er disponent på Banan-Matthiessen. De bor på Frogner, og på loftet holder faren på å bygge en modell av slottet i en fyrstikkeske.
En dag flytter det inn en ny familie i gården med en gutt, Carl, på Jørgens alder, og det utvikler seg et vennskap mellom dem.
«Hva det skulle bli av Jørgen Ribe? Han ble en anerkjent forfatter, en av de fremste i sin generasjon, er det ikke helt urimelig å hevde, i hvert fall var han det en stund, og han hadde også mange lesere, som gjerne var på hans alder, og som hadde fulgt forfatterskapet trofast siden begynnelsen, nærmere bestemt 1976, da han debuterte med diktsamlingen Mellom hotellet og tiden, eller kanskje det er riktigere å si at de hadde vært trofaste siden romanen Pøbler, som utkom seks år senere, i 1982, en klassisk oppvekstroman, hverken mer eller mindre, men slitesterk og underholdende, lagt til sekstitallet i Oslo, og som markerte hans gjennombrudd, både kommersielt og litterært, i den rekkefølgen, for sant å si representerte Pøbler et sjeldent øyeblikk da publikum og kritikere var skjønt enige om at i denne romanen kan vi møtes over en halvliter og stille det klassiske spørsmålet: Hvordan i all verden kommer det til å gå med hovedpersonen? En stund var Jørgen Ribe på alles lepper, som ikke er et blivende sted for en forfatter.»
Lars Saabye Christensen is a gifted storyteller, a narrator who is imaginative, but equally down to earth. His realism alternates between poetic image and ingenious incident, conveyed in supple metropolitan language and slang that never smacks of the artificial or forced. His heroes possess a good deal of self-irony. Indeed, critics have drawn parallels with the black humour of Woody Allen. But beneath the liveliness of his portrayal melancholy always lurks in the books. Since his début in 1976 Saabye Christensen has written ten collections of poetry, five collections of short stories and twelve novels. His great break through came with the novel Beatles in 1984. The book store sale of over 200,000 copies of the Norwegian edition has made this one of the greatest commercial successes in Norway, and it was voted the best novel of the last 25 years by Dagbladet's readers in 2006.
[4.0/5.0] Etter et langt forfatterskap har Saabye Christensen bygd seg opp et stort arsenal av ofte brukte tematikker og språklige bilder og rekvisitter. Han vender ofte tilbake til tidligere besøkte gater, parker og byer. I «Vrakeren» forsyner han seg igjen grådig av sin egen litterære godteriskål.
Store deler av historien om Jørgen Ribe og Bendik Ries utspiller seg selvfølgelig i Oslo generelt og Skillebekk spesielt, vi blir tatt med på de obligatoriske turene til både Paris og Nice, og vi vender til og med tilbake til den lille feriebyen Arcachon som vi blei kjent med i Sneglene. Vi får servert togreiser, hoteller, danske avrusingsinstitusjoner, fotografiapparater, psykiske problemer, ungdomsopprør, litt ubehjelpelige hovedpersoner, popmusikk, drukning og utstrakt fabulering om betydningen av tid. Her er det til og med en fiffig selv-homage i form av Jørgen Ribes oppvekstroman «Pøbler» a.k.a. «Beatles», og oppfølgeren «Skrik» a.k.a. «Bly». Til og med knusing av gatelykter og rapping av bilmerker er med. Egentlig er vel hele Jørgen Ribe og bøkene hans basert på en mindre talentfull, mindre heldig og mindre psykisk stabil versjon av Saabye Christensen selv.
Overraskende nok syns jeg at de mange referansene til tidligere verker fungerer svært bra. De blir verken påtrengende eller repetitive. De fungerer mer som høflige nikk til dem som har latt seg forføre av Saabye Christensens romaner og lyrikk fra de siste tiåra, og de får leseren til å føle seg hjemme.
Saabye Christensen skriver selvfølgelig bra, men denne gangen blir han av og til litt for flink for sitt egen beste. Språket blir ofte for snirklete, innfløkt, filosofisk, overforklarende, vidløftig, nærmest pompøst, og så fylt med innskutte bisetninger at det blir vanskelig å holde konsentrasjonen og motivasjonen oppe. Mye kunne nok ha blitt løst med en betydelig strengere redaktør, men hvem tør vel å foreslå for Norges dyktigste forfatter at han bør vurdere å slanke sitt siste mesterverk med et par hundre sider? Noe av det jeg liker best med romanene hans er at han tør å bore i dybden og at han ikke er redd for å produsere mursteiner, men denne gangen syns jeg at han til tider gikk for dypt og var i overkant utbroderende.
På sitt beste er «Vrakeren» derimot fantastisk godt fortalt, engasjerende, rørende og spennende, og det dukker til og med opp en aldri så liten . Vi visste fra før at ingen beskriver oppvekst i Oslo på 60-tallet like bra som Saabye Christensen, og nå vet vi også at han også kan skrive troverdig om alderdom i Oslo i koronaens tid.
Mektig, detaljert historie som på finurlig vis problematiserer sannhet og fiksjon. Historien har flere lag. Tre personer er spesielt viktige, og den viktigste er Jørgen Ribe. Vi hører hans historie gjennom et manus som jeg-fortelleren finner. Ribe er en forfatter som har slutta å skrive, og manuset er mange år gammelt og handler tilsynelatende om livet hans. Den andre er Jeg-personen, som redda han og på mange måter er besatt av han. De møtes etter mange år, og rett før og i starten av utbruddet av covid blir de noe vi kanskje kan kalle for venner. Fortelleren er ikke til å stole på, og det skaper mye av den indre spenninga i boka. Den trede er Carl. Jørgen Ribe vokser opp i et borgerlig hjem på Frogner i Oslo, blir venn med nabogutten Carl. Mora er hjemmeværende og pirkete, faren er disponent på Banan-Matthiessen og bruker kveldene på å lage en modell av slottet som skal få plass i en fyrstikkeske. Carl kommer inn i livet til Jørgen og forstyrrer balansen. Eller motsatt. Vrakeren er han som bestemmer hvilke bananer som er innafor og ikke. På et annet nivå: «Glemselen er hukommelsens vraker» s 258. Det er tre dager som er viktige. Det som skjer de dagene, spinner romanen rundt igjen og igjen, men på litt ulike måter. Stikkord er vennskap, utenforskap, ulike sosiale klasser, miljø, bitterhet, skyld, selvbebreidelse, om å være en helt og om familieforhold. Noen ting går igjen i boka. For eksempel Gud i detaljene, det borgerlige mørke, ulykkeligheten. En Det er mange formuleringer som er godt egna som sitat om livet på ulike måter. Jeg-personen vil skrive en biografi om Ribe, selv om han er en avdanka forfatter. Det er en del referanser til Saabye Christensens eget forfatterskap. Biografi er et tema. Hva er sant? Leker med ord og uttrykk. Vrir og vender på dem. «Virkelighet er blitt litteraturens gullstandard» står det på s 376, og dette blir problematisert. Anbefales!
Jeg er svært begeistret for Saabye Christensen og hans forfatterskap men Vrakeren var lengre og tyngre å fordøye enn for eksempel Byens spor. Likevel er det en bok som jeg er fornøyd med å ha lest selv om noen formuleringer går igjen både i denne boken men også i andre i hans forfatterskap.
Ekte Saabye-Christensen vare. Fabelaktig Oslo stemning på 60 og 70 tallet. Lekent språk, mange artige vendinger. Men, boka lider også litt av dette da dialogene blir for konstruerte. Er dette en selvbiografi, i så fall hvem av de 2 hovedpersonene er modellen? Antagelig begge to, da disse smelter sammen og boka ender med at biografen overtar forfatterens leilighet. Boka hadde vært bedre dersom Lars hadde spart litt på sidene.
Helt siden Halvbroderen har Saabye været en af mine favoritter, jeg elsker hans finurlige blik og sprog. Men desværre, som med mange andre forfattere i hans liga, mangler han en modig redaktør, der kan sætte foden ned: ingen bøger behøver at være 700+ sider lange. Når det er sagt, så synes jeg stadig samfunds- og generationsportrættet, der så ofte præger Saabyes bøger, fungerer. Det ville være at strække sig at skrive, at jeg holder af de tre mærkelige mænd som bogens fortælling kredser om, men deres relation er interessant og endnu engang tager Saabye læseren med i en tidslomme fyldt med skyld, skam og levet liv.