Parissyndromet åpner med at ei ung jente sier adjø til alt og alle hun kjenner og drar til Paris hvor hun kjenner ingen. Hun har ingen store planer. Lære seg fransk, jo, men det er ikke så viktig. Mest vil hun ut, vekk, av gårde. Men kanskje uten å vite hvorfor. Så treffer hun et nytt menneske. Så et nytt menneske til. En liten jobb får hun seg også. Og plutselig har livet forandret seg. Og det er bra. Og det er ikke like bra.For hun savner hjemme også. Hun savner bestemor. Hun savner Benedikte. Og hun savner ham. Han som lot henne dra. Han hun skulle gi globusen sin til, men ombestemte seg fordi: Eg ville ikkje gi heile verda til ein som ikkje ville ha meg.Parissyndromet handler om å komme overens med seg selv og de forventningene til livet vi ikke visste at vi hadde.Heidi Furre (f. 1986) har bodd to år i den franske hovedstaden, og vet hva hun snakker om. Parissyndromet er hennes debutroman.
Alle som har bodd et år i utlandet vil kjenne seg igjen i denne. Jeg gjorde i hvert fall det. En liten stund fikk jeg følelsen av å være i Paris med Anna, metroen, kafeene og uteliggerene. Beskrivelsene var nydelige og ekte, uten å romantisere byen, noe som kanskje også var hele poenget med denne boka.
Den er skrevet på lett nynorsk, det vil si at jeg som ikke har lest nynorsk siden norsktimene på skolen fort glemte at jeg leste en annen målform, så det var ikke noe problem i det hele tatt.
Gjenlesing for n-te gang av denne om at ting ikke blir som man tror og at det er greit. Go-to romanen å ha i kofferten hvis man skal flytte til utlandet, men også ved nye begynnelser generelt.
Ja, nei, hva skal man si? Veldig typisk for norsk samtidslitteratur og ærlig talt så er jeg ganske lei av denne typen bøker. Hva skjedde med god gammeldags fortelling? Alle går rundt og har det så grusomt og trist hele tiden. Men helt elendig var den ikke. Jeg likte den på sett og vis, men ikke kjempegodt. To stjerner på Goodreads = I like it. Og den var intet mer, intet mindre enn ok.
Jeg likte denne boka så godt. Vakkert, vakkert språk og veldig høy gjenkjennelsesfaktor. Jeg flyttet selv til London alene og jeg kjenner meg så godt igjen i det bittersøte ved å drukne i en stor, ukjent by som gradvis blir mindre og mindre ettersom man blir kjent.
Liker stemningen i boka, det skjer ikke så mye, men det finstemte språket gjør at det flyter fint, hvor jeg som fornøyd leser blir dratt inn i handlingen og ut av eget liv.
«Eg seier at eg gleder meg til å komme heim til jul, og bestemor seier at det gjer ho også. Så seier bestemor at ho ikkje skal forstyrre meg meir, og eg seier nei då, nei då. Etter at me ha lagt på, ser eg meg og bestemor stå i kvar vår ende av livet, bestemor som hadde ein mann, tre barn og eigen familie, og noe er ho heilt åleine i et stor hus. Eg tenker på livet som verkar så langt, eg trur ikkje bestemor kunne forstå at ho skulle bli så åleine i det store huset, akkurat som eg ikkje kunne forstå at eg skulle bli vaksen, eller at eg skal bli gammal og bu åleine i eit stort hus og ha heile livet bak meg».
Perfekt trøystebok for alle som ikkje følar seg flinke til å bu i den nye byen sin enno! Eg gler meg til å lese denne på nytt neste gong livet tar ei ny vending.
Stemninga va veldig fin, like bøker der det egentlig ikke skjer nå spesielt, bare folk som vibe liksom - en god 4 stjerna, fikk lyst te å flytt te paris eller utlandet
Da jeg fant ut at jeg hadde vinterferie, eller også kalt leseuke på universitetet, i siste liten bestemte jeg meg for å dra på ferie til Paris. Billettene til Paris var for dyre for meg, så da tok jeg ferien i romanformatet. Jeg fulgte ei ung jente som drar til Paris etter at det er slutt mellom henne og ekskjæresten. Turen til Paris og jobben som au pair i en fransk familie viser seg å være vanskeligere enn den unge jenta har sett for seg. Dette kommer i form av eksempelvis hårtap. Ved hjelp av Heidi Furres gode språk med formuleringer og skildringer av situasjoner ble min ferie i Paris veldig levende til tross for romanformatet. Jeg kunne absolutt tatt enda en tur til Paris sammen med den unge jenta som forlater litt vante liv i Norge. Heidu Furre skriver på nynorsk - det er også et fint moment ved boka, syns jeg.
"Eg skulle ønske eg elska Paris. Eg skulle ønske eg aldri ville komme tilbake. Eg skulle ønske eg var kul. Med lengre hår enn sist, avslappa og verdsvand."
Å drømme om å flytte et sted, innebærer fort en forventning om å oppnå en fast følelse eller tilstand som bare er god. Å reise innebærer imidlertid tusen slitsomme muligheter til å si feil, gjøre feil, gå seg vill, savne, være ensom, til å komme for sent. Paris er ikke bare croissanter og Wien er ikke bare vals. Denne boken er en klem til alle med kofferten full av drømmer i en overveldende, forvirrende og klumsete verden.
"Eric Satie elska å ligge under dyna. Eg er sikker på at Eric Satie låg masse under dyna".
Meh. Ingenting händer, narratören har ångest och panik och vet inte varför. Kanske för att hon inte gör något med sin tid i Paris. Också finns några grejer som inte stämmer om Paris (La Défense är inte en av de största tågstationerna...till exempel). Skulle inte rekommendera. Kanske är jag för fransk för det :). I alla fall var det lätt att läsa på norska!
Veldig annerledes enn alt annet jeg har lest før. Det gjorde liksom ikke noe at den var på nynorsk. Faktisk tror jeg det var en viktig del av sjarmen med hele boka ^-^ Veldig søt historie, søt skildring, mye gjenkjennelig, loved it ❤
For en fryd å følge Furre et friår i Paris! Også er det så stas at vi har unge forfattere som gir ut bøker på nynorsk; jeg får lyst til å gre håret og ta på lakksko av begeistring. Bravo!
En historie som rører deg, og tar deg med rett inn i følelsen om det å flytte til en storby, føle seg elsket, alene, ensom, glad, forvirret. Veldig verdt en plass i bokhyllen!
Kanskje det er fordi jeg bor i utlandet selv nå, at jeg likte denne boken så godt. Heidi Furre beskriver den litt stusselige men også gode tiden når man er alene i en stor by og ikke har noen å dele alt det fine med. Men også det spesielle båndet mellom venner man finner i utlandet. Jeg fikk dessverre aldri taket på hvem hovedkarakteren var, og fikk lite følelser for henne. Men jeg kommer til å anbefale boken videre til venner som skal reise alene!